21 dager med døden

Foto: Amnesty International

Torsdag 28. januar 1999 ble Jorge Salazar og tre kolleger kidnappet i Medellín i Colombia. En gruppe væpnede og maskerte menn braste inn på hovedkontoret til en av de viktigste menneskerettighetsorganisasjonene i Colombia. Alle de 25 ansatte ble tvunget til å legge seg ned på gulvet, og navnene på de fire lederne ble lest opp. Jorge Salazar, Jairo Bedoya, Olga Rodas og Claudia Tamayo ble beskyldt for å samarbeide med geriljaen og bortført.
Som colombianere flest er Jorge Salazar en energisk person med intens stemme og levende gestikulering og kroppsspråk. Men når han forteller om kidnappingen blir han med ett lavmælt og øynene får et drag av alvor:
- Hele tiden var vi bundet med hendene bak ryggen, stort sett også med hette over hodet. Hvem som hadde kidnappet oss ante vi ikke. I dagesvis ble vi kjørt fra sted til sted. Innover skogsbilveier, ut på store, øde områder, plutselig bråstanset kidnapperne, gikk ut av bilen og lot oss sitte igjen inne. Hvorpå de rev oss ut og kommanderte oss ned på knærne. Slik måtte vi sitte mens de snakket med hverandre, inntil de kastet oss ned i bagasjerommet og kjørte avgårde igjen i all hast. Dagene gikk og ingenting skjedde. Fortsatt den samme hastingen fra det ene stedet til det andre. Ingen sa noe til oss, ingenting om hvorfor vi ble holdt fanget, hva de skulle gjøre med oss eller hvor vi skulle. Det var 21 dager med døden. Hele tiden tenkte vi: Nå dreper de oss! Vi visste svært godt hva som hadde skjedd med andre bortførte menneskerettighetsaktivister. Bare de siste årene har titalls fagforeningsledere, advokater, journalister og forfattere blitt myrdet, mange av dem mine venner.

Et samfunn i oppløsning
42 år gamle Jorge med kone og tre barn er utdannet historiker og filosof. Inntil kidnappingen jobbet han som leder i en av de største menneskerettighetsorganisasjonene i Colombia. I IPC, Instituto Popular de Capacitación (Folkets Institutt for Opplæring), hadde han ansvaret for programmet for fred, menneskerettigheter og alternativ konfliktløsning. Dette programmet spenner fra mikroplan, som f. eks. utdanningsprosjekter og holdningsskapende tiltak i lokalmiljø, til makroplan som omfatter etterforskning av brudd på menneskerettighetene, kartlegging av internt fordrevne og koordinering av arbeidet til de ulike menneskerettighetsorganisasjonene. IPC gir årlig ut en rapport om menneskerettighetsbrudd i Colombia.
- Menneskerettighetsmiljøet i Colombia er aktivt, men problemene er overveldende. Colombia er gjennomsyret av vold, og da snakker jeg ikke bare om tredve års borgerkrig, men om et samfunn uten respekt for menneskerettighetene, et samfunn der volden er til stede i alle samfunnssjikt og utøves av alle parter; myndighetene, militæret, geriljaen, de paramilitære styrkene, kriminelle og folk i nabolaget. Antall overgrep øker dramatisk hvert eneste år. Den vanligste dødsårsaken for menn under tretti år er drap. Krigen har de siste ti årene degenerert til barbari. Angrep utføres direkte mot sivile, med det eneste mål å fordrive sivilbefolkningen. Styrker angriper en landsby, dreper en familie på seks, voldtar, kapper hodet av barna, gjør volden så stygg som overhodet mulig, slik at resten av befolkningen flykter. Colombia er et samfunn der normene er i ferd med å gå i oppløsning.

Folk i Colombia lever i konstant frykt. Sivilbefolkningen er forsvarsløst drevet inn i skuddlinjen mellom militæret, de paramilitære og geriljaen. Voldsspiralen lammer en befolkning som blir stadig mer skeptisk og utslitt. For majoriteten av colombianerne virker situasjonen fullstendig håpløs.

Åpen krig mot forkjemperne
I svært få land kjemper menneskerettighetsmiljøet en like risikofylt kamp som i Colombia. Tusenvis av aktivister har blitt drept under den tretti år lange borgerkrigen. Organisasjonene beskyldes for å være kollaboratører, selv om de upartisk dokumenterer overgrep begått av såvel gerilja som paramilitære styrker og myndigheter, og de paramilitære styrkene står bak årelang trakassering, vold og drap. Med kidnappingen av Jorge og de tre kollegene fra IPC tok denne voldskampanjen en ny og dramatisk vending. For første gang innrømmet lederen av de paramilitære styrkene (AUC), Carlos Castaño, at de hadde bortført de fire personene og at de holdt dem som krigsfanger. De hevdet at IPC samarbeidet med geriljaen og derfor var å regne som en del av den ene krigførende part. Dette var en åpen krigserklæring mot menneskerettighetsbevegelsen i Colombia.
Like etter kidnappingen hadde Castaño uttalt følgende: «Hittil har vi respektert de fleste av menneskerettighetsforkjemperne, selv om vi hele tiden har visst hvem de er og hvor de befinner seg. Nok er nok! Denne bortføringen markerer begynnelsen på et beklagelig, men uunngåelig stadium i konflikten. Vi ønsker ikke å skape panikk blant organisasjonene, men vi ber dem om å frigjøre seg fra geriljaen.» 30. januar, bare to dager etter at IPC-lederne ble kidnappet, ble to framstående medlemmer av Solidaritetskomiteen for politiske fanger hentet ut av en buss på vei fra Medellín til Bogotá, plassert på knærne foran bussen og henrettet.

- Den syttende dagen skjedde noe bemerkelsesverdig, forteller Jorge. Selv om vi satt bundet og med hette, skjønte vi at vi ble kjørt inn i et stort fortliknende område. Vi ble dratt ut av bilen og geleidet gjennom en stor hall og flere rom før vi endte opp i et enormt kontor. Da de tok av oss hettene, så vi rett inn i øynene på en av Colombias mest fryktede menn, Carlos Castaño, lederen for de paramilitære styrkene i Colombia (AUC)! Av alle ting hadde vi sist forventet dette.
Forbindelsen mellom myndighetene, militæret og AUC er komplisert. Offisielt er hæren underlagt regjeringen, men i virkeligheten opererer det militære selvstendig og utenfor myndighetenes kontroll. Svært mye makt er konsentrert i hærens toppledelse. De paramilitære styrkene har sin egen ledelse og struktur, men samarbeider likevel tett med hæren. En amerikansk rapport har påvist kommandolinjer fra hæren til AUC, og dokumenterer at paramilitære styrker utfører grovarbeidet for hæren, dvs. utrensking av landsbyer og fordriving av sivilbefolkningen, og trakassering av miljøer som kritiserer makthaverne.

Et absurd møte
- Ingen av oss haddde naturligvis møtt Castaño tidligere, fortsetter Jorge. - Svært få har i grunnen det. Mesteparten av hans dialog med omverdenen skjer i form av manifester og pressemeldinger. Castaño satt rolig i stolen sin og var svært elskverdig og hyggelig mot oss. Der satt vi, lammet av frykt, og han behandlet oss med respekt og var mest av alt interessert i å diskutere menneskerettigheter og Colombias framtid.

- Castaño framsto som en bevisst og intelligent person. Kontoret var fullt av fjernsyn med all verdens nyhetskanaler. Han bruker internett aktivt, faktisk har han og AUC sin egen hjemmeside der de publiserer alle sine uttalelser (www.colombialibre.org). Hele seansen var likevel forholdsvis merkelig. Mest av alt var samtalen en monolog fra Castaños side ettersom vi nesten ikke turte å åpne munnen. Likevel følte vi at vi hadde fått livet tilbake. Vi tenkte hver for oss at, «nei, de kommer ikke til å drepe oss», men samtidig fryktet vi at Castaño skulle holde oss som gisler i månedsvis.

Møtet med Castaño varte i elleve timer! Den eneste tilspissingen mot fiendlighet inntraff da han fortalte at han holdt Jorge og Jairo som krigsfanger. Ifølge Geneve-konvensjonen er det ulovlig å regne sivile som krigsfanger, og Castaños argumentasjon for å anse IPC som militære mål var absurd. - Han hevdet at vi sto i geriljaens tjeneste, at geriljaen finansierte vår virksomhet, og at vi utelukkende beskyldte de paramilitære styrkene for å begå brudd mot menneskerettighetene. Alt dette var selvfølgelig bare løgn, men Castaño var urokkelig. Han nektet å trekke tilbake beskyldningene, og regnet oss fortsatt som krigsfanger.

- Etter møtet med Castaño fikk vi tilfeldigvis vite at våre kolleger, Olga og Claudia, var sluppet fri for flere dager siden. Vi ble selvfølgelig enormt lettet, og tre dager senere, den tyvende dagen, ble vi nok en gang geleidet inn på Castaños kontor. Denne gangen hadde han bare en kort beskjed han ville gi oss. Han hadde bestemt seg, ‘som en gest av godhet’, for å sette oss fri. Dagen etter, halv fem om morgenen, ble vi vekket, bakbundet og ført ut i en bil med hette over hodet. Vi ble kjørt avsted i noen timer, helt tydelig på kryss og tvers, før de slapp oss løs og låste oss inne i en liten hytte. Litt senere ble vi hentet av politiet i Medellín. Det var en ubeskrivelig følelse å komme hjem til familien, se barna mine, treffe kollegene. Media var etter oss hele tiden og nesten hver dag etter løslatelsen deltok vi i forskjellige programmer på TV.

Fortsatt i livsfare
- Jairo og jeg visste begge at vi ikke kunne bli i Colombia. Det var naturligvis ikke av godhet Castaño hadde løslatt oss, men fordi han hadde blitt utsatt for et voldsomt press fra alle kanter. Et samlet menneskerettighetsmiljø i Colombia hadde mobilisert colombianske myndigheter og opinion, og over hele verden reagerte regjeringer og organisasjoner med protester og krav til colombianske myndigheter om å påvirke de paramilitære styrkene til å slippe oss fri. Amnestys verdensomspennende bevegelse hadde flere hasteaksjoner for oss og delegater fra det amerikanske utenriksdepartementet besøkte president Pastrana utelukkende for å diskutere vår sak.
Umiddelbart etter løslatelsen tok Amnesty International Jorge og Jairo med i programmet for beskyttelse av menneskerettighetsforkjempere. Vanligvis består dette programmet i tiltak for å gjøre forkjempernes hverdag tryggere, men i dette tilfellet var det kun en mulighet: Å hente begge ut av Colombia. Jairo reiste til London bare fire dager etter løslatelsen, mens Jorge ble igjen i Colombia noen dager for å delta i ytterligere debatter på colombiansk fjernsyn før han reiste til Madrid.

- I første omgang skal jeg bli i Madrid til etter nyttår. Selv om jeg trives og har mer enn nok å gjøre, er drømmen min å vende tilbake. Situasjonen synes håpløs, men mitt største ønske er likevel å jobbe videre for fred og rettferdighet i Colombia.

Siste nytt: Søndag 29. august kl. 00.58 ble en bombe kastet mot lokalene til IPC i Medellín. En gruppe uidentifiserte personer forsvant fra åstedet i en varebil. Ingen omkom i eksplosjonen, men den forårsaket store materielle skader på organisasjonens lokaler og nabobygningene. Angrepet viser at trusselen mot Colombias menneskerettighetsmiljø fremdeles er alvorlig og at IPCs ansatte trenger fortsatt beskyttelse.