1990-tallet: Amnesty befester sin stilling

Vi begynte også å samarbeide tettere med andre humanitære organisasjoner. 90-tallet har ikke kunnet oppvise samme vekst i antall medlemmer som 80-tallet. Men etter en mindre nedgang i første halvdel av tiåret, opplevde avdelingen igjen en markant vekst fra 1996 og utover. Inntektene steg tilsvarende vesentlig slik at avdelingen i dag har en solid økonomi. Sekretariatet ble profesjonalisert og organisasjons apparatet styrket, særlig "mellomstrukturer"som spesialgrupper, fylkeskontakter og land- og regionkoordinatorer. Blant nyvinningene på 90-tallet er spesialgruppen for kvinners rettigheter og et nettverk for homofiles rettigheter. Tiåret sto også i menneskerettighetsundervisningens og ungdommens tegn. Amnesty International Norge, som ble vårt nye navn i 1996, fikk nå egne ungdomsgrupper og studentnettverk.

Undervisning og ungdoms-arbeid

I 1990 gikk de videregående skolenes innsamlingsaksjon, Operasjon Dagsverk, til Amnesty International og dets prosjekt Undervisning til Frihet. Elevene samlet inn 28 millioner kroner til dette prosjektet i menneskerettighetsundervisning som skulle pågå ut 90-tallet i til sammen 26 land i den tredje verden (se egen artikkel). Dette året ga også Norsk Avdeling ut undervisningsmateriell om menneskerettighetene til bruk i de videregående skolene og grunnskolen i Norge.

Operasjon Dagsverk førte til at et helt årskull av ungdommer ble kjent med verdens største menneskerettighetsorganisasjon. De første ungdomsgruppene ble dannet kort tid etter innsamlingsaksjonen. Her kunne ungdom mellom 14 og 20 år arbeide for menneskerettighetene, for det meste gjennom aksjonsrettet arbeid. Ungdomsgruppene ble samlet under paraplyen Ungdom for Amnesty som gir ut sitt eget medlemsblad, Herr President.

I mai 1991 kunne Amnesty International feire sitt 30 års-jubileum, og Amnestys grunnlegger, Peter Benenson, kom til Norge. Norsk Avdeling arrangerte en konsertturné med kjente norske artister som Anne Grete Preus, Bjørn Eidsvaag og de Lillos. Det ble også utgitt en plate hvor inntektene gikk til Norsk Avdeling.

Aung San Suu Kyi

Fra oktober til desember dette året hadde vi en aksjon i samarbeid med Dagbladet til fordel for den burmesiske opposisjonslederen og samvittighetsfangen Aung San Suu Kyi som fikk Nobels fredspris denne høsten. Liv Ullmann fikk kjente Hollywood-skuespillere til å være med på aksjonen. Det var Norsk Avdeling som arrangerte fakkeltoget etter utdelingen av prisen den 10. desember som ektemannen og sønnene mottok på Aung San Suu Kyis vegne.

Høsten 1992 overtok Jannicke Heyerdahl-Larsen fra Redd Barna som ny generalsekretær. Etter to år gikk hun av med brask og bram og kom med sterk kritikk av styret i Norsk Avdeling.

Jan Borgen fra Flyktningerådet ble ansatt som ny generalsekretær i mai 1995, og besluttet å flytte sekretariatet samme høst til sine nåværende lokaler i Øvre Vollgate 13 i Oslo sentrum. De nye lokalene var mer hensiktsmessige enn de gamle, og godt plassert for den mer utadrettede virksomheten som nå ble planlagt. Sekretariatet og distriktskontorene hadde nå til sammen 19 ansatte, 6 sivilarbeidere og 8 frivillige.

Amnesty International Norge

I 1996 ble avdelingen omdøpt til Amnesty International Norge (AI Norge). Samme år utformet AI Norge en ny strategi for mediearbeidet. AI Norge måtte bli mer synlig og fungere som en aktiv samfunnsdebattant. Nok et mål var å vise at Amnestys arbeid faktisk nytter.

Arbeidsdelingen mellom styre og sekretariat ble gjennomgått og klargjort. Dette spørsmålet hadde tidligere vært en kilde til frustrasjon. Styret skulle heretter ikke detaljstyre driften av sekretariatet, men konsentrere seg om de overordnede politiske beslutningene. Også den interne organiseringen i styre og sekretariat ble gjennomgått og forbedret.

Gul T-skjorte-aksjon

Det AI Norge kanskje særlig vil bli husket for på 1990-tallet - med god hjelp fra politiet - er den såkalte Gul T-skjorte-aksjonen i forbindelse med statsbesøket til den kinesiske presidenten Jiang Zemin i Oslo i juni 1996. Amnesty International hadde samme år en Kina-kampanje gående, og hadde offentliggjort en rapport som var svært kritisk til mangelen på rettssikkerhet i kjemperiket. AI Norge hadde forut for statsbesøket dannet en prosjektgruppe sammen med Norsk forum for ytringsfrihet, Tibetkomitéen og en rekke ungdomspartier. Gruppen inviterte bl.a. den tibetanske munken Palden Gyatso til Oslo. Amnesty hadde fått trykt opp en mengde gule T-skjorter hvor det sto «Menneskerettigheter i Kina nå!» med kinesiske skrifttegn.

Politiet hadde gitt Amnesty tillatelse til å demonstrere, men da den kinesiske presidenten kom til Oslo, hadde politifolkene tydeligvis fått beskjed om at gjesten for enhver pris ikke måtte få se demonstrantene. 20-30 Amnestyaktivister ble bryskt geleidet bort av politiet da de trosset et pålegg om å fjerne seg fra Slottsplassen. Senere på dagen ble den fredelige bud-dhistmunken fra Tibet anholdt av politiet under en demonstrasjon utenfor Akershus Festning, antakelig etter krav fra kinesiske sikkerhetsvakter. Neste dag unnskyldte enkelte politifolk seg overfor Amnestyrepresentanter for gårsdagens aksjoner. Noen kom til og med til vårt sekretariat for å kjøpe gule T-skjorter! Regjeringen toet sine hender og la all skyld på politiet. Begivenhetene ble behørlig dekket i aviser, fjernsyn og radio. Det var liten tvil om hvor opinionens sympati lå, og i tiden som fulgte strømmet det nye medlemmer til AI Norge. På halvannet år fikk vi nærmere 9.000 nye medlemmer.

Flyktningkampanjen

Amnesty International lanserte i 1997 en verdensomspennede flyktningkampanje. I Europa ble søkelyset rettet mot den stadig strengere asylpolitikken, og for første gang aksjonerte norske Amnesty-medlemmer mot egne myndigheter. 120 lokalgrupper deltok og tusenvis av brev dumpet ned i regjeringens postkasser. AI Norge kritiserte regjeringen for ikke å føre en asylpolitikk i overensstemmelse med Norges internasjonale forpliktelser. Amnesty pekte på den lave innvilgelsesprosenten i asylsaker, mangelfulle avhør, tvungen tilbakesending av asylsøkere til såkalt trygge første-asylland og den manglende rettssikkerheten for asylsøkere. De fleste politiske partiene tok parti for Amnesty, og kampanjen bidro forhåpentligvis til å øke bevisstheten blant nordmenn om at flyktningsak er menneskerettighetssak.

Året etter feiret Amnesty International Verdenserklæringens første 50 år med bl.a. en verdensomspennende underskriftskampanje. Kampanjen, som Norge startet 11. desember 1997 da årets fredsprisvinner, Jody Williams, besøkte Stortinget og undertegnet oppropet, fikk bred omtale i mediene. 13 millioner mennesker over hele verden lovet gjennom sin underskrift å gjøre alt som står i deres makt for å sikre at erklæringens rettigheter blir virkeliggjort verden over. Underskriftene ble ett år senere overrakt FNs generalsekretær. Samtidig vedtok FNs generalforsamling en erklæring til beskyttelse av verdens menneskerettighetsforkjempere. Arkitekten bak erklæringen var den norske juristen og tidligere Amnesty-aktivisten Jan Helgesen.

Næringslivet oppdager Amnesty

I 1997 tok Næringslivets Hovedorganisasjon kontakt med AI Norge for å få råd om hvordan norske bedrifter som etablerer seg i utlandet kunne unngå å medvirke til menneskerettighetsbrudd i vertsland hvor grove krenkelser forekommer. AI Norge var behjelpelig med å lage en «sjekkliste» om hva bedriftene bør foreta seg for å fremme og beskytte menneskerettighetene til de ansatte og andre som blir berørt av bedriftens virksomhet. Enkelte store norske selskaper, som Statoil, var i årene før blitt sterkt kritisert for manglende etisk holdning ved etableringer og investeringer utenlands. AI Norge hadde kontakt med Statoil og andre større bedrifter, og øvde nok en viss innflytelse på disse.

I august 1998 deltok Amnestys internasjonale generalsekretær, Pierre Sané, på en rundebordskonferanse i forbindelse med en stor oljemesse i Stavanger sammen med direktører i Shell, BP, Total og Statoil, og menneskerettighetsaktivister fra Nigeria, Burma og Øst-Timor. AI Norge kom med i KOMPAKT, et rådgivende utvalg for handel og menneskerettigheter som Utenriksdepartementet opprettet dette året.

I forbindelse med TV-aksjonen 1999 har AI Norge gjenopptatt kontakten med fagbevegelsen, bl.a. med LOs internasjonale avdeling, etter at fagforeningsarbeidet har ligget nede i mer enn ti år. Vi ønsker å samarbeide med fagbevegelsen bl.a. for å forsikre oss om at norske bedrifter i utlandet følger ILO-konvensjonene og ivaretar arbeidstakernes rettigheter til helse, miljø og sikkerhet.

Lobbyarbeid og undersøkelsesreiser

Etter at Jan Borgen ble ansatt som generalsekretær, kom det også ny giv i AI Norges lobbyarbeid overfor norske og andre lands myndigheter. Bare på de to årene mellom 1995 og 1997 økte antall møter og korrespondanse med myndighetene til omlag det tredobbelte. Ett høydepunkt i lobbyarbeidet var et møte i Oslo i juni 1997 om menneskerettigheter i Kina der representanter for Amnestys hovedkontor i London og Borgen traff representanter for kinesiske organisasjoner. Generalsekretæren deltok også i lobbyvirksomhet på undersøkelsesreiser, i regi av hovedkontoret til bl.a. Kenya og Sør-Sudan, Israel og Gaza,Nepal, Georgia, Peru og Tyrkia.

Det inntektsgivende arbeidet

Også en ny inntektsstrategi ble lagt i 1996. Kapasite-ten på inntektsarbeidet ble økt, og innsatsen gjort mer målrettet. Markedsorienterte tiltak samt telefonsalget i Stavanger ble også styrket.

AI Norge har ved inngangen til et nytt årtusen totalt ca. 45.000 medlemmer. Det vil si at rundt én prosent av befolkningen i Norge er med i Amnesty, noe som gjør oss til en av de største nasjonale avdelingene i Amnesty-bevegelsen, relativt sett. Den største økningen av medlemmer har vært i forhold til såkalte faddere, eller faste givere. Fadderordningen startet i 1989. I desember 1998 hadde vi over 11.000 slike faddere, det vil si nesten hvert fjerde medlem, og de har blitt AI Norges viktigste inntektskilder.

Norske bedrifter har blitt en viktigere inntektskilde for AI Norge i annen halvdel av 90-tallet. Men fortsatt kommer mer enn 90 prosent av våre inntekter fra private givere. Forutsetningen for å ta imot gaver fra næringslivet og andre er nå som før at det ikke er knyttet noen betingelser til støtten. Amnesty mottar ingen statlig støtte.

Hvor går AI Norge?

Antallet aktive medlemmer har holdt seg ganske stabilt i løpet av 1990-tallet. Likevel har antall lokale grupper - tradisjonelt oppfattet som hjørnestenen i bevegelsen - sunket. Ved inngangen til tiåret hadde vi 240 lokale grupper, i dag har vi 144. Med i dette regnestykket hører imidlertid også de individuelle hasteaksjons- og månedskampanjemedlemmene, 51 ungdomsgrupper (UFA), 5 studentnettverk og like mange spesialgrupper. Det første studentnettverket ble opprettet på juridisk fakultet i Oslo i 1995. Siden har vi fått slike nettverk også på Blindern, juridisk fakultet i Bergen, høyskolen i Stavanger og ved NTNU i Trondheim. Nettverkene kan ha opptil hundre medlemmer og er delt i inn i mindre arbeidsgrupper som gjerne har tilsvarende oppgaver som en lokal gruppe.

Det er en generell trend i den internasjonale Amnesty-bevegelsen at antall aktive i lokale grupper ikke øker eller endog synker. For noen gir dette grunn til å stille spørsmål om hvilken vei bevegelsen tar: Mister vi etterhvert festet i "grasrota" ettersom vi blir mer profesjonelle i de sentrale leddene av organisasjonen? Vanskelighetene med å rekruttere og holde på aktive lokale grupper kan skyldes endringer i livsmønstre i befolkningen generelt. Nordmenn har muligens mer å bruke fritiden på i dag enn for 10-15 år siden. Kanskje har det å sitte i gruppemøter eller å stå på stand mistet noe av sin appell hos dagens unge og voksne? Utdannelsesnivået i befolkningen og blant Amnestys medlemmer har økt. En måte å øke aktivitetsnivået blant medlemmene på kan derfor være å utnytte denne ressursen mer effektivt gjennom mer spesialisering. Satsingen på Internett er et annet virkemiddel AI Norge har satt i gang for å øke aktiviteten.

Amnesty erobrer Internett

«Amnesty burde vært på nettet allerede i går.» Det skrev gruppemedlem og student Sveinung Skjesol til Amnestys sekretariat høsten 1995, og han tilbød seg å stå i spissen for å få det til. Bare måneder senere var AI Norges hjemmesider på Internett, Amnestynett, en realitet. Sidene ble lansert med Kina-kampanjen 13. mars 1996 etter noen hektiske måneders iherdig arbeid i «elektroredaksjonen».

Med hjemmesidene fikk Amnesty et redskap til å nå nye grupper med informasjon, og mobilisere dem til aksjon. Internett-brukerne fikk muligheten til å delta i hasteaksjoner, månedskampanjen og de store landkampanjene gjennom nettet, og eksklusive elektroniske underskriftskampanjer ble satt i gang. Den første var knyttet til Tyrkia-kampanjen, og hadde som mål å få anlagt en statsklage mot Tyrkia ved Den europeiske menneskerettsdomstolen i Haag.

TV-aksjonen 1999

På forsommeren 1998 fikk Amnesty International den gledelige nyheten at vi er tildelt TV-aksjonen 1999. Samme høst ble det opprettet et eget TV-aksjonssekretariat. Et annet sted i dette festskriftet kan du lese at vår forrige TV-aksjon representerte et veiskille for hele Amnesty-bevegelsen. Det samme forventes av årets TV-aksjon. Vi vet med sikkerhet at de innsamlede midlene vil øke handlekraften til Amnesty internasjonalt og i Norge. Pengene fra det norske folk skal i hovedsak gå til forebyggende tiltak, bl.a. til å støtte lokale menneskerettighetsorganisasjoner, menneskerettighetsforkjempere og menneskerettighetsopplæring.

Apropos 90-tallet

Mariam Azimi fikk bli etter to år i kirkeasyl

"Jeg vil takke alle Amnesty-folk som har jobbet for meg, sa Mariam Azimi på en markering i Oslo i august 1997 i forbindelse med Amnestys flyktningkampanje." Jeg hadde ikke fått opphold i Norge uten den kontinuerlige støtten fra Amnesty International.

Sommeren 1997 bestemte norske myndigheter seg for å la den afghanske flyktningen, kvinneaktivisten og forfatteren Mariam Azimi få bli i Norge sammen med sine to små barn. Azimi fikk opphold på humanitært grunnlag på bakgrunn av kirkeasylkommisjonens anbefalinger. Etter at Azimi kom til Norge som asylsøker i 1994 tilbrakte hun og barna nærmere to år i kirkeasyl. Uten å bli trodd av norske asylmyndigheter hevdet Azimi gjennom flere runder i rettsapparatet at hun og barna sto i fare for å bli forfulgt av islamske fundamentalister for sitt kvinnepolitiske engasjement hvis hun skulle bli returnert til Pakistan eller Afghanistan.

Wei Jingsheng i Oslo

«Deres arbeid er av enorm betydning for dem som lider under politisk undertrykkelse. Det er kanskje mer vellykket enn dere selv noensinne har forstått.» Dette skrev den kinesiske samvittighetsfangen Wei Jingsheng i et takkebrev til Amnesty International etter sin løslatelse i november 1997. Den tidligere elektrikeren i Beijing dyrehage hadde da sittet mer enn 17 år i fengsel for å ha krevd demokrati og respekt for menneskerettighetene i Kina. I fengslet ble han utsatt for mishandling, underernæring og isolat, mistet de fleste tennene sine og pådro seg en hjertesykdom. Han gjorde et uutslettelig inntrykk på alle som fikk anledning til å treffe ham da han kom på noen dagers Oslo-besøk i mars 1998 som AI Norges gjest. Wei holdt pressekonferanser, ga intervjuer, deltok i et fjernsynspanel, holdt appell og møtte bl.a. utenriksministeren, menneskerettighetsministeren og en delegasjon fra Næringslivets Hovedorganisasjon. Han sparte ikke på kritikken overfor vestlige land: -Jeg er ekstremt misfornøyd med den vestlige politikken overfor Kina. Redusert utenlandsk press på de kinesiske myndighetene har ført til økt undertrykking i Kina, sa han.