Glasnost - ei skilpadde underveis

Simonov er en diger kar med tjukt skjegg, han kjederøyker og snakker med ei alvorlig, grov stemme. I det vi kommer inn på kontoret, diskuterer han siste nytt med en kollega. Etterpå forklarer han: - I går ble en journalist i byen Penza overfalt på gata. Ukjente gjerningsmenn spraya gass i øya på han, bortførte han til en kjeller hvor han ble slått helselaus med ei jernstang. Beskjeden var å slutte i jobben og forlate byen. Han skreiv om kriminalsaker.

- Sånn er livet, slik er samfunnet dere har kommet til, sier han og smiler oppgitt. For å uttrykke det med andre ord - og sida vi uansett kommer til å spørre - peker han på en svær hylleseksjon i glass på veggen. Overalt står det små og store skilpadder av alle materialer og farger. - Det er glasnost, sier han, - ei skilpadde som kravler mot ytringsfriheta.

GONGO

- Alt dette offisielle snakket om glasnost (russisk: åpenhet), toleranse og andre honnørord synes ofte å være en manøver, forteller Simonov. Virkeligheta er annerledes.

- Du har løgna, den store løgna og så har du statistikk, som vi sier. Statistikken forteller blant anna at det finns et stadig større og friere sivilt samfunn. Det er ei sannhet med modifikasjoner. Presidenten og regjeringa og administrasjonen hans har veldig stor makt og er fremdeles autoritære. De vil at de uavhengige organisasjonene, NGO-ene, skal være GONGOer, government oriented non-governmental organizations. Vi og andre kristiske røster merker dette blant anna ved mindre tilgang til massemedia, sier han.

- Myndighetene har med forskjellige blekksprutarmer tatt kontroll over alle sentrale TV-kanaler. På samme måte er det ute i regionene i forhold til lokale myndigheter. I republikken Kalmykia, nord for Kaspihavet, må for eksempel den eneste kritiske avisa trykkes utafor regionen og distribueres i hemmelighet.

For ei tid sida var Simonov på en konferanse i regi av Tysklands ambassade. - De innleda med å si at vi kunne være helt åpenhjertige, for ikke noe av det som ble sagt skulle bli sitert eller skrevet om utafor rommets fire vegger. Da jeg fikk ordet sa jeg: «Jeg ber dere sitere dette og få pressa deres til å skrive om det». Det er jo slik myndighetene hører oss, oversatt tilbake fra utenlandsk presse. Akkurat som dissidentene under kommunismen, humrer han.

Grigorij Pasko

Vi kommer raskt inn på Grigorij Pasko, militærjournalisten som i 1997 ble arrestert av Den føderale sikkerhetstjenesten FSB, KGBs arvtaker. Han hadde offentliggjort at marinen ulovlig dumpa atomavfall i Japanhavet utafor Vladivostok, og ble tiltalt for forræderi og spionasje. Han ble dømt, men anka, for så å bli dømt igjen til fire år i arbeidsleir. Amnesty har adoptert han som samvittighetsfange.

- Dere er mer interessert enn meg i at Pasko skal frigis, sier Simonov. - Han er mitt brød. Han bringer meg til Strasbourg og Brüssel. Dere gir han bare hodepine.

- Frigis kan han forresten også, på prøve, siden han har sona 2/3 av straffa. Putin har også sagt at han vil bli benåda hvis han søker, men det er uaktuelt. Hva skal en uskyldig benådes for? Saken verserer fremdeles i det russiske rettssystemet, nå i høyesterett. Jeg trur ikke den avsluttes før Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har sagt sitt, sier Simonov.

- Med falske tiltaledokumenter, hemmelige lover og ufri rettergang vil jeg si vi har en meget god sak.

Hvorfor er denne saken så viktig?

Simonov forklarer at hele saken munner ut i spørsmålet: Hvem er militærjournalisten Grigorij Pasko?

- Vi sier han er journalist, med rett til å oppsøke, samle, omarbeide og frigi informasjon. FSB sier han er militær, med plikt til ikke å offentliggjøre opplysninger som de har stempla hemmelig. Grunnloven slår fast at det er forbudt å hemmeligholde miljøfakta. Det dreier seg om vårt krav på å få vite hvilke forhold vi lever under.

Han slår den digre neven i bordet. - Husk at folk i Sovjetunionen fikk vite om Tsjernobyl via utenlandsk radio. Da var det gått tre dager og skya hadde nådd Skandinavia.

En annen sak er hvordan dette virker inn på den indre frihet til journalistene. Mange kvier seg for å grave i miljøsaker når de ser hvordan det går når man trår de hemmelige tjenester for nære.

Vi spør om ikke frifinnelsen av Nikitin danna et slags prejudikat på dette området.

- Dessverre, sier Simonov. - Dessuten er det en viktig forskjell: Nikitin var tidligere offiser, Pasko var tjenestegjørende. Dermed går saken for det militære rettssystemet, hvor det gjelder ganske andre rettergangsregler enn ved en sivil domstol.

KGB rir igjen

- FSBs makt er absolutt økende, slår Simonov fast.

- De er tilbake på sovjetisk nivå og er stolte av det. De har aldri fornekta fortida si som KGB, og vil til og med gjenreise statuen av Dzerzjinskij, grunnleggeren av det forhatte systemet, foran hovedkvarteret Lubjanka i sentrum av Moskva.

Denne utviklinga kan forklares på flere måter. Det mest iøyenfallende, om ikke det viktigste, er at Putin kommer fra systemet.

- Det er ikke noe som heter «forhenværende KGB-offiser», påpeker Simonov. - Under Jeltsin var det mye kaos og vanstyre i landet. Ikke det at alt gjøres så mye bedre nå, men folk har inntrykk av større orden etter at FSB-sjefen kom til makta og har slik sett mer sympati med systemet. Tida rundt Sovjetunionens sammenbrudd var nedgangstider for KGB. Mange, først og fremst de beste, forlot jobbene sine. Nå er de i ferd med å bygge opp igjen denne ekspertisa. Skjønt mye av etterforskninga i Pasko-saken vitner om grov mangel på profesjonalitet, forteller han. - Det er som i anekdoten: En er i ørkenen og får i oppdrag å fange ei løve i et bur. Mens noen heller anbefaler den enkle løsningen sjøl å legge seg trygt inne i buret, juler KGB-offiseren opp en kanin til den innrømmer at den er ei løve.

Simonov smiler, men blir brått alvorlig. - Slik tok de livet av 20 millioner mennesker, sier han. - Vi blir eldre og eldre, vi som opplevde dette systemet. De unge i dag har ikke frykta i blodet. Det er jo for så vidt bra, retter han. - Men de tenker ikke på hva systemet er i stand til å gjøre.

Tsjetsjenia igjen

Som så mange ganger ellers når vi snakker med folk om menneskerettigheter og demokrati i Russland, kommer vi inn på Tsjetsjenia.

- FSB og militæret har også lært av tidligere feil, forklarer Simonov videre. - Under den første krigen i Tsjetsjenia i 1994-96 var de ikke bevisste på hvordan de skulle forholde seg til ei fri presse og fri tilgang til informasjon. Folk hørte, så og leste hva som foregikk og fikk dermed et reelt inntrykk av hva krigen gikk ut på. Nå har en lært. Pressa holdes utafor kampområdene og får informasjon først og fremst fra offisielle militære kilder. Krigen er inne i sitt fjerde år og har ei mye større oppslutning i befolkninga enn forrige gang.

Logikken i den såkalte «krigen mot terror» har også styrka de hemmelige tjenester og aggressive deler av myndighetene.

- Hvis USA kjemper mot terror i Afghanistan, hvorfor skal ikke Russland kunne gjøre det samme i Tsjetsjenia? Hvis USA skal bombe Irak, hvorfor kan ikke Russland bombe Georgia som skjuler tsjetsjenske terrorister? I det hele er demokratiet ei vanskelig utfordring for russerne, konkluderer Simonov. - Psykologien er nemlig fortsatt bolsjevikisk. Ei utbredt oppfatning er at det såkalte demokratiet ikke har ført til noe bedre liv for folk. Istedenfor å gå i seg sjøl, konkluderer en med at demokrati er en dårlig ting. Derfor er ikke holdningene overfor systemet så negative som tidlig på 90-tallet.

Inntrykk og uttrykk

Aleksej Simonov lener seg mot oss. - Vesten må gå tilbake til en naturlig måte å analysere Russland på, sier han.

- Husk at en person får 80 prosent av sin informasjon og inntrykk med øya, bare 20 prosent med øra. I vestlige politikeres forhold til Russland er det omvendt, kanskje enda skjeivere. Sida mesteparten av uttalelsene her i landet kommer fra regjeringsvennlige organisasjoner og media, vil de til tider ha et ensidig grunnlag å treffe beslutningene sine på. Det er viktig at organisasjoner som Amnesty er motvekt her. Som nevnt høres kritikken og kommentarene ofte bare når den har vært utenlands.

- Men Amnesty burde bli sterkere på Russland, mener Simonov. - Det var viktig da Pasko ble anerkjent som samvittighetsfange. Det fins imidlertid flere som han i landet. Slutt å se på Russland som et demokrati med visse indre problemer, oppfordrer han.

På spørsmål om hva en skal gjøre med det dystre bildet han tegner, blir Simonov uvant ettertenksom: - Jeg veit ikke...vi fortsetter å gjøre det vi gjør, krype som skilpadda. I dag jobber vi for eksempel med den nevnte saken til journalisten fra Penza.

Noen uker seinere fikk Amnesty i Norge en ny rapport som viser at ni personer tilknytta media bare i Penza har blitt angrepet i løpet av to uker.

Les mer om Stiftelsen for beskyttelse av glasnost på internett: www.gdf.ru