Amnesty jobber ikke i et vakum

I innlegget Organisasjonenes OL spør Anders Hasselgaard og Andreas Selliaas om Amnestys og andre menneskerettighetsorganisasjoners innsats i forbindelse med OL i Beijing og Sotsji har vært fånyttes. Ifølge forfatterne førte det sterke internasjonale presset mot Kina under Beijing-OL til massive motreaksjoner fra kinesiske myndigheter og dermed ble resultatet dårligere kår for menneskerettighetene i landet. De fortsetter med å stille spørsmålet: Hva om det samme skjer i Russland? Er det verdt det?

Dette er spørsmål vi som organisasjon hele tiden stiller oss: Hva er effekten av det arbeidet vi gjør? I hvilken grad setter vi enkeltindivider i fare som en konsekvens av det arbeidet vi og over tre millioner medlemmer og støttespillere gjør.

OL i Beijing og OL i Sotsji ga en unik mulighet til å gi bred offentlig støtte til lokale aktivister og til å få statsledere til å ta opp menneskerettigheter med sine kolleger i vertslandene og med IOC. Menneskerettighetsbruddene som har skjedd i forbindelse med begge OL har vært så graverende at det er vår plikt å sørge for at disse overgrepene ikke får gå upåaktet hen.

Studien til Hasselgård Norwegian Human Rights Organisastions and Olympic Games tar utgangspunkt i Amnesty og andre organisasjoners egne uttalelser i intervju med Hasselgård, men svarene sees ikke på i sammenheng med kinesisk politikk eller utviklingen av menneskerettigheter i Kina.

Vi mener det blir en konstruert virkelighet. Amnesty International opererer ikke i et vakuum.  

Menneskerettighetssituasjonen i Kina ble forverret på grunn av OL i 2008. Det var også det Amnesty forventet og var en av motivasjonene for at Amnesty kom så sterkt på banen. Vårt mål var å få menneskerettighetsbruddene frem i lyset – for å unngå ytterligere forverring ved at myndighetene kunne ture fritt frem i skjul.

Center for Housing Rights and Evictions anslo at minst halvannen millioner kinesere mistet sine hjem i sammenheng med byggingen av OL i Beijing.

Mot slutten av 1990-tallet kom en lovende prosess i gang for å avvikle såkalt omskolering gjennom arbeid i Kina. Denne prosessen stoppet opp etter at Beijing fikk tildelt OL i 2001. Kommunale myndigheter i Beijing var tydelige på at de trengte muligheten til å kunne sperre inne hvem som helst uten tiltale eller dom hvis de skulle kunne opprettholde orden før og under OL.

I forkant av Beijing-OL tok myndighetene opp igjen bruken av «svarte fengsler»for kjapt å kunne fjerne folk som prøvde å komme i kontakt med utenlandske medier eller besøkende for å fortelle dem om menneskerettighetsbrudd.

Det er underlig å påstå at disse overgrepene ble begått fordi det kom kritikk fra utlandet. Er det ikke helt selvmotsigende at kinesiske myndigheter skulle opprette svarte fengsler eller kaste folk ut av sine hjem for å hindre Amnesty og andre organisasjoners kritikk? Tvangsutkastelser og massearrestasjoner var heller ikke et resultat av den internasjonale diskusjonen om menneskerettigheter i sammenheng med OL.

Den Internasjonale olympiske komité (IOC), derimot, hadde en påvirkning på de menneskerettighetsbruddene som skjedde i sammenheng med OL i Beijing. Men komiteen gjemte seg bak påstanden om OL ikke hadde noe med politikk å gjøre og at undertrykkelse i Kina rett og slett ikke var deres ansvar. Ikke en gang når menneskerettighetsbruddene var en direkte følge av deres tildeling av OL til Beijing.

Amnesty retter ikke bare kritikk mot vertslandet, men også i aller høyeste grad mot IOC. Det er nettopp de store idrettsarrangørene, som skal finne en god balansegang mellom sportslig utfoldelse, butikk, etikk og makt, som er våre viktigste målskiver. Det er på tide at det med en tildeling av et stort internasjonalt idrettsarrangement følger menneskerettslige forpliktelser, på lik linje som det nå følger spesifikke miljøkrav til vertslandet av et OL.

Under åpningsseremonien oppfordret IOC-president Thomas Bach til at man ikke skulle drive politisk kritikk på utøvernes rygg. Vi tror at presset mot IOC kan få dem og kommende vertsland til å tenke seg om og slutte å drive forretning uten hensyn til de menneskelige kostnadene. Vårt krav til IOC er at de ikke kan godta at menneskerettighetsbrudd finner sted i forbindelse med de olympiske leker – både før, under og etter.

Solidaritet med aktivister i Russland. De siste årene før OL har man sett en kraftig innstramming av sivile rettigheter i Russland. At prestisjeprosjektet OL er en del av motivasjonen for dette er sannsynlig. Han ønsker ikke den kritikken som han vet kommer innenfra.

Amnesty har hele tiden før og under OL hatt nær kontakt med enkeltaktivister og større og mindre organisasjoner i Russland. Aktiviteten vår er på deres premisser, i mange tilfeller på direkte oppfordring. Ledende organisasjoner ber ettertrykkelig om internasjonal støtte fordi Putin har gjort arbeidet deres nærmest umulig og i mange tilfeller farlig.

Nylig har vi sett et skred av arrestasjoner av aktivister. Mange av arrestasjonene ser ut som en direkte maktdemonstrasjon av russiske myndigheter. Igjen spør vi oss: Har vårt engasjement hatt en negativ effekt på aktivisters ytringsrom? Har enkeltmennesker blitt utsatt for risiko på bekostning av vårt ønske om å skape oppmerksomhet rundt en større sak?

Dette er absolutt et ansvar vi er oss bevisst. Vi har jobbet med russiske aktivister i en årrekke og kan med trygghet si at de vi er i kontakt med vet hvilken fare de utsetter seg for og ville protestert uavhengig om de hadde Amnesty i ryggen eller ikke. Vi har løpende kontakt med aktivister og rådfører oss med dem og deres advokater om hvilken rolle som er mest hensiktsmessig at vi tar i enkeltsaker og i forhold til det store bildet.

Når russiske aktivister har Amnesty bak seg, er det imidlertid mindre sjanse for at de «forsvinner», både ut av folks bevissthet og dermed også ut av kjente fengsler og til ukjente oppholdssteder som tvangsarbeidsleire i Sibir.

Mange av samarbeidspartnerne våre i Russland har uttrykt frykt for at situasjonen kommer til å bli mye verre etter OL, når nettopp denne oppmerksomheten avtar. I motsetning til IOC fortsetter Amnesty søkelyset på Russland, også etter at OL-arenaene står tomme og mediedekningen stopper. Akkurat som vi fortsetter å gjøre i Kina.

Kristin Rødland Buick er nettredaktør i Amnesty.