Russland: Han kræsja ikke på riksveien

Av Sveinung Lystrup Thesen

En høstdag for fire år sia lot Aleksej ei jente sitte på i bilen inn til byen. Da de var framme, takka hu for skyssen og rusla bortover veien. Noen dager etter står det politifolk på døra hos Aleksej og mora hans. Jenta er meldt savna og han er den hu sist ble sett sammen med. Aleksej blir forskrekka kjørt til politistasjonen i den lille byen Bogorodsk, hvor jenta er fra.

Der begynner avhøra. Han sverger si uskyld, men får bare til svar: «Vi trur deg ikke; du voldtok og drepte henne!» Jenta var i slekt med en politisjef; de hadde ordre om å oppklare saken. Aleksej jobba på den tida sjøl i trafikkpolitiet ved sida av ingeniørstudier på universitetet. Det hjalp imidlertid ikke på truverdigheta hans. Etter noen dager kom sjefen hans fra Nizjnij Novgorod og tvang han til å skrive under på oppsigelsespapirer datert tre uker tilbake i tid. Deretter forfalska de politirapporter som sa at han var blitt innbrakt for fyll og bråk på offentlig sted. Vitner skreiv under og varetektsfengsling ble tilkjent. Alt dette for at de kunne holde han lenger og fortsette avhøra døgnet rundt. Juridisk bistand ble han fortalt han ikke hadde krav på.

Siste sjanse

Etter noen dager måtte de fingere ny arrestasjon, denne gangen for ulovlig besittelse av ammunisjon. Nå ble han frakta tilbake til Nizjnij Novgorod. Her fikk han omsider treffe en advokat som var oppnevnt for han. Men hu satt bare og gråt, og fortalte at hu ikke fikk møte han eller gjøre seg kjent med saken hans. Sia så han ikke henne mer. Etter ei tid ble han bragt inn på et kontor hvor det satt høye politisjefer fra hele distriktet. De sa at det nå hadde gått ti dager fra han var blitt arrestert og at fristen for å oppklare saken går ut ved midnatt.

Han fikk en siste sjanse til å si sannheta. Aleksej kunne ikke fortelle sannheta de ville høre og ble straks ført opp i tredje etasje. Der venta det to politimenn som sa til han: «Vi har et apparat som får 99 prosent til å tilstå». De viste han også et dokument underskrevet av en kamerat av han, som også hadde sittet på et stykke den skjebnesvangre kvelden. Der sto det at Aleksej hadde voldtatt og drept jenta, før han trua kameraten til å hjelpe han med å gjømme liket.

- Det var da de tok fram en metallboks med ledninger som hang ut, sier Aleksej og senker stemma. - De satte ei ledning i stikkontakta og festa de to andre med klyper i hvert av øra mine. Så begynte de å gjenta de samme spørsmåla han hadde hørt tusen ganger før, mens de sakte skrudde opp strømmen. - Samtlige muskler i hele kroppen spenner seg og vibrerer i takt med strømstyrken. Til slutt føles det som om du slites i stykker, forteller han.

Utvei

Til slutt klarte ikke Aleksej å holde ut smertene. Han skjønte nå at de kom til å drepe han hvis han ikke gjorde som de sa. Likevel fortsatte de torturen. De ville ha han til å tilstå og skrive under på andre, uoppklarte forbrytelser. Aleksej gjorde igjen som de sa. Når de spurte hvor han gjømte lika, kunne han ikke svare. Klypene ble igjen festa til øra. Strømmen ble skrudd på, men i dødsangsten river Aleksej seg løs, styrter gjennom rommet og kaster seg ut vinduet.

Når han kom til seg sjøl lå han på asfalten nedafor med brukket rygg. Etter ei stund kom ambulansen, og under streng bevoktning ble han kjørt til sjukehuset. Politimennene ga legene streng beskjed om kun å registrere ryggskaden hans, ikke de svidde øreflippene. Han lå på rommet med sterke smerter og høy feber, mens væpna vakter sørga for at ingen kom inn til han.

Plutselig en dag ser han ansiktet til mora si over seg. - Politiet har reist sin vei; jenta har kommet til rette. Hu hadde bare vært på rangel med ei venninne, sier hu gråtende.

Aleksej blir lagt på operasjonsbordet, men for seint. - Hvis det hadde skjedd innen de første åtte timene, hadde jeg sannsynligvis sluppet fra det uten større mén, sier Aleksej og ser ut vinduet. Det var gått tre dager og Aleksej forble lam i store deler av underkroppen.

Livet sia

Aleksej forteller historia si rolig og tilsynelatende ubevega. Øya hans er mørke og blanke, og tidvis smiler han usikkert. Han har et stille vesen og er fåmælt. Han virker ikke bitter, men snarere ganske resignert. De kvesta han stygt, ikke bare fysisk.

Det er ikke vanskelig å forstå om Aleksej har mista trua på at det gode skal seire. I fire år har han kjempa for rettferdighet, men saken motarbeides i systemet og ingen har blitt stilt til ansvar for overgrepa. Ikke ei unnskyldning, langt ifra noen oppreisning eller erstatning. I steden har Aleksej og mora blitt trua på livet av politifolka som gjorde det mot han. Oppfølginga fra staten er ellers begrensa, og det er såvidt de får det til å gå rundt.

«Russland kan ikke fattes med forstanden, Russland kan en bare tru på» heter det. Det første er nå så sin sak, det andre er jeg ikke så sikker på om Aleksej er med på.

Men trua på sjøl å klare seg har han ikke mista. Han er i ferd med å utdanne seg til jurist, og skriver nå avhandling på ny datamaskin som Amnesty i Norge har sponsa. Han har også lært seg å kjøre en gammal Lada slekta har skrapa sammen til han. Slik kan han komme seg rundt på egenhånd. Kveldene og helgene går med til å kjøre piratdrosje rundt i byen. I uføretrygd får han 450 kroner i måneden, og det strekker langt fra til.

Mora til Aleksej, Ljudmila, er med til Sunnaas. Hu måtte slutte i jobben som arkitekt for å ta seg av sønnen sin. Sia hu sjøl sa opp jobben, er pensjonen på symbolske 15 kroner i måneden. Mens Aleksej ikke uoppfordra snakker så mye om problema sine, forteller hu hvor vanskelig de har det. Tristest blir hu når Aleksej er ute av rommet en tur, og hu forteller at han tidligere hadde ei jente han var sammen med. Hu ville ha han, men han skjøv henne fra seg, sa at hu ikke skulle kaste bort livet sitt på han, at hu burde få barn og finne lykka. - Slik ei pen og hyggelig jente. Jeg vil aldri kunne bli bestemor, sukker Ljudmila.

Hemmelig journal

Overlege Johan Stanghelle er hovedansvarlig for Aleksejs opphold og behandling på Sunnaas. Til tross for si profesjonelle saklighet er han tydelig engasjert i saken. For et år sia var han over hos Aleksej i Russland for å undersøke han. Stanghelle bekrefter at forholda både i leiligheta deres og i samfunnet er svært vanskelige for bevegelseshemma. Et formål med turen var å snakke med legene som hadde behandla Aleksej. De var vennlige, men nekta å gi Stanghelle Aleksejs journal. Det har aldri vært noe problem i forhold til russiske pasienter før, og gjør behandlinga mye vanskeligere, forteller han. Hvis han hadde visst hva som skjedde på operasjonsbordet i Nizjnij Novgorod, kunne han blant anna enklere ha vurdert om en ny operasjon ville hjulpet.

Stanghelle trur at journalen har stor rettslig verdi, så det er ikke utenkelig at noen har stor interesse i at den ikke gjøres kjent. I tilllegg til å kartlegge skadene hans, har Aleksej lært mange øvelser som vil hjelpe han i rehabiliteringa. Han får også med seg en del utstyr som vil hjelpe han i hverdagen. Til høsten er det planlagt et nytt opphold på Sunnaas og en ergoterapeut skal reise over for å legge forholda bedre tilrette for Aleksej i dagliglivet. Det er takket være NRKs Moskva-korrespondent Hans Wilhelm Steinfeldt at Aleksej kom til Sunnaas i første omgang. Han ble kjent med saken og samla inn penger fra bedrifter og organisasjoner.

Overlever

Aleksej er først og fremst en overlever, ikke et offer: Han forteller kort og nøkternt om torturen han ble underkasta, men beskriver stolt og detaljert hvordan han på uforståelig vis, med handjern på, i krampeørska, klarte å rive seg løs fra politimannen som holdt han nede, hoppe over to bord og kaste seg ut gjennom ei dobbel glassrute med hue først, uten å skjære seg opp.

Han befridde seg sjøl og det ga han ei kraft til å kjempe videre. Aleksej sier at det er takket være oppmerksomheta rundt saken hans at han har klart seg i ettertid. I tillegg til Amnesty, har den lokale organisasjonen Komiteen mot tortur jobba mye for han. Sjøl er han opptatt av at det som skjedde han, kan sette fokus på tortur i det russiske rettsvesenet generelt.

Ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg venter saken på å komme opp til behandling, men på politistasjonen i Nizjnij Novgorod har de allerede truffet tiltak for at noe lignende ikke skal skje igjen. De har montert gitter foran vinduene, så ingen skal klare å hoppe ut.

Sveinung Lystrup Thesen er Russland-koordinator i Amnesty International Norge

Publisert i AmnestyNytt 2003/1.