AmnestyMagasinet 2, 2008: Leder: Israels papirkrig

I Negev-ørkenen og på Vest­bredden utkjempes konflikten ved å utstede rivingsordre på folks hjem, helsestasjoner og skoler. Våpnene er byråkratiske restriksjoner og rammer sivilbefolkningen ved å nekte dem grunnleggende menneskerettigheter som retten til vann, helsetjenester og bevegelsesfrihet. Maktbruken kles i standardiserte dokument som begrenser tillatelsen til å reise, frakte varer, bygge, dyrke jorda.

Brudd på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter brukes av israelske myndigheter som tydelig makt- og pressmiddel for å kontrollere den palestinske befolkningen i de okkuperte områdene og beduinske, arabiske minoriteter inne i Israel. Det er realisering av disse rettighetene som danner grunnlaget for en progressiv utvikling av samfunn, som gir befolkningen mulighet til utdanning og til å ta del i demokratiske prosesser.

Realiteten i mange palestinske samfunn i dag er tvert om at en økende frustrasjon radikaliserer den unge befolkningen. På Vestbredden er diskrimineringen av palestinere ­institusjonalisert. Infrastrukturen er kun for israelere. Palestinere nektes adgang på de største veiene og må gjennom utallige sjekkpunkt for å foreta korte reiser.

Staten Israel har klare forpliktelser overfor sin egen befolkning til å sørge for at menneskerettighetene ikke brytes innenfor statens territorium. Geneve konvensjonene tillegger okkupasjonsmakten Israel de samme pliktene i okkuperte områder.

60 år etter opprettelsen må også Israel forholde seg til forpliktelsene som følger av å bli gitt statlig suverenitet og anerkjennelse av det internasjonale samfunn. Det internasjonale samfunn må heller ikke godta Israels av behandling av sivilbefolkningen i eget land og i de okkuperte palestinske områdene.

Hindringene som står i veien for at befolkningen skal få realisert grunnleggende rettigheter virker alt annet enn tilfeldige. Tegnene er mange på at dette er undertrykking satt i system.