Amandla- den nye frigjøringskampen

Sammen med en jevnaldrende barndomskamerat fra townshipen utenfor Johannesburg har Julius Nhlago kommet til Amnesty-kontoret i Pretoria for å lære mer om kvinners rettigheter. Workshopen finansieres av penger fra den norske Tv-aksjonen som i 1999 gikk til Amnesty International. Med utgangspunkt i denne innsamlingen administrerer Amnesty Norge til sammen tretten undervisningsprosjekter i like mange land over hele verden. Sør-Afrika er ett av disse landene. De har valgt å sette fokus på temaet ”vold mot kvinner” i sitt undervisningsarbeid. Kunnskapen formidles til aktivister fra alle de ni provinsene i det vidstrakte landet.

Teori og praksis

- Kaller du deg feminist?

Det er Lucky Radebe som fnisende stiller spørsmålet. Julius Nhlago ser på kameraten sin.

- Og hva så? Du er jo også feminist, ellers ville du ikke vært på dette kurset!

Lucky Radebe tenker seg om. Det et par år siden han og Julius Nhlago var blant initiativtagerne bak en ny organisasjon for menn i Sør-Afrika. De var lei av å se på at rådende verdier overført fra menn til andre menn bygget opp under volden i samfunnet. Gjennom samtalegrupper, lokale veiledere og bruk av gateteater jobber Lucky og Julius for å opprette et samfunn der menn respekterer barnas og kvinnenes rettigheter.

- Vi jobber rett og slett for et nytt mannsideal, sier Lucky Radebe. Men å kalle seg feminist? Den innrømmelsen sitter langt inne for en hip-hop gutt fra townshipen. Det høres liksom så kvinnelig ut.

- Don’t say it. Do it, sier Lucky Radebe og blunker.

Ut til folket

Det norsk-administrerte undervisningsprogrammet tar utgangspunkt i å utvikle frivillige aktivister som Julius Nhlago og Lucky Radebe. De blir kalt for ”multipliers”, det vil si mennesker som gjennom sin stilling eller rolle i samfunnet påvirker mange andre. Hvert prosjekt er et direkte samarbeid mellom Amnesty International Norge og den lokale Amnesty-seksjonen i de utvalgte landene. Målet er å bidra til å bygge opp sterke sivile lokalsamfunn som kan imøtegå trusler mot menneskerettighetene i fremtiden.

Vakum

Aktivisme har vært en del av oppveksten til Julius Nhlago. Foreldrene hans kjempet mot boernes undertrykkelse gjennom hele oppveksten hans. Like før han fylte elleve år ble apartheid-regimet avskaffet. Han mener den politiske frihetsrusen har etterlatt seg et vakum.

- Nå er det på tide å vende blikket innover, sier Julius Nhlago.

Han har satt seg i en arbeidsgruppe på gulvet. Det er rundt tyve workshopdeltakere fra åtte frivillige organisasjoner representert. Workshoplederen har tegnet et stort tre på veggen. Treet blir kalt for et ”vold mot kvinner”-tre. Deltakerne har fått i oppgave å finne årsakene til denne volden, selve roten til problemet. De sitter i grupper for å skrive årsakene på små lapper som skal henges på røttene til treet. Julius Nhlago sitter konsentrert ved siden Koos Strauss, en hvit pensjonert soldaten. Koos Strauss tenker lenge før han skriver med sirlige bokstaver : ”Lav selvfølelse.”

Frimerkesamleren

Da apartheid-regimet ble avskaffet og Nelson Mandela valgt som ny president mistet Koos Strauss jobben. Omorganiseringen av militæret førte til at hele hans regiment ble overflødig og samtlige ble førtidspensjonerte. Heldigvis hadde Koos elleve pappesker med usorterte frimerker på loftet. Han dro i butikken, kjøpte tjueto album, og satte seg ned ved et tungt eikebord i dagligstuen. Huset var stort og tomt. Barna hadde flyttet ut og kona var på jobb. Etter tre år med frimerkesortering kjente han et stikk av ubehag i mellomgulvet. Han funderte et par dager på hva det kunne være. Til slutt kom han fram til hva det var. Han kjedet seg.

En ny tid

Nå jobber han fulltid som frivillig med rettshjelp for voldtatte kvinner og barn i Mpumalanga-distriktet på grensen til Mosambik. Han så en annonse i avisen og troppet opp på kontoret til organisasjonen GRIP.

- Først ble jeg møtt med en del skepsis ettersom jeg er en hvit og afrikaans-talende mann. Mange svarte har fremdeles et vanskelig forhold til hvite, og denne jobben besto jo i å jobbe med veldig traumatiserte mennesker. Jeg bestemte meg allikevel for å jobbe hardt for å bli godtatt. Ettersom jeg visste at de hadde behov for en som kunne være rettslig rådgiver gikk jeg hjem og begynte å studere juss på egenhånd. Med god hjelp fra min svigersønn som er advokat opparbeidet jeg meg nok kunnskap til å gjøre god nytte for meg i møte med den store pågangen av nye voldsofre. Etter hvert ble jeg sett på som en viktig ressurs blant mine svarte kolleger.

Koos Strauss forteller at de i år har behandlet rundt seks hundre voldtektssaker i regionen Mpumalanga og femti av disse er voldtatte barn under fem år. Mpumalanga er bare en av ni distrikter i Sør-Afrika.

Hverdagsdrama

- En naturlig død? Hva mener du?

Fiona Nicholson slår oppgitt ut med armene.

- Denne atten måneder gamle babyen har ikke omkommet av en blodforgiftning, men av en voldtekt som har forårsaket forgiftningen! Hun setter øynene i dommerfullmektigen. Han tenner uaffektert en sigarett.

Dramaet som utspiller seg på den improviserte scenen foran tavla er hentet fra Fiona Nicholsons egen arbeidshverdag. Hun driver et traumesenter for kvinner og barn i Thoyandou, en liten by i nordprovinsen Limpopo. De andre deltakerne sitter stille på stolene sine og er publikum. Workshoplederen Sonia Omar, fra det internasjonale Amnesty-sekretariatet i London, har fått deltakerne til å spille ut en sak de selv har jobbet med dette året. Med utgangspunkt i deltakernes nyervervede kunnskap diskuteres egne opplevelser i nytt lys. Hvilke rettslige instrumenter kunne man ha tatt i bruk der man sto fast?

Nytenkning

En gjennomgang av rettigheter nedfelt i internasjonal, pan-afrikansk og nasjonal lovgivgning blir tatt i mot med takknemlighet. Enkelte av deltakerne iverksetter den nye kunnskapen allerede underveis med telefoner hjem til kollegaene sine. Julius Nhlago forteller at kunnskapen gir en autoritet som kan utgjøre en stor forskjell i møte med statlige instanser. Fezeka Mantakana, en romslig kvinne fra østkysten, påpeker allikevel at påtalemyndighetene fort kan bli defensive om det blir slengt for mange lover på bordet. Både hun og de andre deltakerne er overrasket når de får høre om den høye forekomsten av vold mot kvinner i Europa og USA. De kan ikke begripe at menn som lever i øknomisk velstand også utsetter kvinnene og barna sine for vold.

- Jeg var sikker på at dette var et problem som kom av fattigdom. Nå må jeg tenke helt nytt, sier Fezeka Mantakana.

Selvironi

Det er flere som tvinges til å tenke nytt. Deltakeren David Kaulela forteller lattermild at han er av zulu-høvding blod. Han ler fordi de er midt i en diskusjon rundt medgift og hvorvidt det krenker kvinnens rettigheter. Pumla Mncayi fra Cape Town har akkurat stilt han til veggs for sitt forsvar av tradisjonen. I det hun får vite at han er zuluhøvding slår hun seg på låret og ler hun også. For det er første gang hun har møtt en zuluhøvding på kvinnerettighets-kurs. David Kaulela mener derimot at kampen for menneskerettigheter og forsvaret av medgift lar seg kombinere.

- Medgift betyr ikke at mannen kjøper kvinnen. Det er kun en handling som uttrykker respekt og som knytter familier sammen, sier David Kaulela. Motbøren kommer umiddelbart fra fjorten hissige motdebattanter som stempler hans kulturrelativisme som feig. David Kaulela tar motstanden med et smil. Han er jo enig i at det er litt rart med en høvding på kvinnekurs.

- Uten en god porsjon selvironi kommer man ikke langt i dette landet, kommenterer han lurt.

Post-apartheid

I fjor ble det rapportert inn over femti tusen voldtekter i Sør-Afrika. Politiet opererer med et mørketall på to tredjedeler. Til sammen regner de med at rundt hundre og femti tusen kvinner blir voldtatt hvert år. Av disse er over førti prosent av ofrene under atten år. Julius Nhlago har ingen forklaring på den høye forekomsten av kvinner som blir voldtatt. Han tror allikevel på at undervisning kan få den dystre statistikken ned.

- Apartheid-systemet frarøvet oss de fleste av våre rettigheter. Dette rettighetsløse selvbildet sitter i oss fremdeles. Vi respekterer ikke hverandre som mennesker godt nok, sier Julius Nhlago. Han legger til at det ikke unnskylder eller forklarer volden i Sør-Afrika, men han opplever at det er en sammenheng. Han tror nemlig at vold ikke kommer fra ondskap alene.

- Jeg tror det handler om strukturer av uvitenhet. Jeg har møtt menn som har voldtatt kvinner og som bare ikke skjønner at de har gjort noe galt. Vi må fortelle dem at det fins noe som heter kvinnerettigheter og at kvinner skal respekteres på den og den måten. Jeg vet det høres rart ut men sånn er det.

Framtidstro

Ulike Amnesty-seksjoner har valgt ulike målgrupper for sin menneskerettighetsundervisning. I Sør-Afrika har de valgt å kurse studentledere, frivillige aktivister og lærere. I Marokko har Amnesty-seksjonen undervist fengselsdirektører og i Polen har de utviklet en egen workshop for speiderledere. Andre land som også deltar i det norsk-administrerte programmet er Russland, Mexico, Thailand, India og Tyrkia. I tillegg kjøres pilotprosjekter i Moldova, Argentina, Malaysia, Israel og Slovenia.

Julius Nhlago og kameraten Lucky Radebe liker tanken av å være med i et stort globalt menneskerettighetsnettverk.

- Du skal ikke se bort ifra at vi en dag får en helt rettferdig verden, sier Lucky Radebe og smiler et veldig stort smil.