Noen lever fortsatt i familien Elsjejev

- Kan dere forestille dere å bli fengslet og vente på en henrettelse i 27 døgn? Første natt blir du hentet ut av cella for å bli kjørt til en annen militærbase, der du er sikker på at du kommer til å bli skutt. Neste natt blir du flyttet til enda en ny base. Dette gjentar seg gang på gang til du er fullstendig psykisk nedbrutt.

Publisert: 11. des 2002, kl. 13:17 | Sist oppdatert: 8. Mai 2023, kl. 16:16

80-årig kvinne i Groznyj lever i kjelleren i sitt utbombede hus, februar 2002.

Av Ane Tusvik Bonde

Tsjetsjenia

Russisk republikk i Nord-Kaukasus.
Hovedstad: Groznyj
President: Aslan Maskhadov (valgt 1997)
Administrasjonen styres av Akhmad Kadyrov som er innsatt av Kreml
Innbyggertall før 1994: 900.000
Leveveier: Jordbruk, olje og industri
Religion: Islam
Historie:
Konflikten med Russland har røtter helt tilbake til tsartiden og den store kaukasiske krigen på midten av 1800-tallet, som endte med endelig erobring av Nord-Kaukasus.
Republikken opprettet 1936. I 1944 ble befolkningen deportert til Sibir av Stalin. Fikk vende hjem i 1956.
Erklærte seg uavhengig av Russland da Sovjetunionen ble oppløst i 1991, noe som aldri ble akseptert av russiske myndigheter.
1991-1994: Manglende politisk kontroll, republikken var sentrum for våpensmugling og annen kriminalitet.
1994-1996: Den første krigen: Etter et mislykket russiskstøttet kuppforsøk, invaderte daværende russisk president Jeltsin Tsjetsjenia med forventninger om en rask og prestisjefull seier. Krigen dro ut og påførte de russiske styrkene store tap og den tsjetsjenske sivilbefolkningen enorme lidelser. Tallet på døde er umulig å fastslå, anslagsvis mellom 7-10.000 russiske soldater og 35- 80.000 tsjetsjenere mistet livet. Fredsavtale i 1996.
1996-1999: Lovløse tilstander. Kidnappinger utbredt. Streng islam (wahabbisme) med sharia-lovgivning fikk fotfeste. I 1999 gikk tsjetsjenske opprørere inn i naborepublikken Dagestan og to boligblokker ble sprengt i lufta og krevde 200 menneskeliv i Moskva.
1999- : Den andre krigen: Tsjetsjenske terrorister ble holdt ansvarlig for bombene i Moskva. Myndighetene hadde bred folkelig støtte i Russland da de kort tid senere invaderte Tsjetsjenia. Ulike tsjetsjenske grupper fra kriminelle profittører til moderate eller ekstreme separatister har baser i fjellområdene.
Siden 1999 er rundt 300.000 sivile tsjetsjenere drevet på flukt, de fleste bor i flyktningleirer i naborepublikken Ingusjetia. Titusenvis av sivile er døde, det eksakte antallet er svært usikkert. Daglig utsettes folk for «forsvinninger», tortur, voldtekt, utpressing og ydmykelser.
80.000 russiske soldater er stasjonert i Tsjetsjenia, et område på størrelse med et middels norsk fylke. Konflikten pågår fortsatt, og siden gisselaksjonen mot Dubrovka-teateret i Moskva i oktober 2002 har russerne intensivert sine aksjoner. Bruddene på menneskerettighetene i Tsjetsjenia har økt proporsjonalt.
Vestlige land har i økende grad oppfordret president Putin til å finne en politisk løsning, men han definerer Tsjetsjenia-konflikten som et «indre anliggende» og, etter 11. september 2001 med internasjonal aksept, en «kamp mot internasjonal terrorisme».

Tsjetsjenske Minkail Elsjejev forteller historien om sin onkel Imran Elsjejev. Aage Borchgrevink skrev i AmnestyNytt nummer 2/2002 om Imran Elsjejev, som ble arrestert etter å ha hjulpet Helsingforskomiteen på deres reise i Ingusjetia i slutten av september 2001. Etter 27 døgn i varetekt ble Imran sluppet fri.

- At min onkel Imran Elsjejev er i live, skyldes Tomasz Wacko i Helsingforskomiteen og andre menneskerettighetsorganisasjoner som gjorde saken hans internasjonalt kjent, sier nevøen Minkail i Oslo nesten ett år senere.

Da Minkail Elsjejev fikk besøke onkelen i fengselet, hadde Imran sittet i varetekt i 25 døgn. Mannen han møtte var ikke til å kjenne igjen. Ansiktet var skittent av møkk og omkranset av et hvitt skjegg.

- Imran, er det virkelig deg, spurte jeg den fremmede skikkelsen foran meg som knapt nok kunne stå oppreist. Imran klarte ikke å få fram noe svar. Til slutt måtte jeg bære ham bort til en stol mens jeg tryglet ham om å ikke gi opp håpet. Jeg fortalte ham at det fantes flere organisasjoner som jobbet for å få ham løslatt.

To dager senere ble Imran satt fri etter sterkt internasjonalt press. Likevel krevde de føderale, russiske styrkene 300 dollar i løsepenger for å la onkelen slippe ut.

Etter fengselsoppholdet var Imran så nedbrutt at han måtte på et langt sykehusopphold i Moskva. Nå er han tilbake i Ingusjetia, naborepublikken til Tsjetsjenia. Han har tatt opp igjen sitt arbeid for den russisk-tsjetsjenske vennskapsforeningen. Imran lever fortsatt i livsfare. Det ble klart da Helsingforskomiteen besøkte ham i november 2002. Både han og familen ble truet av maskerte menn, men andre i leiren kom dem til unnsetning. Helsingforskomiteen frykter at Imran er pekt ut, fordi han fungerer som talsperson for flyktningene. Flere andre tsjetsjenske talspersoner i leirene er blitt bortført.

Drapet på et vitne

Vilkårligere arrestasjoner i Tsjetsjenia er ikke uvanlig. Imrans historie skiller seg ut, fordi han fortsatt er i live. Titusener av tsjetsjenere er drept under den siste krigen. Minkails far, bror til Imran, er en av dem. Han ble drept av russiske soldater i sitt eget hjem for litt over et år siden. - De kom maskerte om natta til huset til foreldrene mine, rett etter at faren min hadde kommet hjem fra et besøk hos meg i Ingusjetia. De slo inn døra, og mens lillebroren min så på, skamslo de moren min og drepte faren min.

Faren hjalp den russisk-tsjetsjenske vennskapsforeningen med å dokumentere menneskerettighetsbruddene inne i Tsjetsjenia. Siden nesten ingen journalister slipper inn i republikken var farens opplysninger svært viktige. Han fungerte som et sendebud mellom sitt hjem i Tsjetsjenia og slektningene sine i Ingusjetia.

Minkail forteller nøkternt hvordan de russiske troppene går fram under en «zatsjistka», en opprenskingsaksjon. Han hever ikke stemmen.

- De føderale styrkene tar for seg landsbyene en etter en der de har mistanke om at hjemvendte geriljasoldater gjemmer seg. De omringer landsbyen og sørger for at ingen slipper ut eller inn. Deretter undersøker de alle husene. Raserer er kanskje et bedre ord. Alle menn og gutter ned i 14-årsalderen, blir så kommandert til utkanten av landsbyen. Der blir landsbyboerne som de mistenker for å ha kontakt med den tsjetsjenske geriljaen silt ut av mengden. Hvis mennene ikke har penger til å kjøpe seg fri, kastes de ned i et hull i bakken. Her blir de først torturert og deretter drept. Før brukte soldatene å skyte dem, men nå er det like vanlig å hive granater ned i jordhullet. For at ingen skal finne likene, kjører militære kjøretøy over hullet og jevner ut jorda. Slik «forsvinner» man i Tsjetsjenia, avslutter Minkail tonløst.

- Det foregår også handel, forteller han. - De føderale, russiske styrkene selger lik for en viss sum penger, vanligvis 2000- 3000 rubler (500-750 kr). Avhengig av hvor pengesterk familien til den bortførte er. Tsjetsjenere er villige til å betale, for i følge tsjetsjensk tradisjon er det uhyre viktig å få gravlagt sine nærmeste.

Fra Stalin til Putin

I oktober 1999 eksploderte en bombe på markedet i hovedstaden Groznyj. Minkail hadde vært og handlet der samme dag, men forlot markedet ti minutter før det smalt.

Minkail Elsjejev fant onkelen sin, Imran, etter 25 dager i de russiske styrkenes varetekt. Han kjente ham ikke igjen. Imran ble arrestert etter å ha hjulpet Helsingforskomiteen på deres reise i Ingusjetia. Han slapp ut av varetekt takket være internasjonalt press. Nå er han igjen en drapstruet flyktning i Ingujetia.

- Forestill dere en markedsplass full av kvinner som holder på å selge produktene sine. Matvarer, krydder og klær. Og så i neste øyeblikk er alt utslettet. Hundrevis av mennesker ble drept i løpet av noen få sekunder.

Tsjetsjenia er en liten republikk. Minkail forteller at man kan kjøre gjennom landet fra vest til øst på 40 minutter og på to timer fra nord til sør. Likevel har man kriget om dette området i århundrer. Minkail forteller om de kaukasiske krigene på 1800-tallet og Stalins deportasjon av hele folkegruppa i 1944 til steppene i Kasakhstan, der nesten halvparten omkom. Ikke før i 1956 fikk de lov til å vende tilbake til Tsjetsjenia. Siden 1999 har krigen drevet over 250.000 mennesker på flukt. I følge Minkails tall er dessuten en fjerdedel av befolkningen på 900.000 mennesker drept.

Moren til Minkail bor fortsatt i Tsjetsjenia. Helt fra den første krigen begynte har hun sovet med klærne på. I tilfelle.

- Hun vet aldri om hun vil våkne opp til en ny morgen eller ikke. I begynnelsen bodde hun i kjelleren, men etter en stund flyttet hun tilbake til leiligheten. Ingen orker å leve i konstant skjul.

Krig som skolegang

Før den andre tsjetsjenske krigen var Minkail rektor på en ungdomsskole i Groznyj. Under den første krigen brant skolen ned, under den andre ble den jevnet med jorden. Et stort område rundt skolen ligger som et øde ingenmannsland.

Markha Istamulova er 15 år og tsjetsjener. Hun bor i flyktningleir i Ingusjetia. Dette er hennes brev til jevnaldrende. Hun håper på svar.

Brev fra Markha Istamulova (15)

«Kjære våre jevnaldrende! Hvordan går det med dere? Hvordan er situasjonen i landet deres? Vi bor i en teltleir for flyktninger i Ingusjetia. Vi bor ikke så verst, sammenlignet med de som fortsatt er igjen hjemme i Tsjetsjenia, og som lever i varig frykt. Den første krigen var ikke så ille som denne her som allerede har vart i tre år. Det er forferdelig å tenke på hvor mange som er blitt drept; gamle, kvinner og barn som alle hadde en framtid. Krigen tok fra oss barndommen. Vi må ikke gjøre de samme feilene som de voksne har gjort og la alt gjenta seg. Det finnes folk hos oss som innser dette, som lider og som ønsker å forbedre situasjonen i Tsjetsjenia. Vi vil aldri miste håpet. Vi barna er dette landets framtid. Alt vil ordne seg. Vi tsjetsjenere er greie folk. Jeg vet ikke hvem som kommer til å lese dette brevet, men jeg håper vi kan bli venner. Jeg er 15 år og heter Markha. Venter på svar. I wish you happy!

På skolen var det både tsjetsjenske, jødiske, armenske og ukrainske elever i 14-16-årsalderen. Under den første krigen gikk de i 5.-6. klasse. Nå er de 16-18 år gamle. Krigen er blitt deres fordypningsfag. Disse guttene kan ikke tilgi de som har tatt fra dem foreldrene deres. Det eneste de ønsker er hevn. Brødre går ofte sammen og selger alt, selv bilen, for å kunne kjøpe våpen og dra i krigen. Flesteparten av de som kjemper for geriljaen er derfor unge gutter.

Ungdom bygger vennskap

Tross få lyspunkter, gir verken Imran eller Minkail opp. Den russisk-tsjetsjenske vennskapsforeningen arbeider med å skape forståelse mellom russere og tsjetsjenere.

Sammen med sine russiske kolleger, har Imran og Minkail arrangert sommerleir for tsjetsjenske barn i Nizjnij Novgorod. Det første året var det store protester fra innbyggerne. De ville ikke ha barn av terrorister i nærheten. For å beskytte tsjetsjenerne innenfor og russerne utenfor, måtte området sperres av og bevoktes. Året etter var innbyggerne i Nizjnij Novgorod blitt litt mindre skeptiske. Sist sommer var de lokale myndighetene med å sponse sommerleiren.

Amnesty om Tsjetsjenia

Amnesty International krever at:

- Russiske myndigheter må ta avstand fra tortur og mishandling. overgriperne blir stilt til ansvar for sine handlinger i henhold til internasjonale standarder.

- FNs spesialrapportør for tortur får fri innreise til Tsjetsjenia. mennesker som har blitt utsatt for overgrep, har en reell og effektiv tilgang til rettssystemet.

Internt fordrevne og andre sivile tsjetsjenere får den beskyttelse de har krav på i henhold til internasjonale standarder.

- Tvangshjemsendelsen av flyktninger skal opphøre.

- Tsjetsjenske styrker i henhold til internasjonal lov sørger for at sivilbefolkningen ikke utsettes for overgrep.

- De tsjetsjenske opprørerne bistår menneskerettighetsorganisasjoner, og gir dem fri adgang til og beskyttelse i tjsetsjenskkontrollert territorium.

Leirene har ført til sterke vennskap mellom tsjetsjensk og russisk ungdom, og har bidratt til mindre fremmedfiendtlighet, mener Minkail og hans russiske kollega fra Nizjnij Novgorod.

Minkail tar opp noen grovlinjete ark fra dokumentmappa. Det er et brev fra en tsjetsjensk jente, skrevet til ukjent adressat i Norge. Brevet begynner med ordene: "Kjære våre jevnaldrende! Hvordan går det"

Inna Sangadzjieva har vært russisk språkkonsulent for denne artikkelen.

Imran Elsjejev, som ble arrestert etter å ha hjulpet Helsingfors-komiteen på deres reise i Ingusjetia slapp ut av varetekt takket være internasjonalt press. Nå er han igjen en drapstruet flyktning i Ingujetia.

Publisert i AmnestyNytt 2002/4