Forsvar artikkel 14: Ofte stilte spørsmål

Her finner du spørsmål og svar knyttet til Amnestys kampanje Forsvar Artikkel 14, for mennesker på flukt.
Publisert: 1. jul 2016, kl. 10:44 | Sist oppdatert: 21. Mar 2017, kl. 14:56

1. Menneskerettighetene 

a) Hvorfor arbeider Amnesty International med flyktninger?
Amnesty er verdens største menneskerettighetsorganisasjon og vi står opp for de som får sine rettigheter krenket. Rettighetene til mennesker på flukt er under et sterkt press.
Ikke siden andre verdenskrig har så mange mennesker vært på flukt fra krig og konflikt, forfølgelse og nød. Deres grunnleggende menneskerettigheter som retten til liv, ytrings- og religionsfrihet, rent drikkevann og helsehjelp krenkes, likeså retten til frihet fra tortur og umenneskelig behandling.
 
For mennesker som må flykte fra sitt eget land er det en menneskerett å kunne søke asyl i et annet land. Vi ser at det har blitt svært vanskelig og farlig for mennesker på flukt å klare å komme seg til Europa på en trygg og lovlig måte for å søke om beskyttelse, fordi Norge og andre land gjør det de kan for å stenge grensene. Dette fører til at svært mange legger ut på livsfarlige reiser for å forsøke å komme til Europa, og at mange dør underveis. Amnesty mener at Norge, i likhet med andre land, har et ansvar for å ta imot flere flyktninger slik at ikke et lite utvalg av land blir stående alene med ansvaret for alle verdens flyktninger.
 
b) Hva sier menneskerettighetene om mennesker på flukt?
Det internasjonale beskyttelsesregimet for flyktninger legger særlig vekt på viktigheten av internasjonal ansvarsfordeling for å unngå de negative konsekvenser en masse-flyktningstrøm ville kunne ha på mottakerland. Dette er nedfelt i Flyktningkonvensjonen.
I henhold til FNs Charter og relevante resolusjoner vedtatt av FNs generalforsamling er det internasjonale samfunnet forpliktet til å bidra med humanitær hjelp og samarbeid i krisesituasjoner. Dette inkluderer hjelp til og gjenbosetting av flyktninger.
 
Verdenserklæringen om menneskerettigheter:
Artikkel 14: Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot beskyttelse mot forfølgelse.
Artikkel 25.1: Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser (...).
Artikkel 28: Enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæringen.
 
Flyktningkonvensjonen:
Allerede i konvensjonens innledning fremheves det at
«..innrømmelse av asyl (beskyttelse) kan påføre visse land uforholdsmessig store byrder, og at en tilfredsstillende løsning av et problem, hvis internasjonale natur og omfang er anerkjent av de Forente Nasjoner, derfor ikke kan oppnås uten gjennom internasjonalt samarbeid, som uttrykker ønske om at alle stater, i erkjennelse av flyktningproblemets sosiale og humanitære karakter, vil gjøre alt som står i deres makt for å hindre at dette problemet fremkaller et spent forhold statene imellom, som tar til etterretning at de Forente Nasjoners Høykommissær for Flyktninger har fått i oppgave å føre tilsyn med anvendelsen av de internasjonale overenskomster om flyktningers beskyttelse, og som erkjenner at en effektiv koordinering av de tiltak som treffes for å løse dette problemet vil avhenge av statenes samarbeid med høykommissæren.»
 
Behovet for en byrdefordeling for å ivareta flyktningers rettigheter er nedfelt i flere av UNHCRs dokumenter, deriblant The Executive Committee of the UNHCR Programme Conclusion 22 (XXXII) fra 1981 som handler om beskyttelse av asylsøkere i situasjoner med masseflukt av mennesker: Masseflukt kan føre til en urettferdig stor byrde for enkelte land, og en tilfredsstillende løsning kan kun oppnås ved internasjonalt samarbeid.
 
Stater bør, innenfor rammen av internasjonal solidaritet og ansvarsfordeling, anvende alle nødvendige tiltak, når de blir bedt om det, til å bistå stater som har tatt imot en mange flyktninger.
 
I tillegg til den nevnte referansen i Flyktningkonvensjonen og UNHCRs presiseringer om nødvendigheten av internasjonalt samarbeid for å gi beskyttelse til mennesker på flukt, så er begrepet byrdefordeling (burden sharing) nedfelt i en rekke regionale menneskerettighetsinstrumenter i for eksempel Afrika, Asia og Europa som omhandler flyktninger.
 
c) Bør Flyktningkonvensjonen skrives om? Er den utdatert?
Nei, Flyktningkonvensjonen ble nettopp laget for at verden skal kunne møte situasjoner der mange mennesker er på flukt og for å sikre at de får den nødvendige beskyttelse. Senest i 2014 var det internasjonalt en grundig gjennomgang og evaluering av Flyktningkonvensjonen, og konklusjonen er at den er både relevant, riktig og viktig.
 
d) Hva sier artikkel 14 i Verdenserklæringen om menneskerettigheter?
Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.
 
e) Hvordan er artikkel 14 truet?
Fordi det ikke finnes lovlige og trygge veier til Europa for mennesker på flukt fratas de i praksis den menneskerett det er å kunne søke og ta imot asyl. En rekke land i Europa har satt opp murer og piggtrådgjerder langs sine grenser, og anvender tåregass og vannkanoner, og voldelige grensevakter for å forhindre at asylsøkere skal komme til deres land. EU har inngått en avtale med Tyrkia der landet blant annet har mottatt 3 milliarder euro for å hindre at flyktningene som befinner seg i Tyrkia reiser videre nordover i Europa. Tyrkia skal med andre ord være Europas «portvakt». I praksis betyr dette at vi fratar mennesker på flukt muligheten til å søke om beskyttelse i Europa.

2. Flyktningsituasjonen i Norge og Europa

a) Hvor mange asylsøkere kom til Norge i 2015?
31.145 personer søkte beskyttelse (asyl) i Norge i 2015.
 
b) Hvor mange kom til Europa i 2015?
I 2015 ankom rundt en million mennesker Europa for å søke om beskyttelse. Over 80 prosent av disse kommer fra land med prekære situasjoner som tvinger mennesker på flukt, inkludert Syria, Afghanistan, Eritrea og Irak.
 
c) Hva går endringene i Utlendingsloven ut på?
For at Norge ikke skal fremstå som «attraktivt» for mennesker på flukt ønsket regjeringen å gjennomføre drastiske innstramninger i Utlendingsloven. Utlendingsloven handler om utlendingers adgang til Norge, og deres opphold her. Blant de innstramningsforslagene som fikk støtte av flertallet på Stortinget er: Asylsøkere skal kunne stanses på grensen til nordisk naboland i krisesituasjon og oppheving av rimelighetsvilkåret i henvisning til internflukt.
 
I praksis innebærer dette at mennesker på flukt kan bli stanset på grensen mellom Norge og våre nordiske naboland og sendt tilbake uten at deres beskyttelsesbehov blir vurdert. UDI og UNE skal bidra til at alle asylsøkere får en individuell og grundig behandling av sin søknad om beskyttelse. Ved at andre organer, som for eksempel politiet, skal ta over disse fagorganenes oppgave i å vurdere om et menneske trenger beskyttelse og skal få reise inn i landet for å søke asyl, eller avvises på grensen uten å få et skriftlig vedtak eller mulighet til å klage, undergraver Norge disse menneskenes rettsikkerhet. 
 
Det å fjerne rimelighetsvilkåret i henvisning til internflukt innebærer at personer som ikke får asyl i Norge, men som for eksempel anerkjennes å kunne være i fare i den byen og området de kommer fra kan sendes til andre steder i det samme landet. Det kan være sterke menneskelige hensyn og andre grunner til at det ikke vil være forsvarlig og trygt å henvise noen til internflukt. Norge bør i dette tilfelle følge UNHCRs landanbefalinger og de rimelighetsvilkårene som inngår i UNHCRs vurderinger.
 
Regjeringen fikk imidlertid ikke støtte i Stortinget for disse forslagene: blant annet at det ville bli svært vanskelig for personer som har fått flyktningstatus og lovlig opphold å få familiegjenforening med sin ektefelle og barn. Og at enslige mindreårige asylsøkere, uansett hvor unge de er når de kommer, først når de er atten år skulle få avklart om de får bli i Norge eller sendes ut av landet.
 
Har Norge brutt Folkeretten?
Den 16. november 2015 vedtok Stortinget å endre artikkel 32 (d) i Utlendingsloven. Artikkelen regulerer under hvilke betingelser norske myndigheter kan nekte noen retten til å søke asyl. Endringen innebærer at det ikke lenger er et krav om at et land må ha et fungerende asylsystem for å bli regnet som et trygt tredjeland, så lenge flyktningene ikke blir direkte forfulgt der. Dette betyr for eksempel at Norge kan avvise asylsøkere på grensen til Russland, vel vitende om at de ikke får den beskyttelsen de har krav på der. Det er forbudt å returnere flyktninger til et land som ikke garanterer at «non-refoulement-prinsippet» blir fulgt. «Non-refoulement» er det aller viktigste prinsippet i Flyktningkonvensjonen, som forplikter landene til ikke å returnere flyktninger til land hvor de risikerer å bli forfulgt eller drept. Ved å returnere mennesker til land hvor de ikke får tilgang på asylsystemer eller risikerer å bli sendt tilbake til et land hvor de ikke er trygge, bryter Norge Folkeretten.
 
d) Mener Amnesty at alle asylsøkere som kommer til Norge skal få bli?
Nei, de som ikke fyller kriteriene i Flyktningkonvensjonen for å få beskyttelse og dermed ikke innvilges asyl eller opphold på humanitært grunnlag er forpliktet å forlate landet.
 
e) Er dette egentlig bare en kampanje for at Europa skal ta et større ansvar?
Nei, dette er en global kampanje. Amnesty utfordrer alle land som har gode forutsetninger for å ta et større ansvar og det inkluderer de rike Gulfstatene, Europa, USA, Canada, Argentina, Brasil, Uruguay, Chile, Australia, New Zealand og Japan. I alle disse landene krever Amnesty-medlemmer at deres regjeringer åpner opp for å ta imot flere flyktninger.
 
f) Hva er situasjonen i de andre europeiske landene?
Hellas, Italia, Tyskland, Sverige og Ungarn er de som har tatt imot flest asylsøkere. Hellas og Italia, som ligger ved Egeerhavet og Middelhavet der mange asylsøkere kommer over havet, har gjentatte ganger krevd at resten av Europa må være med å dele ansvaret og ta imot en del av asylsøkerne som har kommet til deres land.
 
g) Hva går avtalen mellom EU og Tyrkia ut på?
Avtalen handler om at Tyrkia skal hindre flyktninger fra å forlate Tyrkia og reise videre til Europa. Første del av avtalen mellom EU og Tyrkia trådte i kraft i november 2015 og omfatter følgende punkter: EU betaler Tyrkia 3 milliarder euro, gjenåpner EU-medlemskapsforhandlingene med Tyrkia, og skal innføre visumfrihet for tyrkiske borgere.
Trinn to i avtalen trådte i kraft i mars 2016 og innebærer at alle asylsøkere som reiser fra Tyrkia til Hellas etter at avtalen ble inngått i mars skal kunne returneres til Tyrkia, samt at alle asylsøkere som var kommet til Hellas før den tid og som ikke anses å ha et beskyttelsesbehov også skal kunne sendes til Tyrkia. For dette skal Tyrkia få ytterligere 3 milliarder euro. For hver asylsøker som blir returnert fra Hellas til Tyrkia har EU forpliktet seg til å ta imot én syrisk flyktning, opptil 72 000 personer.
 
Dette innebærer at EU bryter folkeretten, fordi hele avtalen hviler på forutsetningen om at Tyrkia er et trygt land for mennesker på flykt. Det er det ikke. Tyrkia har tatt imot mer enn 3 millioner flyktninger. Omkring 200.000 av disse bor på flyktningmottak, de øvrige må klare seg selv så godt de kan. Det finnes ikke et velfungerende asylsystem i Tyrkia og det er kun europeiske statsborgere som kan søke om asyl i Tyrkia. Det betyr at ingen av de 2,7 millioner syriske flyktningene, eller de irakiske, iranske eller afghanske flyktningene kan få full flyktningstatus iTyrkia. Amnesty har dokumentert at Tyrkia har returnert syriske flyktninger tilbake til krigen i Syria.
 
Avtalen EU har inngått med Tyrkia innebærer at EU legger til rette for og legitimerer de menneskerettighetsbruddene som flyktningene utsettes for i Tyrkia: 1) de fratas retten til å søke asyl, 2) de fratas retten til ikke å bli sendt tilbake til forfølgelse og tortur, og 3) de fratas sine økonomiske og sosiale rettigheter.
 
h) Hvordan påvirker avtalen mellom Tyrkia og EU Norge?
EUs lovnad om visumfrihet for tyrkiske borgere, dersom Tyrkia oppfyller sine forpliktelser i avtalen, innebærer at det også vil kunne bli visumfrihet for tyrkiske borgere til Norge. Når det gjelder de syriske flyktningene som EU har lovet å ta imot fra Tyrkia, så vil man måtte finne en kvoteordning med hensyn til hvilke land som skal ta imot hvor mange av flyktningene og det vil være naturlig at også Norge som Schengen-land vil bli bedt om å ta imot noen av de syriske flyktningene.
 
i) Sender Norge flyktninger og asylsøkere tilbake til Hellas, Italia og andre europeiske land?
Norge returnerer ikke asylsøkere til Hellas eller Ungarn selv om de har blitt registrert i eller vært innom disse landene før de kommer til Norge. Dette skyldes at landene ikke har velfungerende asylsystemer, og at flyktningene der lever under umenneskelige forhold.

j) Hvordan skal Norge kunne ta imot flere flyktninger, når det allerede sitter så mange mennesker på mottak og venter på å bli bosatt i en kommune?
Dagens flyktningsituasjon er helt ekstraordinær og krever ekstraordinære tiltak. Ikke siden andre verdenskrig har så mange mennesker vært på flukt fra krigens lidelser. Flere norske kommuner har sagt at de ønsker å ta imot flere flyktninger. Den norske legeforening, Barnelegeforeningen og Norsk psykologforening mener at Norge har en godt utbygd helsetjeneste og bør kunne ta imot flere flyktninger med behov for medisinsk behandling og oppfølging. Det mangler ikke på velvilje fra kommunenes side eller kompetanse innen helsevesenet, men på politisk vilje fra regjeringens side til å sørge for økonomiske støtteordninger for kommuner og helseforetak slik at de kan ta imot både flyktningene som sitter på vent på flyktningmottakene og flere flyktninger.
 
Norge har tidligere vist at vi kan når vi vil. Under krigen på Balkan fikk 13.000 bosniere midlertidig beskyttelse på kollektivt grunnlag. I 1999 fikk 8000 Kosovo-flyktninger midlertidig opphold, og mange dro hjem da det ble roligere i Kosovo. 
 
k) Hva gjøres for å forhindre at det er ISIL-terrorister blant flyktningene som får komme til Norge som kvoteflyktninger?
FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) er den som foretar den første vurderingen og silingen av hvilke personer som anerkjennes som flyktninger. Deretter foretar norske myndigheter sin egen vurdering av hvilke av disse som skal få komme til Norge som kvoteflyktninger. Dette skjer ved at representanter fra Utlendingsdirektoratet (UDI), Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) og Politiets Utlendingsenhet (PU) er tilstede i første mottaksland og intervjuer og siler hvem som får komme til Norge som kvoteflyktning. Det er med andre ord grundige vurderinger som ligger bak avgjørelsen om hvem som får komme til Norge.

3. Det internasjonale samfunnet

a) Er det ikke bedre å hjelpe flyktningene der de er?
I utgangspunktet er det mange gode grunner til å hjelpe flyktninger så nær deres hjemland som mulig. I underkant av 90 prosent av alle verdens flyktninger befinner seg i utviklingsland. I henholdsvis Pakistan og Libanon har det kommet over en million flyktninger, mens 3 millioner flyktninger befinner seg i Tyrkia. Problemet for mottagerlandene er at deres egne samfunn kneler under byrden av å huse så mange flyktninger som det her er snakk om. Flyktninger har behov for mat, vann, sanitær, skole, helse, tak over hodet og jobb. Det er lett å forstå at det betyr en voldsom belastning på alle deler av samfunnet. Det internasjonale samfunnet må bidra mer. Det er den klare oppfordringen fra både mottagerlandene og FNs høykommissær for flyktninger, UNHCR, som driver mottak for flyktninger. Det de ber om og det Flyktningkonvensjonen krever, er to ting:
 
Gi økonomisk støtte til det humanitære arbeidet for flyktninger
Her svikter det internasjonale samfunnet i dag. I 2015 mottok FN mindre enn 60% av de midlene de trenger for å gi flyktningene mat, bolig og akutt helsehjelp. Per 1. juni 2016 er for eksempel kun 30% av hjelpeprogrammet for Burundi finansiert, 17% av hjelpeprogrammet for Jemen og 27% av det regionale flyktningprogrammet for Syria.
 
FN har derfor måttet kutte i hjelpen til flyktningene flere ganger. Det skaper en voldsom desperasjon blant flyktningene og påvirker samtidig vertslandene i negativ retning – det blir enda vanskeligere å håndtere situasjonen. Derfor krever både Amnesty og alle de store internasjonale humanitære organisasjonene at det internasjonale samfunnet må bevilge de pengene som trengs. På dette området er Norge et viktig bidragsland. Ifølge Norad gikk 42 prosent av norsk nødhjelp i 2015 til Midtøsten. Dette tilsvarer 1,4 milliarder kroner. Av dette gikk mest til tiltak i Syria, til sammen 446 millioner kroner. I tillegg gikk 432 millioner kroner til regionale tiltak i Midtøsten – i hovedsak hjelp til syriske flyktninger. Nødhjelp til Jordan og Libanon økte også som følge av flyktningstrømmen fra Syria. Norge ga også 179 millioner kroner og 123 millioner kroner i nødhjelp til henholdsvis Irak og Palestina.
 
Ta imot flyktninger, særlig de mest sårbare av flyktningene
Gi dem trygghet og hjelp i et nytt hjemland. I praksis betyr dette for eksempel at Amnesty, støttet av beregninger fra UNHCR, ber om at 10% av flyktningene i Syrias naboland, dvs minst 450.000 sårbare flyktninger blir gjenbosatt i andre land innen utgangen av 2016. Her svikter det internasjonale samfunnet fullstendig. Norge besluttet i 2015 å gjenbosette 8000 syriske flyktninger fra flyktningleirene i Syrias naboland innen utløpet av 2017. Det betyr alt for de som får en ny sjanse og det bidrar samtidig til å avlaste nabolandene, stabilisere situasjonen og vise solidaritet med land som over flere år gjør en ekstraordinær innsats.
 
b) Hva gjør FN?
FNs generalsekretær Ban Ki-moon la i mai 2016 frem en såkalt Global Compact for flyktningene, et forslag til globale løfter som FNs medlemsland bør enes om for at flyktninger skal få beskyttelse. Dette dokumentet er oppstarten til det historiske høynivåmøtet om flyktninger som skal arrangeres den 19. september i forbindelse med FNs generalforsamling.
Målet er at FNs medlemsland skal bli enige om et globalt ansvarsfordelingssystem med hensyn til å gi flyktninger beskyttelse.
 
Amnesty er opptatt av at det nye globale ansvarsfordelingssystemet må inneholde følgende elementer:
  1. En ny mekanisme for gjenbosetting av sårbare flyktninger der alle land forventes å ta imot en andel av de sårbare flyktningene. Andelen hvert land tar imot bør funderes på et sett av objektive kriterier som reflektere landets evne til å ta imot flyktninger. Kriteriene vil kunne være: Antall innbyggere i landet, bruttonasjonalprodukt, andel arbeidsløse, antall mottatte asylsøkere. Gjenbosetting av flyktninger skal ikke være en erstatning for eller skje på bekostning av asylsøkere. Retten til å søke og ta imot asyl må respekteres. Alle stater må sikre at flyktninger og asylsøkere har tilgang til å søke om beskyttelse gjennom fungerende asylsystemer hvor de mottar informasjon om sine rettigheter, i et språk de kan forstå.
  2. En ny global overføringsmekanisme for å overføre flyktninger fra land der antallet flyktninger som har ankommet er stort og har overskredet maksimumsgrensen for hvor mange flyktninger landet har kapasitet til å ta imot. Objektive kriterier må legges til grunn for å definere hva som skal anses som et lands maksimumsgrense.
  3. Fleksibel og forutsigbar full-finansiering av FN-programmene for beskyttelse av flyktninger, og finansiell støtte til land som tar imot et stort antall flyktninger, må sikres.
  4. Styrking av systemene som avgjør flyktningstatus, både de nasjonale og UNHCR, og økt anvendelse av «prima facie» anerkjennelse av flyktningstatus. Se 5b for definisjon av «prima facie».
  5. Alle land får på plass policy og systemer som sikrer en effektiv beskyttelse av flyktninger og ivaretar deres grunnleggende behov i tråd med menneskerettighetene.
 
c) Er det ikke bedre å få slutt på krigen i Syria enn å hjelpe de som er drevet på flukt på grunn av krigen?
Jo, i en ideell verden hadde vi fått slutt på krigen i Syria istedenfor å bygge langsiktig støtte til de som er uskyldige ofre i krigen, nemlig flyktningene. Verdenssamfunnet har ikke vist evne og vilje til å få en slutt på krigen og så lenge den pågår vil det være millioner av uskyldige mennesker som trenger beskyttelse og støtte. Amnesty har gjennom de fire årene krigen har pågått, fokusert på de brudd på menneskerettighetene og krigens folkerett som skjer i krigen. Vi har også krevd at overgrepene etterforskes og straffeforfølges av Den internasjonale straffedomstolen, ICC i tillegg til at vi har krevd stans i våpenleveranser og frys i midlene som Assad-regimet har i utlandet. Vi erkjenner at vi også må forholde oss aktivt til den menneskerettslige dimensjonen av flyktningkrisen. Flyktninger har rett til beskyttelse, det er nedfelt i Flyktningkonvensjonen og det er nå umulig å gi dem alle sammen denne beskyttelsen i nabolandene. Derfor må verden både arbeide for å få slutt på krigen, og hjelpe de uskyldige ofrene for krigen på samme tid. Det er ikke enten eller!
 
d) Mener Amnesty at Norge og andre land bør gripe inn militært for å stoppe staters overgrep mot sivile, slik vi gjorde i Libya, og for å bekjempe terrorgrupper som Den islamske staten, IS, og al-Qaida-allierte væpnede grupper som Jabhat al-Nusra?
Amnesty tar ikke stilling til bruk av militærmakt for å stoppe brudd på menneskerettighetene eller andre overgrep. Amnesty er ikke en ikke-voldsorganisasjon. Amnesty respekterer også FN-paktens åpning for bruk av militærmakt som selvforsvar. Vårt fokus er at alle parter i en konflikt uansett hvor og når den foregår må respektere menneskerettighetene og krigens folkerett.

4. Amnestys kampanje for flyktninger

a) Hvorfor prioriterer Amnesty denne kampanjen over andre alvorlige brudd på menneskerettighetene?
Amnesty bekjemper brudd på menneskerettighetene mange steder i verden, hver eneste dag. Det arbeidet fortsetter selv om vi nå vier en del av arbeidet vårt til flyktninger. De prioriteringene blir løpende diskutert og besluttet på demokratisk vis. Amnesty har tro på at vår innsats kan bety en positiv endring for de mest sårbare av ofrene i verdens største humanitære katastrofe siden andre verdenskrig.
 
b) Kan jeg donere penger til akkurat denne kampanjen?
Nei, dessverre: For å holde administrasjonskostnader på et minimum har vi ikke et system som tillater generell øremerking av penger til spesielle prosjekter.
 
c) Hva har mitt medlemskap å si for denne kampanjen? 
Amnesty mottar ikke statsstøtte, så støtten fra våre medlemmer utgjør størstedelen av våre midler og vårt budsjett - også for denne kampanjen. Det vil si at du er med og støtter arbeidet til etterforskere, reiser for å dokumentere situasjonen, kampanjearbeidet internasjonalt og lobbyarbeidet mot både norske og internasjonale politikere. Som medlem er du også med å gi vekt til vår bevegelse, og bidrar til at politikere og makthavere verden over må lytte til oss. Amnesty har over tre millioner medlemmer verden over - hver og én er viktig for å gi oss tyngde og legitimitet. 

5. Noen definisjoner

a) Hva er en kvoteflyktning?
En kvoteflyktning, også kalt overføringsflyktning eller FN-flyktning, er en betegnelse for en flyktning som får komme til Norge etter organisert uttak, vanligvis i samarbeid med FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR). Kvoteflyktningen skiller seg fra asylsøkere ved at de har fått saken sin behandlet og blitt anerkjent som flyktning av UNHCR allerede før de kommer til sitt endelige oppholdsland. Stortinget fastsetter hvor mange overføringsflyktninger Norge skal ta imot per år, og Utlendingsdirektoratet drar så ut og bestemmer hvem av kvoteflyktningene som får komme til Norge.
 
b) Hva er prima facie-anerkjennelse av flyktningstatus?
Prima facie anerkjennelse av flyktningstatus er når en stat eller Høykommissæren for flyktninger (UNHCR) anerkjenner at en person har beskyttelsesbehov basert på tilstanden i landet de flykter fra. En prima facie-tilnærming innebærer at mennesker som flykter fra disse omstendighetene er i fare for menneskerettighetsbrudd og derfor har beskyttelsesbehov. Prima facie-definisjonen blir ofte brukt i situasjoner med hvor større grupper søker om beskyttelse, fordi det ikke er mulig å gjennomføre individuelle behandlinger.
 
c) Hva er en asylsøker?
En asylsøker er en person som på egenhånd og uanmeldt kommer til Norge og ber om beskyttelse og anerkjennelse som flyktning. Personen kalles asylsøker inntil søknaden er avgjort. Retten til å søke asyl er nedfelt i artikkel 14 i Verdenserklæringen om menneskerettighetene, som sier at «Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot beskyttelse mot forfølgelse».
 
d) Hva er asyl?
Ifølge Utlendingsloven som bygger på FNs Flyktningkonvensjon, har asylsøkere som med rette frykter individuell forfølgelse i hjemlandet på grunn av rase, religion, nasjonalitet, tilhørighet til en sosial gruppe eller politisk overbevisning, krav på asyl (flyktningstatus).
 
e) Hva gir grunnlag for opphold?
Norge har skrevet under FNs Flyktningkonvensjon (1951). Dermed har Norge forpliktet seg til å gi flyktninger beskyttelse. Det er Utlendingsloven (1988) som fastslår hvem som har krav på beskyttelse i Norge. I hovedsak benyttes tre forskjellige former for beskyttelse. En flyktning kan få asyl, opphold på humanitært grunnlag, eller kollektiv beskyttelse.
 
f) Hva er opphold på humanitært grunnlag?
Opphold på humanitært grunnlag gis der mer generelle forhold i hjemlandet gjør det farlig for søkeren å vende hjem. Det blir vurdert om søkeren trenger beskyttelse på grunn av flyktning-lignende årsaker, for eksempel krig, borgerkrig eller borgerkrigslignende tilstander. I tillegg kan søkere få opphold på humanitært grunnlag dersom andre 'sterke menneskelige hensyn' taler for det.
 
g) Hva er kollektiv beskyttelse?
I massefluktsituasjoner kan midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse gis på kollektivt grunnlag til en gruppe mennesker etter en gruppevurdering. De midlertidige tillatelsene gis for ett år av gangen, og danner ikke grunnlag for bosettingstillatelse de første tre årene. Hvis situasjonene i hjemlandet fortsatt er slik at retur ikke er forsvarlig etter tre år, kan flyktningene få en ordinær tillatelse som gir grunnlag for permanent opphold. Midlertidig kollektiv beskyttelse har blitt benyttet to ganger i Norge, for flyktninger fra Bosnia-Hercegovina og Kosovo.