Aktivister fra Colombia:- Verdens oppmerksomhet holder oss i live

Menneskerettighetsforkjempere i Colombia lever i konstant livsfare, men nekter å gi opp kampen for et rettferdig samfunn og en fredelig løsning på den blodige konflikten som har pågått i nesten 40 år.

I fredsprosessen i Colombia spiller menneskerettighetsforkjemperne en nøkkelrolle, fordi arbeidet deres avdekker sannheten om alvorlige brudd på menneskerettighetene utført av alle de involverte partene i konflikten. Nettopp derfor har de også blitt utpekt som en hovedfiende av både de paramilitære styrkene og geriljaene. Siden 1997 har minst 25 fremstående menneskerettighetsforkjempere mistet livet, 40 har forlatt landet, mens tusenvis daglig trakasseres og trues med drap. Blant dem er Francisco Campo (36) og Gloria Amparo Suárez (32) som nylig besøkte Norge og fortalte om situasjonen i hjemlandet. På tilhørerbenken satt alt fra FN-representanter, norske myndigheter og politikere til journalister, organisasjonsfolk og salsa-entusiaster.

Verdens farligste yrke

Francisco Campo og Gloria Amparo Suárez arbeider for menneskerettighetsorganisasjoner i den voldsherjede byen Barrancabermeja i regionen Magdalena Medio. Ifølge Jan Egeland, FNs spesialutsending til Colombia, har de paramilitære så langt i år utført én massakre hver eneste dag i denne regionen. Både Campo og Suárez har selv opplevd alvorlige trusler fra de paramilitære, og flere av deres kolleger og venner er blitt drept eller fordrevet fra sine hjem.

Aftenposten skrev etter intervjuet med Francisco Campo og Gloria Amparo Suárez at menneskerettighetsforkjempere i Colombia hadde verdens farligste yrke. Men begge protesterer energisk på denne betegnelsen. - Min jobb er ikke et yrke, forklarer Suárez. - Det er en livsstil jeg elsker og som jeg lever med hele døgnet. For vi er hodestups forelsket i livet og insisterer på vår rett til et verdig og lykkelig liv. Dessuten, truslene slutter ikke i det jeg går hjem fra kontoret, de paramilitære kan dukke opp hjemme hos meg når som helst på døgnet.

Suárez arbeider for kvinneorganisasjonen Organización Femenina Popular (OFP) som er etablert i flere byer i Magdalena Medio og blant annet organiserer kurs og kompetanseheving for kvinner og barn, driver et kooperativt kjøkken for internt fordrevne flyktninger, driver bevisstgjøring om menneskerettigheter, kvinners rettigheter og internasjonal humanitær lov.

- Jeg fikk hele min personlige og faglige utvikling gjennom OFP, det er livet mitt, forklarer Suárez. OFP engasjerer seg spesielt for sivilbefolkningen, og dette har ikke falt i god jord hos de paramilitære gruppene i Magdalena Medio. - Vi nekter å samarbeide med noen av partene i konflikten, og særlig de paramilitære misliker dette, forklarer Suárez. - De er vant til at folk "respekterer" våpnene deres når de går fra hus til hus og forlanger mat, husrom og klær. Men når de krever å få nøklene til våre kvinnehus slik at de kan benytte våre kjøkken, så protesterer vi. Derfor er også vi utpekt som militært mål.

Foreløpig er ingen av OFPs medlemmer blitt drept, men mange er blitt truet. Suárez har selv blitt truet av de paramilitære flere ganger og kan ikke lenger leve et normalt liv. Hun er redd, men nekter å gi opp, og er overbevist om at hun fortsatt er i live fordi hun har en sterk organisasjon og internasjonal støtte i ryggen. - Vi nekter å forlate Barrancabermeja, sier Suárez. - Vi insisterer på å fortsette kampen for et godt liv i hjembyen vår. For om vi drar, hvem skal da passe på sivilbefolkningen?

Måtte flykte

Men mange andre tvinges til å flykte. Suárez’ kollega på reisen, Francisco Campo fra menneskerettighetsorganisasjonen CREDHOS måtte forlate Barrancabermeja etter at han ble utsatt for et attentatforsøk i 1989. Tre av vennene hans ble drept. Selv om det er kjent hvilken paramilitære gruppe som begikk attentatet, er fortsatt ingen dømt for drapene.

- Jeg flyktet til en annen by i Magdalena Medio hvor jeg ganske raskt engasjerte meg i den politiske bevegelsen Unión Patriótica (patriotisk union) og ble valgt inn i kommunestyret, forteller Campo. Denne politiske bevegelsen ble tidligere systematisk forfulgt, og Campo ble stadig truet på livet. I 1995 måtte han igjen flykte. Denne gangen flyttet han tilbake til Barrancabermeja hvor situasjonen hadde roet seg noe. I dag er imidlertid situasjonen i Barrancabermeja kritisk og de paramilitære terroriserer befolkningen. Folk blir kastet ut av hjemmene sine, eller holdes som gisler og tvinges til å brødfø de paramilitære soldatene. Ungdom blir bestukket og får valget mellom å la seg verve eller bli skutt. Folk som nekter å samarbeide, beskyldes for å ha geriljasympatier og blir ofte drept. Og politiet og hæren lar det skje.

- Tilbake i Barrancabermeja ble jeg med i styret til menneskerettighetsorganisasjonen CREDHOS (Corporación Regional de Derechos Humanos), som jeg har vært medlem av de siste ti årene, forteller Campo videre. - I dag er jeg koordinator for organisasjonens undervisningsprosjekter, samtidig som jeg gjør mye lobbyarbeid mot myndighetene.

Dødsliste

CREDHOS er en anerkjent og uavhengig menneskerettighetsorganisasjon med en høy profil både i Colombia og internasjonalt, og den har bidratt til å avsløre menneskerettighetsbrudd og overgripere innen hæren, de paramilitære og i geriljaen. Nettopp derfor er organisasjonen gjentatte ganger blitt utsatt for trusler og flere av organisasjonens ledere og medlemmer er blitt drept. Selv fant Francisco Campo navnet sitt på en paramilitær dødsliste og ved nyttår fikk han telefontrusler. På grunn av den store risikoen feiret CREDHOS’ medlemmer julen 2000 sammen med Peace Brigades International (PBI), som ledsager utsatte menneskerettighetsforkjempere i Colombia.

- Uten PBI og støtten fra internasjonale organisasjoner som Amnesty International, kunne vi ikke ha arbeidet i Barrancabermeja, sier Campo, og får støtte av Suárez. - Staten gir oss to skuddsikre vinduer, betaler seks timer drosje per dag og gir oss mobiltelefoner slik at vi kan ringe myndighetene i kontortiden… Men dette beskyttelsesprogrammet er lite verdt så lenge det ikke er vilje til å straffe overgriperne. Den beste beskyttelsen vi har i dag er derfor det internasjonale samfunn, uten deres støtte og tilstedeværelse hadde vi kanskje ikke vært i live i dag.

Optimister

Gloria Amparo Suárez og Francisco Campo forlater Norge etter en hektisk rundreise i Skandinavia. I Norge var de i møter med Utenriksdepartementet, utenrikskomiteen, Jan Egeland, organisasjoner og media, de var i Oslo og de var i Stavanger. Det var et tettpakket program og de to fikk knapt nok tid til å puste ut mellom slagene. Men smilene var der hele tiden, og de ble bredere og bredere ettersom dagene gikk. For engasjementet og støtten fra folk i Sverige, Danmark og Norge ga dem nye krefter og nytt håp for en fredelig løsning i Colombia. De gledet seg til å reise hjem for å fortsette sitt arbeid, for å bygge drømmen - som Gloria Amparo Suárez sa det. For å fortsette å gjøre livet surt for myndighetene, som Francisco Campo sa det, med et bredt smil og glimt i øyet.

Norge og Colombia

Norske myndigheter har engasjert seg på flere felt i Colombia. Økonomisk støtte kanaliseres gjennom norske organisasjoner som arbeider i Colombia. Norge spiller også en rolle som vennskapsland i forhandlingene mellom colombianske myndigheter og den ene gerlijagruppen ELN. Sist men ikke minst har Norge signalisert at vi er villige til å bidra med menneskerettighetsobservatører dersom myndighetene kan garantere for sikkerheten. Foreløpig kan det se ut som om utplasseringen av observatører ligger et stykke inn i fremtiden.

Amnesty International Norge har i samarbeid med andre organisasjoner søkt å influere norske myndigheter i Colombia-spørsmål. Organisasjonen advarte for eksempel mot at Norge skulle bidra med midler til den colombianske regjeringens fredsplan, den såkalte Plan Colombia. Argumentene mot dette var for det første at planen ikke inneholdt tiltak for å stanse de paramilitære gruppenes overgrep mot sivilbefolkningen og for det andre at planen også innebar en omfattende USA-finansiert militær opprustning som Amnesty mente ville forverre menneskerettighetssituasjonen i landet.

I møter med utenriksdepartementet og Stortingets utenrikskomité har Amnesty International Norge lagt vekt på at Norge må kreve at colombianske myndigheter etterlever FNs anbefalinger. Blant annet ved å oppløse og avvæpne de paramilitære gruppene, stille overgripere til ansvar og aktivt beskytte menneskerettighetsforkjempere. Disse samme kravene stilte representanter for Amnesty International Norge direkte til president Pastrana da han nylig var i landet.

Peace Brigades International, Flyktningerådet og Amnesty International har også tilbudt Stortingets utenrikskomité å legge opp en reise for dem i Colombia. Dette tilbudet vil bli gjentatt etter valget i høst.

Billedtekst:Norsk UD lytter:- Vi nekter å forlate Barrancabermeja, sier Gloria Amparo Suárez og Francisco Campo som begge er drapstruet av de paramilitære i Colombia. - Vi insisterer på å fortsette kampen for et godt liv i hjembyen vår. For om vi drar, hvem skal da passe på sivilbefolkningen? Fotos: Lisa Maria Gamlem