Magasinet: Homofili – fotballens siste tabu?

Våren 2000: Thomas Berling er 21 år. Han er en talentfull fotballspiller på ungdomslands­laget og i Lyn. Han er skjult homofil. Nå har han fått nok. Han vil ikke leve løgnen lenger. Han går inn på kontoret til treneren. Frykten ligger som en knute i magen. Men han gjør det: «Jeg er homofil», sier han. Treneren spør hva i all verden de skal gjøre om han blir forelsket i en lagkamerat? Og hva med dusjing?

– Orda som ble sagt på det møtet der, hadde stor betydning for avgjørelsen jeg tok dagen etter. Jeg sluttet. Tvert, forteller Thomas til Dagbladet.
Til AmnestyMagasinet orker han ikke gjenfortelle den skjellsettende dagen én gang til. Ni år senere er det fortsatt vanskelig å snakke om.
– Fotballen var viktig for meg. Men jeg var skamfull, rett og slett. Det var flaut å være homse. Jeg hadde ikke ryggrad nok til å stå midt oppi det, forteller han til AmnestyMagasinet om hvorfor han la en potensielt lysende fotballkarriere, med proffutsikter, på hylla.

Skjellsord
For signalene i omgivelsene var utvetydige. «Jævla homse» var – og er tildels fortsatt – et hyppig skjellsord på banen, i garderoben, på tribunen. En måte å psyke ut motstanderen på. Signalisere til dommeren at han er ute og kjører. Rakke ned på supporterne til motstanderne.
– Jeg reagerte med å bli skikkelig homofob selv. For å skjule meg selv. Beskytte meg. Men jeg klarte ikke mer. Enten måtte jeg fortelle det, eller så gikk det ikke mer. Jeg kunne ikke leve det livet jeg levde, sier Thomas.

Han ante ikke hva reaksjonen ville bli da han kom ut.
– Det eneste jeg hadde å forholde meg til, var hvordan homser ble omtalt i miljøet. Det var ikke positivt, sier Thomas.
Det fantes ikke en eneste åpent homofil toppspiller i norsk fotball den gang. Det gjør det fortsatt ikke.
– Det er viktig at noen står frem, så de yngre får rollemodeller. Det savnet jeg. En som hadde banet veien for meg, sier Thomas.

Håvard B. Øvregård, prosjektleder for «Med idretten mot homohets» i Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité er enig i at rollemodeller er viktig, men mener jakten på den første åpent homofile fotballspilleren i Tippeligaen gir kampen mot homohets en slagsside:
– Når vi legger fokus på behovet for åpent homofile i norsk toppfotball, skyves presset og ansvaret over på den enkelte homofile. Det blir deres ansvar å forandre folks holdninger. Heteroene kan sitte med hendene i fanget og ikke gjøre noe, sier han.

Øvregård mener det har større effekt når hetero fotballhelter som John Arne Riise og Erik Thorstvedt står frem i media og sier at homofili er uproblematisk.
– Vi må få flere heteroer til å si det samme, mener prosjektlederen, som også understreker at homofobi i idretten bekjempes best ovenfra og ned. At det er et ledelsesansvar. Prosjek­tet, som ble opprettet i 2005, har derfor lagt bred­siden mot dem som er ledere i idretten.

Heteroer på banen
Det dreier seg nemlig om å skape en atmosfære der homofile fotballspillere ikke frykter å stå frem. At omgivelsene snakker om homofili på en måte som ikke oppleves hetsende eller truende, men aksepterende.
Dit er vi på vei, mener Anders Krystad i Norges Fotballforbund – som var primus motor for antirasisme-kampanjen i Vålerenga i sin tid.
– Mye har skjedd på få år, mener han.
– Vi er Norges største barne- og ungdomsorganisasjon, med nesten 600.000 medlemmer. Da når vi mange. Det avgjørende er hva som gjennomsyrer organisasjonen, fra president til miniputt, fortsetter Krystad.

Homohetsvedtak
2004 var en milepæl. Da kom det første forpliktende vedtaket om å jobbe mot homohets inn i Fotballforbundets handlingsplan. Men først i år, 2009, kom et eksplisitt forbud mot homohets på banen inn i regelverket, og dommerne ble pålagt å slå ned på homofobe utsagn. Klanen i Vålerenga har for lengst tatt inn i vedtektene at homohets ikke er forenlig med medlemsskap. Stabæk-supporterne stilte nylig med homoflagg på tribunen for å signalisere at alle er velkomne.

I praksis tror ingen av dem Amnesty International har snakket med det vil påvirke en norsk forballspillers karriere eller status negativt å stå frem i dag. Men det at ingen faktisk har stått frem, viser at det fortsatt er en vei å gå før homofile fotballspillere selv er trygge på at det er ok.
– Derfor håper jeg en person snart føler seg kallet til å være et forbilde utover det forbildet han allerede er. En som har lyst til å påta seg det ansvaret, sier Thomas.
Han er glad for fokuset i idretten generelt og fotballen spesielt:
– Idretten er en viktig kamparena. Vi får ikke lenger flåsete kommentarer om at homser ikke hører hjemme på banen, men jeg synes fortsatt det er for mye festtaler og for lite konkret støtte i Fotball-Norge.

Bilde er hentet her.