Arabisk kvinnekamp på fremmarsj

- Vendepunktet for meg kom da jeg så hvor mange som var møtt opp, da jeg så hvor mange som var villige til å dø for sine overbevisninger, sa den egyptiske aktivisten Mona Seif til den arabiske tv-kanalen Al Jazeera i februar. Til journalistens spørsmål om hva hun gjorde på Tahrir-plassen hvor det var farlig, svarte hun: - Nå er det ingen vei tilbake. Hvis vi gir opp nå, kommer de til å kjeppjage oss én etter én.

Ordene falt i dagene før den forhatte diktatoren Hosni Mubarak ble tvunget av folket til å gå av. I mer enn 40 år styrte han Egypt med jernhånd. Menneskerettighetene har vært under hardt press: Utstrakt bruk av tortur i varetekt og fengsler, forfølgelse av homofile og angrep på ytringsfriheten som har ført til vilkårlig fengsling av journalister, bloggere og regimekritikere. Til slutt fikk folk nok og tok til gatene etter intens massemobilisering gjennom blant annet Facebook og Twitter.

Dominodemokratienes vår
De var inspirert av revolusjonen i Tunisia som startet i desember i fjor da Mohamed Bouazizi satte fyr på seg selv i protest mot det president Zine el-Abidine Ben Alis undertrykkende regime og fattigdommen. Det snakkes nå om dominodemokratienes vår.

Selv om Tunisia sammenlignet med mange andre arabiske land er relativt progressive når det kommer til kvinners menneskerettigheter, for eksempel hva angår forbud mot polygami og retten til å skille seg, mener flere at dette har blitt brukt som et røykteppe til å skjule de omfattende krenkelsene av blant annet ytringsfrihet.

Også i Libya pågår det harde kamper etter at oberst Muammar Gaddafi i februar slo hardt ned på opposisjonsbevegelser som krevde hans avgang. Nå bomber en FN-ledet styrke Gaddafis hær fra luften og gir opposisjonen militærtrening. Opprørsstyrkene godtar ikke noe mindre enn Gadaffis avgang. Uansett hva løsningen blir, vil det ha stor betydning for kvinners rettigheter.

På papiret har de en del rettigheter, men kulturelt er samfunnet svært patriarkalsk og de har liten bevegelsesfrihet og politisk innflytelse. Gaddafis regime tillater ikke politisk opposisjon, så kvinner som organiserer seg straffes hardt. En av dem er journalisten Rana el-Aqbani som nylig ble kryssforhørt på libysk tv om sitt politiske arbeid for regimeskifte. El-Aqbani fortalte at de var inspirert av revolusjonene i Tunisia og Egypt, og har siden blitt anklaget for å være skyld i FNs luftangrep. - Dette er helt klart myndighetenes mediakrig, uttalte Amnestys Nord-Afrika-etterforsker Diana Eltahawy i forbindelse med hendelsen.

Drømmen om revolusjon
Mubarak gjorde seg selv en bjørnetjeneste ved å drepe så mange uskyldige mennesker, mener den verdenskjente feministen Nawal el-Saadawi. Hun har blitt omtalt som ”Egypts Simone de Beauvoir” og på FNs kvinnedag i år ble hun kåret av The Guardian til å være blant verdens 100 ledende feminister, i fint selskap med flere nobelprisvinnere som iranske Shirin Ebadi og burmesiske Aung San Suu Kyi. For den nå 80-årige aktivisten opplevdes begivenhetene på Tahrir-plassen som en kulminasjon av hele hennes politiske liv.

- Siden jeg var barn har jeg drømt om dette, at det egyptiske folket ville våkne og gjøre opprør mot slaveri og kolonialisme. Jeg har deltatt i mange demonstrasjoner. Mens jeg studerte medisin, kjempet jeg mot Kong Farouk og dernest mot den britiske kolonimakten og Nasser. Jeg kjempet mot Sadat som sendte meg i fengsel og mot Mubarak som sendte meg i eksil. Jeg stoppet aldri. Det var som en drøm – det var en akkumulasjon av en rekke små revolusjoner, uttalte el-Saadawi nylig til avisen The Nation.

Ikke kuede kvinner
Til tross for at vestlige media stadig tegner et bilde av arabiske kvinner som undertrykte og kuede, finnes det altså mange kvinner i regionen som kjemper side om side med menn. I Tunisia har bloggeren Lina Ben Mhenni, inntil ganske nylig bare kjent anonymt under pseudonymet A Tunisian Girl, rapportert fra frontlinjen om volden menneskerettighetsaktivister har blitt utsatt for av Ben Alis regime. Etter at politi i januar drepte en ung mann fra Kabbaria dokumenterte hun med bilder hva som hadde hendt og bidro til å sette søkelys på lovløsheten der.

«Tuniserne beskytter landet sitt. Tuniserne beskytter hverandre. Tuniserne kjempet for å få sin frihet og jeg tror at tuniserne ikke vil la noen ta fra dem denne seieren. Så la oss jobbe sammen. Fremtiden er vår», skrev Lina Ben Mhenni i januar, kort tid etter at president Ben Ali flyktet til sitt eksil i Saudi-Arabia.

Islamsk feminisme
Egypt har lange feministiske tradisjoner som minst går tilbake til 1923 da Huda Sharawi stiftet Egyptian Feminist Union. Akkurat som i Norge finnes det mange ulike grupperinger som slett ikke er enige om alt. Noen ønsker en islamsk feminisme som er mer kollektivt orientert enn den vestlige, og søker å finne en plass for likestilling innenfor rammene av religiøs juss og filosofi (shari´a). De avviser det de opplever som en konfliktorientert likestillingskamp mellom menn og kvinner på den ene siden og religion og sekularisme på den andre siden.

– Jeg regner meg som islamist, men det betyr ikke at jeg aksepterer den dominerende forståelsen av kvinner innenfor den islamistiske bevegelsen. Mine studier fokuserer på behovet for en ny tolkning av Koranen og sunnaene, uttaler statsviter ved Kairos universitet, Heba Raouf Ezzat, i boken In Search of Islamic Feminism.

I boken spør den amerikanske forfatteren Elizabeth Warnock Fernea om det trenger å være en motsetning mellom Islam og likestilling. Hun legger ut på en reise til Midtøsten, Sentral-Asia, Afrika og muslimske miljøer i USA. Hun finner et Egypt der menn og kvinner jobber aktivt for å forbedre livene sine og finner kreative måter å utfordre så vel mannsdominans som statlig maktmisbruk. Hun finner også kvinner som ikke er islamister, og som heller vil føre en bredt anlagt kamp for menneskerettigheter, miljø og politisk endring enn å drive med symbolpolitikk, som å avskaffe hodeplagget hijab.

– Jeg skal ikke underslå det religiøse elementet i at noen kvinner velger muslimsk klesdrakt, men hvis du ser deg rundt vil du oppdage at de tildekkede kvinnene i løpet av de siste tjue årene får bedre jobber, enklere kan gifte seg og håndtere byråkratiet... tildekkede kvinner kan overskride grenser, de har makt og autoritet. Uansett om du kaller dem feminister eller ei, er de en bevegelse man kan regne med, sier Nadia Atef i boken.

Tilbakeslag
Det gjenstår likevel betydelige utfordringer i forhold til å realisere kvinners rettigheter i dominodemokratiene. Bloggeren Lina Ben Mhenni synes utviklingen går for tregt og at de tunisiske myndighetene ikke gjør nok for å få fart på et reelt demokrati.

I Egypt får ikke kvinner ta fullt ut del i å forme landets fremtid. Intsar Saeed, jurist ved Cairo Center for Development, forteller at selv om kvinner var viktige i mobiliseringen rundt den egyptiske revolusjonen, så har de ikke en like sentral rolle nå som demokratiet er i støpeskjeen.

– I de komiteene som har blitt satt ned til å utforme grunnlovsendringer er det ingen kvinner, og i overgangsregjeringen er det bare én kvinnelig minister til tross for at mange har stor juridisk kompetanse, sier hun til www.amnesty.no

De får heller ikke stille som presidentkandidater. Om de ikke får ta del i demokratibyggingen nå, er det slett ikke gitt at man vil få bukt med slik diskriminering når egypterne går til stemmeurnene til høsten.

Nylig ble en gruppe kvinnelige demonstranter tvunget til å ta såkalte ”jomfrutester” av hæren og senere tatt til et militærfengsel der flere ble utsatt for tortur. Saeed advarer mot at det fremdeles finnes radikale islamistiske grupperinger som krenker kvinners ytringsfrihet og ønsker ekstremt konservative kjønnsroller.

Fra Libya mottar Amnesty meldinger om bruk av seksuell vold som våpen i krig. For en tid tilbake ble Iman al-Obeidi voldtatt av Gaddafis sikkerhetsstyrker og fjernet med makt etter at hun tok seg inn på et hotell i Libyas hovedstad, Tripoli, og fortalte om voldtekten til internasjonale journalister. Hun er nå løslatt, men får ikke forlate Tripoli.

Ta oss på alvor!
Selv om flere land i Nord-Afrika og Midtøsten nå gjennomgår store endringer, må det holdes kritisk øye med om nye makthavere ivaretar kvinners rettigheter og behov. Derfor er det viktig at internasjonale media og politikere slutter å tegne et bilde av kvinner i regionen som stakkarslige. Oppfordringen fra arabiske feminister er krystallklar. De vil tas på alvor.

– Det er rett og slett fornærmende at ”våre” kvinner alltid fremstilles som tilslørte, passive objekter. De har alltid spilt en sentral rolle i kampen mot imperialisme og tortur, og for sosioøkonomiske rettigheter, sa professor i statsvitenskap ved det amerikanske universitetet i Kairo Rabab el Mahdi nylig til Al Jazeera.


FAKTA OM ARABISKE REVOLUSJONER

• Fra Marokko og Algerie i vest til Jemen, Jordan, Bahrain og Irak i øst pågår det nå en historisk mobilisering for å kaste autoritære regimer som i årevis har krenket menneskerettighetene. I år har Egypts president Hosni Mubarak og Tunisias president Zine el-Abidine Ben Alis gått av etter folkelige protester.

• Egypt holder på å utforme ny grunnlov og skal etter planen avholde parlaments- og presidentvalg til høsten. Kvinner utestenges fra demokratibyggingen.

• I januar fikk Tunisia sin «Jasmin-revolusjon». Det er utskrevet valg i juli og den nye regjeringen får i oppgave å lage ny grunnlov. Landets myndigheter har fått kritikk av Amnesty for fremdeles å utøve vold mot politiske demonstranter, samt for ikke å gjøre nok for å bli kvitt kvinnediskriminering.

• I Libya pågår kamper mellom regjeringshæren og opposisjonen. Kvinnelige journalister utsettes for forfølgelse.

Kilder: UNHCR, Al Jazeera, The Nation, The Guardian