1970-tallet: Amnesty blir en respektert organisasjon

Ikke minst var tildelingen av Nobels fredspris i 1977 en bekreftelse på at Amnesty nå var anerkjent som verdens ledende menneskerettighetsorganisasjon. Dette er også et tiår hvor nye og verre undertrykkelsesformer tas i bruk, særlig i forbindelse med de mange militærkuppene i Latin-Amerika og Afrika. Vårt mandat utvides i disse årene med kamp mot dødsstraff, tortur, "forsvinninger" og utenomrettslige henrettelser. Det sto liten strid i Norsk Avdeling om disse utvidelsene.

I siste halvdel av 70-tallet startet en langvarig vekstperiode både i Norge og internasjonalt, som ga Amnesty en bredere basis. Det førte til at det ble relativt færre fangesaker til å forsyne det sterkt voksende antall grupper. Dette skapte mye uro spesielt blant de etablerte Amnesty-gruppene som helst ville fortsette å arbeide som før. Mangelen på fangesaker og endringen i vårt fokus førte til at andre aksjonsformer enn brevskrivning, særlig kampanje og aksjonsarbeidet, ble mer framtredende.

Nordmenn på oppdrag for Amnesty

I 1970/71 var det mange nordmenn som ble sendt ut på oppdrag for Amnesty. I januar 1970 var tidligere styreformann Arne Haaland med på en undersøkelsesreise til Israel og Jordan. Han skulle undersøke påstander om at israelske sikkerhetsstyrker brukte systematisk tortur overfor palestinere de mistenkte for å være medlemmer av geriljaorganisasjoner, for å avtvinge dem informasjon. Verken Amnesty eller Røde Kors fikk slippe inn i fengslene. Reisen ga bakgrunn for en Amnesty-rapport om Israel. I februar reiste Torkel Opsahl til Polen for å overvære en rettssak mot fem unge intellektuelle. Hans rapport ble ikke offentliggjort.

Ett år senere ble Asbjørn Eide sendt som Amnestys observatør til en rettssak i Praha mot 19 unge "trotskister", men rettssaken ble utsatt på ubestemt tid. Da saken kom opp noen måneder senere, skjedde det på så kort varsel at Eide ikke rakk å søke om visum. Dette var kanskje et tegn på hvor alvorlig myndighetene tok en organisasjon som Amnesty International allerede den gang. I oktober 1974 dro Eide til Israel og Syria for å undersøke påstander om tortur og dårlig behandling av krigsfanger. Politifullmektig Gunnar Lind deltok i slutten av 1971 i en Amnesty-delegasjon til Nord-Irland som skulle undersøke behandlingen av fanger i interneringsleire og fengsler.

Internasjonalt rådsmøte og torturkonferanse i Oslo
I september 1970 ble det internasjonale rådsmøtet holdt i Oslo. Det var 59 delegater fra i alt 13 nasjonale avdelinger til stede. Her ble det bl.a. vedtatt at Amnesty i året som kom skulle legge vekt på arbeidet for mennesker som satt fengslet p.g.a. sin etniske bakgrunn, men også hjelpe minoritetsbefolkninger i ulike land. Åpningsseremonien foregikk i Universitetes Aula med taler av statsråd Elsa Skjerven, Amnestys internasjonale styreformann, Sean McBride, og professor Peng fra Taiwan som talte på vegne av alle de samvittighetsfanger Amnesty hadde arbeidet for.

På det internasjonale rådsmøtet i Luxemburg året etter ble det vedtatt at Amnesty skulle gå mer aktivt imot tortur og dødsstraff og arbeide for militærnek-tere. På dette møtet ble også Kari Storhaug Poppe, formann i Norsk Avdeling siden 1969, valgt inn i Det internasjonale styret. Hun var særlig engasjert i arbeidet mot tortur og var den drivende kraften bak den
internasjonale konferansen om de medisinske virkningene av tortur som ble holdt på Lysebu i Oslo i oktober 1973 (se eget portrett). Dette året hadde Amnesty sin første store antitorturkampanje, Campaign against torture. På Lysebu-konferansen deltok bl.a. professor i psykiatri, Leo Eitinger, en av Europas fremste eksperter på langtidsvirkninger av tortur. Han var en av de få norske jødene som over-levde Auschwitz. Også den danske overlegen og Amnesty-aktivisten Inger Kemp Genefke deltok på konferansen. Hun var ti år senere med på å grunnlegge det i dag verdenskjente Rehabiliteringscentret for torturofre i København.

I oktober 1973 ble også Gunnar Austads Minnefond for Samvittighetsfanger opprettet. I henhold til hans testamente skulle Norsk Avdeling arve halve formuen hans «...til styrkelse av virksomhetens slagkraft og intensitet». Beløpet var på 202.700 kroner, en betydelig sum den gangen. Fondet ble avviklet på midten av 80-tallet da midlene var oppbrukt.

Den 10. desember 1974 mottok Sean McBride Nobels fredspris - ikke minst p.g.a. sitt mangeårige arbeid for Amnesty International. McBride var en karismatisk og populær fredsprisvinner. Prisen feiret han sammen med norske Amnesty-folk. Samme dag viste NRK i samarbeid med Norsk Avdeling en nitti minutter lang britisk dokumentarfilm om tortur, «Tortur og forfølgelse», som gjorde et sterkt inntrykk på opinionen. I TV-studio satt ved siden av Kari Storhaug Poppe, statsminister Trygve Bratteli, utenriksminister Knut Frydenlund og Leo Eitinger.

Det var særlig under Frydenlund at norsk utenrikspolitikk fikk en dreining over mot menneskerettigheter, og han var svært positivt innstilt overfor Amnesty International. Utenriksdepartementet begynte å konsultere Norsk Avdeling i menneskerettighetsspørsmål, og ga også økonomisk støtte fram til 1980 da årsmøtet bestemte at vi ikke skulle ta imot statlig støtte lenger.

Norsk Avdeling får sin første ansatte

På midten av 1970-tallet begynte en markant vekst-periode for Norsk Avdeling. Høsten 1975 beskriver daværende styreformann Sverre Dahl som «gjennombruddet» for Amnesty i norsk opinion. Amnesty International ga dette året ut en rapport om samvittighetsfanger i Sovjetunionen som fikk stor oppmerksomhet i norsk presse. Samme høst - rett før sin egen død - lot Franco en rekke baskiske opposisjonelle henrette. Henrettelsene skapte voldsom avsky i hele Europa.

Det ble en veldig pågang på Norsk Avdeling, og sivilarbeideren som drev hele Amnesty-kontoret, senere forlagsmann og mangeårig styremedlem i Norsk Avdeling, Tor Kaare Kvaal, hadde en stri tørn. Styret besluttet å opprette en halv stilling som daglig leder fra 1. mai 1976 ved hjelp av midler fra Minnefondet. Ved årsskiftet ble den omgjort til en full stilling. Norsk Avdelings første daglige leder het Bobbie Wettre. Sammen med en sivilarbeider og litt frivillig hjelp administrerte hun organisasjonen fra vårt nye kontor i Akersgata 39 som besto av to små rom på til sammen 43 kvadrat-meter. En lenge etterlengtet kopieringsmaskin ble innkjøpt. Plassen ble fort for liten, og i februar flyttet sekretariatet inn i tre større rom i samme gård.

Nobels fredspris 1977

1977 er et merkeår i Amnesty Internationals historie. Det var nok ingen tilfeldighet at Amnesty ble tildelt Nobels fredspris i det året organisasjonen hadde erklært for «samvittighetsfangenes år». I Norge ble den høytidelige åpningen av dette året markert med en festforestilling i Nationaltheatret 12. desember 1976 hvor bl.a. Kong Olav, Kronprins Harald og statsministeren var til stede. I løpet av det neste året ble det samlet inn 26.000 underskrifter på et opprop om å
løslate alle samvittighetsfanger i verden. Totalt samlet Amnesty inn 1,12 millioner underskrifter. Disse ble overrakt FNs generalsekretær samme dag som Amnesty mottok Nobels fredspris. Samtidig avholdt organisasjonen en stor konferanse om dødsstraff i Stockholm som innledet en internasjonal kampanje mot dødsstraff. Det var i høyeste grad en minneverdig helg i vår historie. Organisasjonen nøt nå stor respekt, og gikk inn i en periode av sterk vekst også internasjonalt, særlig utenfor Vest-Europa. I årene mellom 1976 og 1983 økte medlemstallet fra 100.000 til over en halv million på verdensbasis.

Rogaland Amnesty
Det skjedde også mye på den hjemlige fronten på denne tiden. I 1977 fikk Norsk Avdeling tildelt enda en sivilarbeider - som året etter ble overført til det nyopprettede kontoret i Stavanger. Årsmøtet valgte for første gang fire distriktsrepresentanter inn i styret. Denne høsten startet så smått Amnestys julekortsalg med Carl Thiis som primus motor. Julekortene er
etter hvert blitt en viktig inntektskilde.

1. januar 1978 ble vårt første distriktskontor opprettet i Stavanger. Byen ble samtidig hovedsetet for Hasteaksjonen i Norge, eller Kampanjen mot tortur som det het den gangen. Oslo og Bergen fulgte like
etter, mens Trondheim måtte vente i ennå ti år. Rogaland Amnesty var blitt opprettet allerede i mars 1977 på initiativ av Jan Egeland og Stein Viksveen, og skulle bli litt av et aktivitetssentrum. I løpet av ett år steg antall grupper i Rogaland fra 3 til 11. I november fikk de Stavanger Symfoniorkester til å gi en konsert til inntekt for Amnesty. Vinteren 1978 startet de opp med kveldskurs i Sandnes om Amnesty International i Friunder-visningens regi. Dette kurstilbudet ble samme høst utvidet til en rekke andre norske byer.

I mange år framover skulle denne ungdommelige gjengen fra Stavanger-området komme til å sette sitt tydelige preg på norsk Amnesty. Viksveen, Egeland og Audun Gjøstein Madsen etterfulgte hverandre som styreformenn i Norsk Avdeling i perioden 1978-84.
På det internasjonale rådsmøtet i september 1979 ble Egeland valgt inn i Det internasjonale styret, bare 22 år gammel. Han ble i dette styret i seks år, de siste fire som nestformann, og kom til å øve stor innflytelse på organisasjonens videre utvikling (se eget portrett).

«Case sheet»-krisen
Medlemsveksten på slutten av 70-tallet ga organisasjonen økte inntekter og mer slagkraft, men den hadde også en annen side ved seg. Antall grupper i Norge ble mer enn tredoblet fra 1975 til 1981, fra 32 til over 100. Dette fikk som konsekvens at det ble mangel på fangesaker (casesheets). Hovedkontoret i London greide ikke å legge til rette og forberede mange nok saker til å forsyne de mange nye norske gruppene. Dette kunne selvsagt virke demotiverende på nye medlemmer.

Også internasjonalt meldte dette problemet seg med økende styrke på slutten av 70-tallet da vi fikk den
såkalte «case sheet»-krisen. Gruppene kunne ikke lenger regne med å få tildelt tre samvittighetsfanger fra henholdsvis et vestlig, et østlig og et alliansefritt land - ofte måtte de nøye seg med bare én. I tillegg kom det faktum at diktaturene i Hellas, Portugal og Spania falt i tur og orden på midten av 70-tallet slik at det ble færre samvittighetsfanger å ta av i den «vestlige» blokken. Det hevdvunne «treer-prinsippet», selve grunnpillaren i gruppearbeidet på 60-tallet, var blitt en tvangstrøye.

Gruppene kom lett til å betrakte de samvittighetsfangene de jobbet for som sine «private fanger». Mange gruppemedlemmer følte at den personlige kontakten som de fikk med «sin» samvittighetfange virket sterkt motiverende på deres Amnesty-arbeid. Men i mange tilfeller fikk grup-pene aldri høre noe fra «sin» fange, noe som kunne ta motet fra medlemmene. Det var ikke uvanlig at grupper gikk trøtt av aldri å få svar på sine tallrike brev, og fikk byttet ut sin samvittighetsfange med en ny. I andre tilfeller arbeidet grupper med fanger som for lengst var løslatt eller døde. En omlegging av arbeidsmetodene var også nødvendig for å tilpasse Amnesty til den nye virkeligheten på 70-tallet, særlig den epidemiske veksten i tilfellene av tortur, «forsvinninger» og utenomrettslige henrettelser knyttet til de mange militærkuppene i Latin-Amerika og Afrika.

I desember 1979 flyttet sekretariatet til Rosenkrantzgate 18 og til 109 kvadratmeter. Sekretariatet hadde nå en og en halv ansatt og tre sivilarbeidere.

Apropos 70-tallet

Menneskerettighetsarbeid er fredsarbeid

I sin begrunnelse for å tildele Amnesty International fredsprisen for 1977, uttalte Den norske Nobelkomité følgende:
" I de nær 30 år som er gått siden Menneskerettighetserklæringen ble vedtatt i FN har positive krefter i mange land kjempet for å levendegjøre dens idealer. Men verden har også i denne tid vært vitne til en økende brutalisering, en internasjonalisering av vold, terrorisme og tortur. I denne situasjonen har Amnesty International satt kreftene inn for vernet om menneskeverdet. Amnesty International har i første rekke ytet praktisk, humanitær og upartisk støtte til mennesker som er fengslet på grunn av rase, religion eller politisk oppfatning. Sentralt i Amnesty Internationals virke står også bestrebelsene på å få avskaffet tortur og dødsstraff."

Nobelkomiteén har i året 1977 - samvittighetsfangenes år - villet hedre Amnesty International med Nobels Fredspris for den innsats organisasjonen har gjort for å verne denne fangegruppe mot behandling i strid med menneskerettighetene. Ved sitt virke for forsvaret av menneskeverdet mot nedverdigelse, vold og tortur har Amnesty International bidratt til å trygge grunnlaget for frihet, for rettferd og dermed også for fred i verden.

Beviselig upartisk
Høsten 1974 spurte den politiske venstreside, i avisen Orientering, om hvorfor Norsk Avdeling ikke arbeidet aktivt for politiske militærnektere som satt fengslet i Norge. Denne gruppen fanger var blitt klassifisert av Amnesty International som samvittighetsfanger. I et innlegg i Aftenposten samme uke ble det fra konservativt hold spurt om hvorfor en «fin og upartisk organisasjon» som Amnesty kunne engasjere seg for disse militærnekterne og om hvorfor man særlig konsentrerte seg om denne gruppen i Norge.

Ellers ble Amnesty International under den kalde krigen ofte anklaget av regimer som brøt menneskerettighetene for å være redskaper for sine politiske motstandere. Amnesty var derfor både "beviselig kommunistisk" (Uruguay), "styrt av imperialistiske etterretningstjenester" (Sovjet), "lakeier for sataniske makter" (Iran) og besto dessuten av "frustrerte gamle kvinner og ungdommer" (Kenya).