Får slumboerne plass i det nye Egypt?
Flertallet av de døde og sårete i revolusjonen i Egypt var blant landets fattigste. Nå er forhåpningene store for at reformprosessen vil føre til mer sosial rettferd for alle, også landets 12 millioner slumbeboere.
Publisert:
23. aug 2011, kl. 15:00
|
Sist oppdatert:
24. Jan 2012, kl. 15:50
En stor kampestein henger over hjemmet til 30 år gamle Nemaat Assaf Abdel Wahed, hennes bror Ashraf og deres familier. De to familiene lever i et lite hus i Manshiyet Nasser-slummen i Kairo, rett ved siden av en fjellvegg. Ikke langt fra der de bor, i al-Duwayqa, drepte et steinras for tre år siden minst 118 slumbeboere.
Valget mellom å sulte eller dø i steinras
De visste nok fra før at området var farlig, forteller Nemaat og Ashraf, men det var det eneste de hadde råd til. Tragedien fra al-Duwayqa var imidlertid en brutal påminnelse om det fatale valget de er tvunget til å ta hver eneste dag for seg selv og sine kjære: Blir de boende og kampesteinen ruller ned, kan det fort bety døden for alle sammen. Følger de myndighetenes oppfordring om å dra sin vei, mister de ikke bare hjemmet, men også jobbene sine.
Før al-Duwayqa steinraset brydde Kairos myndigheter seg lite om sikkerheten til byens slumbeboere, til tross for gjentatte advarsler fra geologer om at en slik katastrofe kunne hende vært øyeblikk. Tragedien fra 2008 fikk imidlertid stor oppmerksomhet både internasjonalt og i Egypt og førte det til og med til en rettssak mot de politisk ansvarlige. Siden snakker byens myndigheter hyppig om rasfare og sikkerhet – men stort sett bare for å rettferdiggjøre tvangsryddinger av slumområder. Tvangsutkastelser gjennomføres ofte, også på steder som lett kunne sikres på andre måter.
Når et slumområde blir tvangsryddet, er myndighetene forpliktet til å tilby beboerne et annet bosted. Men som oftest er slike tilbud i realiteten forflytting til steder langt borte fra der de har sine jobber og sosiale nettverk. Beboerne av Manshiyet Nasser, for eksempel, har fått tilbud om et nytt bosted 35 km nord for Kairo.
- Ved å flytte dit ville familien miste all inntekt og ende opp i en situasjon der de ikke kan overleve, men heller ikke har råd til å flytte tilbake, sier Ashraf.
Nektes erstatning
Mange slumbeboere i Egypt får ikke tilbud om et nytt sted å bo når hjemmet deres rives, viser rapporten We Are Not Dirt - Forced Evictions in Egypt's Informal Settlements som Amnesty legger fram i dag. Registreringen er ofte vilkårlig, og slumbeboerne er helt avhengig av enkelte tjenestemenns gode vilje. Særlig enslige kvinner blir ofte diskriminert under slike forflytninger.
Rapporten forteller blant annet om kvinner som har levd alene med barna sine i mange år etter at mannen forlot dem, og som allikevel ikke får en ny bolig fordi det er fortsatt mannen som myndighetene betrakter som familieoverhodet. Også kvinner som er formelt skilt blir ofte nektet en ny bolig etter en tvangsutkastelse, selv om de har ansvar for mange barn. Myndighetene påstår gjerne at de bare skilte seg for boligens skyld og krever at de flytter tilbake til sin tidligere ektemann.
Arroganse, umyndiggjøring og korrupsjon
Uansett om det finnes planer for gjenbosettinger eller om man bare skal fordrive dem, blir slumbeboerne så godt som aldri konsultert før boligene deres blir revet. Gjennom mange tiår har egyptiske myndigheters omgang med landets fattige vært preget av arroganse, umyndiggjøring og korrupsjon. Flere mennesker Amnestys har snakket med mener at sinnet over denne holdningen var en vesentlig utløser for 25. januar-revolusjonen.
- Egypt har nå en unik sjanse for å bli til et land bygget på sosial rettferd, der respekt for menneskerettigheter og menneskeverd er uavhengig av inntekt og sosial status, sier John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty i Norge.
- Behandlingen av de fattigste av de fattige i Egypt, landets 12 millioner slumbeboere, vil være en viktig målestokk for vellykketheten av revolusjonen.
Les Amnestys nye rapport om slumbeboere i Egypt, som lanseres i Kairo i dag:
We are not dirt
Forced evictions in Egypt's informal settlements
Valget mellom å sulte eller dø i steinras
De visste nok fra før at området var farlig, forteller Nemaat og Ashraf, men det var det eneste de hadde råd til. Tragedien fra al-Duwayqa var imidlertid en brutal påminnelse om det fatale valget de er tvunget til å ta hver eneste dag for seg selv og sine kjære: Blir de boende og kampesteinen ruller ned, kan det fort bety døden for alle sammen. Følger de myndighetenes oppfordring om å dra sin vei, mister de ikke bare hjemmet, men også jobbene sine.
Før al-Duwayqa steinraset brydde Kairos myndigheter seg lite om sikkerheten til byens slumbeboere, til tross for gjentatte advarsler fra geologer om at en slik katastrofe kunne hende vært øyeblikk. Tragedien fra 2008 fikk imidlertid stor oppmerksomhet både internasjonalt og i Egypt og førte det til og med til en rettssak mot de politisk ansvarlige. Siden snakker byens myndigheter hyppig om rasfare og sikkerhet – men stort sett bare for å rettferdiggjøre tvangsryddinger av slumområder. Tvangsutkastelser gjennomføres ofte, også på steder som lett kunne sikres på andre måter.
Når et slumområde blir tvangsryddet, er myndighetene forpliktet til å tilby beboerne et annet bosted. Men som oftest er slike tilbud i realiteten forflytting til steder langt borte fra der de har sine jobber og sosiale nettverk. Beboerne av Manshiyet Nasser, for eksempel, har fått tilbud om et nytt bosted 35 km nord for Kairo.
- Ved å flytte dit ville familien miste all inntekt og ende opp i en situasjon der de ikke kan overleve, men heller ikke har råd til å flytte tilbake, sier Ashraf.
Nektes erstatning
Mange slumbeboere i Egypt får ikke tilbud om et nytt sted å bo når hjemmet deres rives, viser rapporten We Are Not Dirt - Forced Evictions in Egypt's Informal Settlements som Amnesty legger fram i dag. Registreringen er ofte vilkårlig, og slumbeboerne er helt avhengig av enkelte tjenestemenns gode vilje. Særlig enslige kvinner blir ofte diskriminert under slike forflytninger.
Rapporten forteller blant annet om kvinner som har levd alene med barna sine i mange år etter at mannen forlot dem, og som allikevel ikke får en ny bolig fordi det er fortsatt mannen som myndighetene betrakter som familieoverhodet. Også kvinner som er formelt skilt blir ofte nektet en ny bolig etter en tvangsutkastelse, selv om de har ansvar for mange barn. Myndighetene påstår gjerne at de bare skilte seg for boligens skyld og krever at de flytter tilbake til sin tidligere ektemann.
Arroganse, umyndiggjøring og korrupsjon
Uansett om det finnes planer for gjenbosettinger eller om man bare skal fordrive dem, blir slumbeboerne så godt som aldri konsultert før boligene deres blir revet. Gjennom mange tiår har egyptiske myndigheters omgang med landets fattige vært preget av arroganse, umyndiggjøring og korrupsjon. Flere mennesker Amnestys har snakket med mener at sinnet over denne holdningen var en vesentlig utløser for 25. januar-revolusjonen.
- Egypt har nå en unik sjanse for å bli til et land bygget på sosial rettferd, der respekt for menneskerettigheter og menneskeverd er uavhengig av inntekt og sosial status, sier John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty i Norge.
- Behandlingen av de fattigste av de fattige i Egypt, landets 12 millioner slumbeboere, vil være en viktig målestokk for vellykketheten av revolusjonen.
Les Amnestys nye rapport om slumbeboere i Egypt, som lanseres i Kairo i dag:
We are not dirt
Forced evictions in Egypt's informal settlements