Clive Stafford Smith er menneskerettighetsadvokaten som med god grunn mener han har gitt George Bush et hardt spark bak. Det er vanskelig å lese hans nye bok om fangene på Guantánamo uten å bli overbevist om at du har en plikt til å gjøre det samme.
Publisert: 12. sep 2007, kl. 13:15 | Sist oppdatert: 2. Feb 2024, kl. 16:44
Menneskerettighetsadvokat Clive Stafford Smith.

Tekst og foto: Kristin Rødland Buick

Shutes Farm Cottages kunne prydet et hvilket som helst tynt, engelsk te-servise. Gamle gårdsbygninger med stråtak og lave, kalkmalte vegger er nærmest gjengrodd av rosebusker og eføy. Utenfor kvitrer fuglene, og bak dør nummer 1 ringer telefonen uavbrutt.

- Spørsmålet er hvordan vi kan bevise at han vil bli torturert dersom han sendes tilbake, men samtidig være forsiktige, slik at kilden der ikke får problemer fordi han forteller sannheten. Clive Stafford Smith holder telefonen med skulderen og balanserer en liten laptop på knærne. Han sitter henslengt i en rød plysj-sofa. En tekopp og en gammel hund hviler ved føttene. Han lar advokatkollega Chris ordne det tekniske og legger telefonen i sofaen.

Det viser seg at flere av klientene på Guantánamo skal returneres, men de var

Clive Stafford Smith (48)
• Aktuell med boka Bad Men - Guantánamo Bay and the secret prisons. • Menneskerettighetsadvokat med dødsstraff i Amerika og Guantánamo som spesialfelt. • Leder og grunnlegger av organisasjonen Reprieve som etterforsker og representerer fanger som har fått ­fratatt sine rettigheter av myndigheter som det forventes høyeste rettsstandarder fra. www.reprieve.org.uk.

flyktninger før de ble tatt til fange og vil høyst sannsynlig bli forfulgt dersom de sendes til hjemlandet. En informant fra myndighetene i samme land, som derfor har stor troverdig­het, har bekreftet at redselen for forfølgelse ikke er ubegrunnet.

- Vi ser stadig at når folk opplever urettferdighet, tar de kontakt med oss. I dette tilfellet kan det ha fatale konsekvenser for både informanten og hele familien hans. Det finnes noen utrolig modige mennesker der ute, sier han.

Første halvdel av livet tilbrakte Clive Stafford Smith som advokat for dødsdømte i Amerika. Men tjueseks år i sørstatene ble plutselig nok for briten, og nylig flyttet han og kona tilbake til der hun vokste opp i Dorset, sør i England.

- Jeg elsker London, men det er så mye som skjer, jeg får aldri gjort noe der. Telefonen ringer igjen. Han svarer ja og legger på. Det er to dager til han skal ta ferie, ti dager til fangene tvangsreturneres.

- Presset begynner å bli så stort at amerikanerne er desperate etter å kvitte seg med dem, uten å bry seg om konsekvensene av å returnere flyktninger til landet de flyktet fra. En av mine klienter uttrykte det slik: «det viser seg at lyset i enden av tunnelen er et brennende bål.»

Til sak mot Bush

Stafford Smith spår stenging av den amerikanske fangeleiren i Guantánamo Bay i begynnelsen av 2008. Simpelthen fordi den er blitt et så stygt sår i det amerikanske omdømme.

I 2002 gikk Stafford Smith sammen med et par gode kollegaer til sak mot president Bush. Lenge før Guantánamo ség inn i vanlige folks bevissthet, tok de opp kampen mot verdens mektigste mann og fikk medhold i uavhengige domstoler i presidentens eget land.

I saken Rasul v Bush, i 2004 ga amerikansk høyesterett Stafford Smith gjennomslag for at den amerikanske grunnloven gir fangene rett til å stille spørsmål ved lovligheten for fengslingen.

- La meg sitere George Bush senior rett før den første Gulf-krigen. Han skifter elegant aksent fra erkebritisk advokat til sørstats-cowboy:

- We’re gonna go over there, and we’re gonna kick their little ass.

Erkebriten er tilbake:

- Og det mener jeg å påstå at vi har gjort med sønnen hans. Ikke helt uten grunn.

I Stafford Smiths nye bok Bad Men - Guantanamo Bay and the secret prisons omtaler han Guantanamo som en farse og en tragedie på samme tid. Til tross for utrolige historier om urettferdighet og grov tortur, farger advokatens ironiske sans for humor hele boka. På underdrevent britisk vis harselerer han med alt fra måten de militære på basen hilser hverandre på til propagandaen soldatene fôres med.

"Om du er brevskriver, lobbyist, journalist, maler, botaniker eller riking, har Stafford Smith viet siste kapittel i boka til deg med råd om hva du kan gjøre."

En av fangene sies å være det muslimske svaret på Hannibal the Cannibal og vil bite av ansiktet til den første amerikanske soldaten som kommer for nær gitteret til cellen hans.

- Noen mener man ikke skal tulle med alvorlige temaer, men hvis du ikke kan le innimellom, må du bare gråte hele tiden. Dessuten mener jeg at vi skal le av rent strategiske grunner. George Bush blåser i om noen venstre-liberale raddiser hater ham, politikere er mer redd for å bli latterliggjort. Dersom våre ledere er latterlige, skal vi latterliggjøre dem.

Maner til kamp

For Clive Stafford Smiths rettssal er den offentlige opinionen. 405 fanger er hittil løslatt fra Guantánamo, retten har ikke frifunnet noen.

- De er alle løslatt som et resultat av internasjonalt press. Guantánamo er tilsløret av propaganda. Jeg vil fortelle verden hva som faktisk skjer, sannheten om fengslene.

- Så det betyr at i virkeligheten er du mer PR-pusher enn menneskerettighetsadvokat?

- Det er tilfellet i de fleste saker, både på Guantánamo og ved dødsstraff.

Kollegaer i menneskerettighetsmiljøet forteller at Stafford Smith kan tvinne hele den amerikanske pressen rundt lillefingeren.

- Det er derfor du er så viktig, fortsetter han.

- Hvorfor det?

- Dersom du ikke gjør jobben din, er det din skyld hvis min klient ikke kommer ut.

Stafford Smith vil helst ha et skilt på kontorpulten der det står TGIM (Thank God It’s Monday istedenfor det mer vanlige uttrykket Thank God It’s Friday, TGIF, red.anm). Ingen grunn er god nok for å ikke vie resten av livet til kampen for menneskerettighetene.

Da han gikk ut i media og ba om hundre advokater til Guan­tánamo, meldte fem hundre seg til tjeneste.

- Mye av arbeidet vi gjør er ikke av ren juridisk karakter, så leserne av AmnestyMagasinet har ingen grunn til å føle at de er fraskrevet ansvar.

Den ertende tonen i stemmen er bare der som formildende faktor. Dette er blodig alvor. Om du er brevskriver, lobbyist, journalist, maler, botaniker eller riking, har Stafford Smith viet siste kapittel i boka til deg med råd om hva du kan gjøre.

Privilegert

Selv ble han vekket til kampen mot urett, som han kaller en besettelse, da han første gang leste om Joan d’Arc som skulle brennes på bålet. Illustrasjonen i historieboka minnet om søsteren hans, og for Clive var det umulig å forstå at en jente som lignet på søsteren skulle brennes på bålet, fransk eller ikke.

- Jeg har sett disse menneskene dø. De betydde mye for meg, men jeg må arbeide videre for å se til at dette ikke skjer med neste person.
Clive Stafford Smith

Et skoleessay om dødsstraff senere var han på vei til Amerika for å bli kampanjejournalist på death row. Til hans store forskrekkelse satt de dødsdømte i dødens forgård uten tilgang til advokat. Da ble det jusstudier istedenfor journalistikk. 26 år gammel debuterte han i rettssalen med en dødsstraffsak.

- Det var galskap, jeg kom rett fra skolen og kunne ingen ting. Men det som overbeviste meg var at denne fyren hadde ingen andre.

Kun seks av de rundt 300 dødsstraffsakene Stafford Smith har vært involvert i har endt med henrettelse.

- Jeg har sett disse menneskene dø. De betydde mye for meg, men jeg må arbeide videre for å se til at dette ikke skjer med neste person. Jeg avskyr å se på arbeidet mitt som altruistisk, jeg anser meg selv som svært privilegert.

Det tidlige juridiske arbeidet på Guantánamo hvilte også nærmest på ett par tynne, engelske skuldre. Amerikanske kolleger var redd for å reise til muslimske land. Stafford Smith dro derfor fra familie til familie i Yemen, Bahrain, Jordan, Marokko, Mauritania og Sudan for å få dem til å godkjenne at han representerte deres kjære som satt in-communicado på Guantánamo.

I Jordan ble han kalt inn på teppet av etterretningstjenesten. Han lyser opp i nærmest barnslig glede over å kunne fortelle historien en gang til.

- Først ignorerte jeg dem, jeg hadde viktigere ting å gjøre enn å gå til deres hovedkvarter. Men så ble de truende. Taxisjåføren slapp meg av en kilometer unna, og jeg måtte gå forbi militære kjøretøy og bevæpnede vakter. Jeg banket på døra og ble ført inn i et rom med to personer. Da jeg strakk ut hånden og sa: ‘Hei, jeg er Clive, hva heter du?’ var svaret: ‘Vi bruker ikke navn i denne bygningen’ Det hele roet seg etter hvert og de ga meg faktisk alle adressene til familiene jeg skulle besøke.

- Er du aldri redd for å lide samme skjebne som mange av dine klienter?

- Da stoler jeg på at du kommer og får meg ut igjen.

Anti norsk anti-terrorlov

Det virker som om Stafford Smith er helt overrasket over at ikke alle følger hans selvfølgelige resonnement. Han har samme holdning til de nye forslagene til anti-terrorlov i Norge.

- Det går ikke an å argumentere mot at grunnen til at vi er blitt offer for bombeangrep i Storbritannia har direkte sammenheng med britisk utenrikspolitikk. Før 2001 kunne muslimene som ville bombe vesten nedtegnes på et ark. I dag er det tusenvis. Jeg forsvarer ikke bombeangrep, men vi må ikke lukke øynene for at vi har vedtatt diskriminerende lover, invadert, drept og torturert. Vi har forbannet så mange muslimer at vi har fungert som en rekrutteringsagent for Osama bin Laden. Det er idioti.

- Dersom Norge skal iverksette en eneste anti-terrorlov, skal det være denne: Forby at nordmenn og norske selskaper, som Aker Kværner, tar del i tortur. Det vil gi troverdighet og radikalt minske risikoen for bombeangrep på norsk jord. Norge burde heller tenke preventivt og ta imot en haug med flyktninger fra Guantánamo. Det beste våpenet vi har i vårt arsenal er å iverksette menneskerettighetene.

- Hva skal du gjøre når Guantánamo stenges?

- Ifølge det amerikanske militæret sitter bare tre prosent av 14 000 fanger tatt i krigen mot terror på Guantánamo. Vi må begynne på alle de andre hemmelige fengslene.

Chris ringer igjen. De diskuterer datoer for hemmelige fangeoverføringer. Utenfor kvitrer fuglene uforstyrret. Stafford Smith anbefaler lunsj på den lokale puben. Ikke fordi maten er spesiell, men fordi eieren er så sympatisk.

- Er du aldri redd for å lide samme skjebne som mange av dine klienter? - Da stoler jeg på at du kommer og får meg ut igjen.
Clive Stafford Smith

Publisert i AmnestyMagasinet 2007/3