Ideologi vs teknologi i Kina
Det er flere enn 400 millioner internettbrukere i Kina. Bloggen er blitt en viktig kommunikasjonskanal for mange av dem – og bloggerne er med å endre hva man kan ytre seg om i det offentlige rom.
Publisert:
24. okt 2010, kl. 20:52
|
Sist oppdatert:
7. des 2010, kl. 12:46
Ingen vet eksakt hvor mange bloggere som finnes i Kina. AFP meldte tidligere år at det finnes 180 millioner aktive blogger. Andre sier 200 millioner. Det eneste som er sikkert er at tallet øker.
Reportere uten grenser har registrert minst 70 mennesker som per i dag sitter fengslet for sine internettaktiviteter i Kina.
– De fleste kinesiske bloggene er hverdagsorienterte, akkurat som her hjemme. De representerer menneskers ulike identitetsprosjekter. Folk blogger om musikk og interesser, forteller Elin Sæther ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, som forsker på kinesiske medier.
Men i en gjennomkontrollert offentlighet som den kinesiske, har disse tilsynelatende harmløse og navlebeskuende bloggene en positiv funksjon.
– Den ikke-politiske bloggingen har vært med å utvide grensene for hva det går an å snakke om i den offentlige sfæren, mener Sæther.
Ambivalet forhold
Kinesiske myndigheter har et ambivalent forhold til internett. På den ene siden har myndighetene lagt til rette for kinesernes inntog i cyberspace. En nødvendighet for en økonomi som vil spille på lag med det internasjonale samfunnet.
– Det var aldri aktuelt for Kina å lage et ”intranett”, slik som Nord-Korea. Fra Kina hektet seg på internett i 1994, har veksten vært enorm, forteller Sæther.
– Samtidig er det et paradoks for en ettpartistat, at om man legger til rette for informasjonsflyt så vil også problematisk kritikk komme, fortsetter Kinaforskeren.
De politiske bloggerne, som utfordrer partistaten Kina, fordeler seg på en akse som går fra den superpopulære Han Hans humoristiske sleivspark til regimet til rettighetsaktivister som fredsprisvinner Liu Xiaobo og deres usminkede regimekritikk.
– Hvor stort rom det er for å blogge politisk spørs hva man tar utgangspunkt i, om man snakker om politikk med stor eller liten p. Dersom man kritiserer partiet og og staten, beslutninger og politikk, så er ytringsrommet kjempetrangt. Men å blogge kritisk om konkrete, lokale politiske saker er fullt mulig, sier Sæther, og gir cyberdebatten rundt et omstridt søppelforbrenningsanlegg i Guangzhou som eksempel. Eller bloggeren Zhang Shihe som blogget om hjemløse og startet en hjelpekampanje via bloggen sin.
En hær av fotsoldater
Alle som blogger i Kina vet at uansett om de blogger om navlelo eller politikk med liten eller stor p, så blir de overvåket.
– Internettsensuren i Kina er svært desentralisert, forteller Sæther.
En hær av partitro fotsoldater følger med på hvert ord bloggerne skriver – og fjerner ”skadelige innlegg”. De kalles ”50-centere” – fordi de får betalt 50 cent for hvert innlegg de fjerner. Om nødvendig rykker propagandamyndighetene inn og fjerner hele bloggsfæren.
Han Han er en av dem som slipper unna med mye. 28-åringen er en kjent racerbilfører og forfatter, og blogginnleggene kan få opp til 300 millioner treff. – Han bruker humor og vidd til å latterliggjøre urettferdigheten han ser. Årsaken til at han blir tolerert er kanskje at han ikke navngir noen eller tar tak i problemets kjerne, Kinas ettpartidiktatur, sier bloggeren Ran Yunfei fra Sichuanprovinsen til New York Times. Rans egen blogg er kun tilgjengelige for dem som har utstyr til å omgå ”den kinesiske brannmuren”.
De fleste politiske bloggere risikerer mest av alt, som Ran, å få sine blogger sperret og innlegg fjernet. De som trår makta litt nærmere, kan personlig få overrakt en advarsel fra partiets internettvaktbikkjer og få inndratt utstyret sitt, om de er ekstra uheldige. Men noen må også bøte med friheten. Fredsprisvinner Liu Xiaobo ble dømt til 11 års fengsel for blant annet å ha spredd sitt budskap på internett.
– De som får størst problemer er gjerne aktivister som opptrer på flere arenaer, ikke bare i internettsfæren, slik som Xiaobo, forteller Sæther.
Større toleranse i bloggsfæren
– Kinesiske myndigheter har et pragmatisk forhold til sensur. De er mest opptatt av å regulere medier som når mange, som TV og aviser. Blogger får jo sjelden samme leseroppslutning, forteller Sæther.
Det har positiv effekt på hvilke nyheter som når ut til folket.
– Journalister kan rapportere friere og raskere via sin blogg enn de kan på trykk i sin avis. Det så vi tydelig under jordskjelvet i Sichuan-provinsen i 2009, forteller Sæther, og påpeker at bloggernes trumfkort er det høye tempoet i cyberspace, som gjør vaktbikkjenes jobb vanskelig.
– Tempo er viktig mot sensur. Før en blogg fjernes av ”50-centerne”, kan den allerede ha blitt lest av mange.
”Internett er Guds gave til Kina. Det er det kinesiske folks beste verktøy i kampen for å frigjøre seg fra slaveriet og strebe etter frihet”.
Liu Xiaobo
The Times, 28. april 2009
Tuller med tegn
Kinesiske bloggere vet å komme seg rundt den store brannmuren – der vaktbikkjene ved hjelp av søkeord finner frem til de uønskede innleggene. Skriver bloggeren for eksempel ”Amnesty” eller ”menneskerettigheter” er vaktbikkjene på alerten umiddelbart.
Det kinesiske tegnbaserte skriftspråket er i seg selv et godt verktøy for å lure nettets voktere: – Bloggerne bruker ofte skrifttegn som uttales likt som et ”uønsket” tegn, men som egentlig betyr noe helt annet og dermed ikke fanges opp, forteller Elin Sæther (bildet).
Reportere uten grenser har registrert minst 70 mennesker som per i dag sitter fengslet for sine internettaktiviteter i Kina.
– De fleste kinesiske bloggene er hverdagsorienterte, akkurat som her hjemme. De representerer menneskers ulike identitetsprosjekter. Folk blogger om musikk og interesser, forteller Elin Sæther ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, som forsker på kinesiske medier.
Men i en gjennomkontrollert offentlighet som den kinesiske, har disse tilsynelatende harmløse og navlebeskuende bloggene en positiv funksjon.
– Den ikke-politiske bloggingen har vært med å utvide grensene for hva det går an å snakke om i den offentlige sfæren, mener Sæther.
Ambivalet forhold
Kinesiske myndigheter har et ambivalent forhold til internett. På den ene siden har myndighetene lagt til rette for kinesernes inntog i cyberspace. En nødvendighet for en økonomi som vil spille på lag med det internasjonale samfunnet.
– Det var aldri aktuelt for Kina å lage et ”intranett”, slik som Nord-Korea. Fra Kina hektet seg på internett i 1994, har veksten vært enorm, forteller Sæther.
– Samtidig er det et paradoks for en ettpartistat, at om man legger til rette for informasjonsflyt så vil også problematisk kritikk komme, fortsetter Kinaforskeren.
De politiske bloggerne, som utfordrer partistaten Kina, fordeler seg på en akse som går fra den superpopulære Han Hans humoristiske sleivspark til regimet til rettighetsaktivister som fredsprisvinner Liu Xiaobo og deres usminkede regimekritikk.
– Hvor stort rom det er for å blogge politisk spørs hva man tar utgangspunkt i, om man snakker om politikk med stor eller liten p. Dersom man kritiserer partiet og og staten, beslutninger og politikk, så er ytringsrommet kjempetrangt. Men å blogge kritisk om konkrete, lokale politiske saker er fullt mulig, sier Sæther, og gir cyberdebatten rundt et omstridt søppelforbrenningsanlegg i Guangzhou som eksempel. Eller bloggeren Zhang Shihe som blogget om hjemløse og startet en hjelpekampanje via bloggen sin.
En hær av fotsoldater
Alle som blogger i Kina vet at uansett om de blogger om navlelo eller politikk med liten eller stor p, så blir de overvåket.
– Internettsensuren i Kina er svært desentralisert, forteller Sæther.
En hær av partitro fotsoldater følger med på hvert ord bloggerne skriver – og fjerner ”skadelige innlegg”. De kalles ”50-centere” – fordi de får betalt 50 cent for hvert innlegg de fjerner. Om nødvendig rykker propagandamyndighetene inn og fjerner hele bloggsfæren.
Han Han er en av dem som slipper unna med mye. 28-åringen er en kjent racerbilfører og forfatter, og blogginnleggene kan få opp til 300 millioner treff. – Han bruker humor og vidd til å latterliggjøre urettferdigheten han ser. Årsaken til at han blir tolerert er kanskje at han ikke navngir noen eller tar tak i problemets kjerne, Kinas ettpartidiktatur, sier bloggeren Ran Yunfei fra Sichuanprovinsen til New York Times. Rans egen blogg er kun tilgjengelige for dem som har utstyr til å omgå ”den kinesiske brannmuren”.
De fleste politiske bloggere risikerer mest av alt, som Ran, å få sine blogger sperret og innlegg fjernet. De som trår makta litt nærmere, kan personlig få overrakt en advarsel fra partiets internettvaktbikkjer og få inndratt utstyret sitt, om de er ekstra uheldige. Men noen må også bøte med friheten. Fredsprisvinner Liu Xiaobo ble dømt til 11 års fengsel for blant annet å ha spredd sitt budskap på internett.
– De som får størst problemer er gjerne aktivister som opptrer på flere arenaer, ikke bare i internettsfæren, slik som Xiaobo, forteller Sæther.
Større toleranse i bloggsfæren
– Kinesiske myndigheter har et pragmatisk forhold til sensur. De er mest opptatt av å regulere medier som når mange, som TV og aviser. Blogger får jo sjelden samme leseroppslutning, forteller Sæther.
Det har positiv effekt på hvilke nyheter som når ut til folket.
– Journalister kan rapportere friere og raskere via sin blogg enn de kan på trykk i sin avis. Det så vi tydelig under jordskjelvet i Sichuan-provinsen i 2009, forteller Sæther, og påpeker at bloggernes trumfkort er det høye tempoet i cyberspace, som gjør vaktbikkjenes jobb vanskelig.
– Tempo er viktig mot sensur. Før en blogg fjernes av ”50-centerne”, kan den allerede ha blitt lest av mange.
”Internett er Guds gave til Kina. Det er det kinesiske folks beste verktøy i kampen for å frigjøre seg fra slaveriet og strebe etter frihet”.
Liu Xiaobo
The Times, 28. april 2009
Tuller med tegn
Kinesiske bloggere vet å komme seg rundt den store brannmuren – der vaktbikkjene ved hjelp av søkeord finner frem til de uønskede innleggene. Skriver bloggeren for eksempel ”Amnesty” eller ”menneskerettigheter” er vaktbikkjene på alerten umiddelbart.
Det kinesiske tegnbaserte skriftspråket er i seg selv et godt verktøy for å lure nettets voktere: – Bloggerne bruker ofte skrifttegn som uttales likt som et ”uønsket” tegn, men som egentlig betyr noe helt annet og dermed ikke fanges opp, forteller Elin Sæther (bildet).