Amnesty som samfunnsinstitusjon

Av Carsten Smith, høyesterettsjustitiarius

Det er naturlig å hilse Amnesty i respekt fra domstolenes side. Vi er to norske samfunnsinstitusjoner som arbeider for de samme idealer: Sannheten skal fram, og menneskers rettigheter skal realiseres.

Amnesty International er båret fram av enkeltmenneskers engasjement i spørsmål om menneskerettigheter. Organisasjonen har gjennom sitt arbeid gitt ny realitet til det gamle ordtak, at kunnskap er makt. Fra Peter Benensons opprop i England i 1961 har tanken utviklet seg til en verdensomspennende organisasjon, med over én million medlemmer i mer enn 150 land. Organisasjonens fundament som en upartisk og uavhengig institusjon som baserer seg på nøyaktig informasjon, har ført til at den i dag er en kraft som blir tatt på dypt alvor i samfunnsdebatten.

Ordet Amnesty står for kunnskap om menneskerettighetsforhold verden over. Kjent verden over - om forhold verden over. Det gjelder også i land der Amnesty ikke slipper offisielt til med sitt arbeid. Jeg har selv under et møte i Kinas høyesterett hatt anledning til å ta opp Amnestys rapporter om kinesiske forhold, og disse rapporter var kjent, iallfall i noen grad, blant rettens medlemmer.

Ser vi særlig mot Norge, er det mitt inntrykk at Amnesty har en fin klang blant folk flest og står støtt i samfunnsbildet. Ved arbeidet med menneskerettsloven, som trådte i kraft tidligere i år, var organisasjonen en naturlig høringsinstans - jeg vil tro at Justisdepartementet må ha ansett den som selvfølgelig. Loven innebærer at de mest sentrale konvensjoner om menneskerettigheter nå er blitt inkorporert i norsk lovgivning. Og Amnesty har sin del av æren for dette resultatet.

Organisasjonen spiller likevel trolig sin viktigste rolle som norsk institusjon på grasrotplanet. Gjennom enkeltmenneskers arbeid for enkeltmennesker skapes et oppriktig engasjement blant medlemmene. Amnesty har etter min mening sin største betydning som samfunnsinstitusjon i Norge ved at den setter menneskerettigheter på dagsordenen i de norske hjem.
En forutsetning for å skape holdninger omkring menneskerettsspørsmål er at man øker folks bevissthet og kunnskap. Amnestys arbeid bygger på denne måten opp holdninger hos det enkelte medlem. En av organisasjonens viktigste arbeidsmåter er som kjent brevskriving til myndigheter i land hvor enkeltpersoner er utsatt for brudd på sine menneskerettigheter. Medlemmene må da - iallfall bør de - sette seg inn i de konkrete brudd på menneskerettighetene.

Organisasjonen skaper også ringvirkninger overfor andre enn medlemmene når Amnestygrupper går ut i lokalmiljøene, f.eks. med stands og gateteater. Et mål for Amnestys sikre stilling er at organisasjonens rapporter vies stor oppmerksomhet i mediene. NRKs TV-aksjon 1999 vil være en god mulighet til å øke kunnskapene om menneskerettigheter og midlene til menneskerettsarbeid.

Amnesty har også en virkning når det gjelder bevisstgjøring om mulige menneskerettighetsbrudd i Norge. Det gjelder blant annet spørsmål om soningsforhold og bruk av varetektsfengsel. Ikke minst på det hjemlige plan er bevisstgjøring en forutsetning for å endre holdninger og få til reformer.

Jeg tror samlet sett at Amnesty i disse år har øvet betydelig påvirkning på folks oppfatninger. Målet er - for Amnesty som for domstolene - å arbeide for rettsstatsidealet, slik Mirabeau uttalte det:

En dag vil retten bli verdens herre.