- Aktivistene er fremtiden
De er halvveis i et menneskeliv, både generalsekretæren og organisasjonen Amnesty International. De har tilbrakt både seire og nedturer sammen.
Når det skal spås i glasskula er det slutt på dødsstraff den digitale superaktivisten John Peder Egenæs har størst tro på.
Når det skal spås i glasskula er det slutt på dødsstraff den digitale superaktivisten John Peder Egenæs har størst tro på.
Publisert:
17. Jun 2011, kl. 10:12
|
Sist oppdatert:
22. Jun 2011, kl. 15:03
Det aller største Amnesty International har oppnådd, ifølge generalsekretær John Peder Egenæs, er de over 3 millioner medlemmene som Amnesty har i dag.
– Det har gjort oss til en aktør ingen stater eller andre makthavere kan overse, mener han.
Egenæs ble medlem i Amnesty allerede i 1986, og innen 1991 var han fast ansatt som prosjektmedarbeider i det nyoppstartede prosjektet ”Undervisning for frihet”. Han har nå sittet i generalsekretærstolen i fire år.
Opp gjennom Egenæs' tid i Amnesty er det enkeltmenneskene som sitter ved ham. Det er spesielt to personer han husker å ha jobbet mye med. Nigerianske Lawal og iranske Mafi hadde fått hver sin dødsdom for henholdsvis sex utenfor ekteskapet og umoralske handlinger på grunn av påtvunget prostitusjon.
– Her beviste Amnesty sammen med dyktige lokale krefter og internasjonalt press at man kan påvirke beslutninger som virker urokkelige. Og ikke minst fikk vi se det potensielle engasjementet som bor hos folk, forteller Egenæs.
Men de 50 årene har ikke kun vært oppturer og glade historier.
Nedturer, men fortsatt håp
11. september sørget for det største nederlaget Egenæs kan huske.
–Jeg trodde at vi på den tiden hadde bygd opp noen gjerder for at tortur ikke ville bli forsvart i fremtiden, og her fikk vi et overraskende tilbakeslag. At også vestlige utenriksdepartementer forsvarte det som skjedde, var en stor skuffelse, mener Egenæs, og legger til at det er en skuffelse også hver gang noen blir henrettet.
Men generalsekretæren har sett forbedringen på dette området i senere tid, og håper på å igjen få satt opp gjerdene for aldri å se dem bli slått ned igjen.
Dødsstraffen har hele tiden vært blant Egenæs' hjertesaker og han mener fremtidsutsiktene ser lyse ut for ihuga aktivister som han selv.
–Jeg har et håp om at dødstraffen forsvinner i USA, i løpet av mitt liv, og tør også håpe på at den forsvinner i Kina. Men i de landene der dødsstraffen er religiøst fundamentert, er jeg mer skeptisk, dessverre.
På spørsmål om hvilke land dette skal være, blir han likevel usikker. Øynene glir over verdenskartet som henger på kontoret hans. Han stanser ved Midt-Østen.
– Hvor lenge vil regimene i disse landene bestå? Med utviklingen i Nord-Afrika og Midtøsten den siste tiden, er jeg mer positiv. Situasjonen er usikker, men jeg har et stort håp, sier han tankefullt.
Amnesty for alltid
Selv vil han trekke seg tilbake når åremålsstillingen som generalsekretær løper ut, men han vil for alltid være aktivist. En sosial og digital aktivist. Egenæs har nemlig klare formeninger om hvordan aktivistene vil lykkes i framtiden.
–Framtidens superaktivist vil bruke mye tid foran dataskjermen, samtidig som han eller hun har en stor evne til å kunne mobilisere store mengder mennesker når det gjelder.
En tydeligere kampanjeprofil må også til ifølge generalsekretæren.
– Jeg tror mange sitter med et inntrykk av at Amnesty gjør noe, uten at de helt vet hva, sier Egenæs, og sikter til kampanjeperioder som varer for kort, og som er for varierende.
Han mener en tydeligere profil må til, med kanskje så lite som tre saker som blir jobbet med, gjerne over flere år, for å oppnå resultater.
– Det vil ikke si at vi ikke skal jobbe med andre ting parallelt, men en tydeligere prioritering er nok viktig for at folk skal vite hvem vi er, sier Egenæs.
Framtid
At Amnesty skal lykkes i Norge, også i framtiden, tviler han ikke på et sekund.
– Amnesty er den eneste medlemsbaserte menneskerettighetsorganisasjonen i Norge. Det er unikt, og vil fortsette å være unikt, sier Egenæs.
Et fortsettende holdningsskapende arbeid ser han på som viktig, og han tror det store medlemsantallet vil fortsette å gi Amnesty i Norge en tilleggsdimensjon overfor norske politikere.
Han er også sikker på at Amnesty ikke vil gå tilbake til det gamle mandatet om å kun beskytte sivile og politiske rettigheter.
– Nå som Amnesty har strukket seg videre ut fra Nord-Amerika og Vest-Europa opplever vi en intuitiv forståelse blant folk om at menneskerettigheter også gjelder økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, sier Egenæs og sikter til den pågående debatten om hvilke rettigheter Amnesty skal arbeide for å styrke.
Han mener at det i mange situasjoner er essensielt at grunnleggende menneskerettigheter som sørger for et verdig liv blir oppfylt før folk kan stå på barrikadene for å kjempe for ytringsfrihet.
– Det vil være folk som mener vi legger oss borti ting vi ikke har noe med å gjøre, men deres kamp er tapt. Her gjelder det å beskytte så mange mennesker som mulig, å sørge for at folk har retten til et verdig liv, avslutter Egenæs.
– Det har gjort oss til en aktør ingen stater eller andre makthavere kan overse, mener han.
Egenæs ble medlem i Amnesty allerede i 1986, og innen 1991 var han fast ansatt som prosjektmedarbeider i det nyoppstartede prosjektet ”Undervisning for frihet”. Han har nå sittet i generalsekretærstolen i fire år.
Opp gjennom Egenæs' tid i Amnesty er det enkeltmenneskene som sitter ved ham. Det er spesielt to personer han husker å ha jobbet mye med. Nigerianske Lawal og iranske Mafi hadde fått hver sin dødsdom for henholdsvis sex utenfor ekteskapet og umoralske handlinger på grunn av påtvunget prostitusjon.
– Her beviste Amnesty sammen med dyktige lokale krefter og internasjonalt press at man kan påvirke beslutninger som virker urokkelige. Og ikke minst fikk vi se det potensielle engasjementet som bor hos folk, forteller Egenæs.
Men de 50 årene har ikke kun vært oppturer og glade historier.
Nedturer, men fortsatt håp
11. september sørget for det største nederlaget Egenæs kan huske.
–Jeg trodde at vi på den tiden hadde bygd opp noen gjerder for at tortur ikke ville bli forsvart i fremtiden, og her fikk vi et overraskende tilbakeslag. At også vestlige utenriksdepartementer forsvarte det som skjedde, var en stor skuffelse, mener Egenæs, og legger til at det er en skuffelse også hver gang noen blir henrettet.
Men generalsekretæren har sett forbedringen på dette området i senere tid, og håper på å igjen få satt opp gjerdene for aldri å se dem bli slått ned igjen.
Dødsstraffen har hele tiden vært blant Egenæs' hjertesaker og han mener fremtidsutsiktene ser lyse ut for ihuga aktivister som han selv.
–Jeg har et håp om at dødstraffen forsvinner i USA, i løpet av mitt liv, og tør også håpe på at den forsvinner i Kina. Men i de landene der dødsstraffen er religiøst fundamentert, er jeg mer skeptisk, dessverre.
På spørsmål om hvilke land dette skal være, blir han likevel usikker. Øynene glir over verdenskartet som henger på kontoret hans. Han stanser ved Midt-Østen.
– Hvor lenge vil regimene i disse landene bestå? Med utviklingen i Nord-Afrika og Midtøsten den siste tiden, er jeg mer positiv. Situasjonen er usikker, men jeg har et stort håp, sier han tankefullt.
Amnesty for alltid
Selv vil han trekke seg tilbake når åremålsstillingen som generalsekretær løper ut, men han vil for alltid være aktivist. En sosial og digital aktivist. Egenæs har nemlig klare formeninger om hvordan aktivistene vil lykkes i framtiden.
–Framtidens superaktivist vil bruke mye tid foran dataskjermen, samtidig som han eller hun har en stor evne til å kunne mobilisere store mengder mennesker når det gjelder.
En tydeligere kampanjeprofil må også til ifølge generalsekretæren.
– Jeg tror mange sitter med et inntrykk av at Amnesty gjør noe, uten at de helt vet hva, sier Egenæs, og sikter til kampanjeperioder som varer for kort, og som er for varierende.
Han mener en tydeligere profil må til, med kanskje så lite som tre saker som blir jobbet med, gjerne over flere år, for å oppnå resultater.
– Det vil ikke si at vi ikke skal jobbe med andre ting parallelt, men en tydeligere prioritering er nok viktig for at folk skal vite hvem vi er, sier Egenæs.
Framtid
At Amnesty skal lykkes i Norge, også i framtiden, tviler han ikke på et sekund.
– Amnesty er den eneste medlemsbaserte menneskerettighetsorganisasjonen i Norge. Det er unikt, og vil fortsette å være unikt, sier Egenæs.
Et fortsettende holdningsskapende arbeid ser han på som viktig, og han tror det store medlemsantallet vil fortsette å gi Amnesty i Norge en tilleggsdimensjon overfor norske politikere.
Han er også sikker på at Amnesty ikke vil gå tilbake til det gamle mandatet om å kun beskytte sivile og politiske rettigheter.
– Nå som Amnesty har strukket seg videre ut fra Nord-Amerika og Vest-Europa opplever vi en intuitiv forståelse blant folk om at menneskerettigheter også gjelder økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, sier Egenæs og sikter til den pågående debatten om hvilke rettigheter Amnesty skal arbeide for å styrke.
Han mener at det i mange situasjoner er essensielt at grunnleggende menneskerettigheter som sørger for et verdig liv blir oppfylt før folk kan stå på barrikadene for å kjempe for ytringsfrihet.
– Det vil være folk som mener vi legger oss borti ting vi ikke har noe med å gjøre, men deres kamp er tapt. Her gjelder det å beskytte så mange mennesker som mulig, å sørge for at folk har retten til et verdig liv, avslutter Egenæs.
Amnesty fyller 50 år
Mer om jubileet kan leses på disse sidene:
Simultan bursdagsfest
Gratulerer, Amnesty!
Blogg om Amnestys 50 år som verdens vaktbikkje
U2 skåler for Amnesty
Bildegalleri fra jubileet
Aldri Glømma, en hyllest til Amnesty