- Under alle prøvene sto vakter med fingeren på avtrekkeren og siktet på fangene som øvde inn rollene sine sammen med meg. Over alt sto det malt: «No warning shots». Vaktene skulle beskytte meg, ble det sagt, men det var dem jeg fryktet.
Publisert: 12. sep 2003, kl. 12:42 | Sist oppdatert: 13. Feb 2024, kl. 16:45
I fengsel: Bent som tjeneren Clov og Jan Johnsen som herren Ham i en oppsetning av Samuel Becketts Endgame i Ila fengsel. 


Av Ina Tin

Det er den svenske skuespilleren og instruktøren Jan Jönson som står på en scene og forteller om sin oppsetning av Samuel Becketts Mens vi venter på Godot i San Quentin-fengselet i USA i 1998. Der fikk han livstidsfanger til å bekle rollene, og øvet inn skuespillet over to år. Under ekstreme sikkerhetsforhold.

Jan Jönson står alene på scenen i Oslo i mai i seks intense timer. Med monologen Stunder av verklighet fører han tilskuerne inn i sin verden av Beckett-oppsetninger i fengsler i Sverige og USA. Og sine mange møter med den aldrende Samuel Beckett som kom til å elske svenskens arbeid med hans dramatikk innenfor murene.

Scenen er svart. Jönsons eneste rekvisitt er en stol. To sort/hvitt-portretter er bakteppe; til venstre dramatikeren Samuel Beckett, til høyre livstidsfangen Spoon Jackson i San Quentin som spilte Pozzo i Mens vi venter på Godot. Foran hvert av fotografiene en langstilket rød rose.

"- Teateret gjør noe med en. Man vokser på det."
Fange og skuespiller Bent

Stemningen er fortettet og fullstendig konsentrert. Jan Jönsons beretning dukker ned i et univers av mørke, innestengthet og nød, men drives fremover av varm innlevelse, svart humor og øyeblikk av forløsning.

- Skal man ta med seg et skuespill inn i fengselsverdenen, skal det være det beste. Det skal være Beckett. Hans skuespill handler om innestengthet, om håpløshet. Beckett hører hjemme i fengselets verden. Man får mer ut av livet når man tar et drama og spiller det med de mennesker det handler om. Teateret får en annen dimensjon. Det er det jeg vil.

Slik beskriver Jan Jönson sitt livsprosjekt i et intervju med AmnestyNytt i juni. Da har han nettopp hatt premiere på en ny Beckett-forestilling innenfor murene. Denne gangen i Ila fengsel, forvarings- og sikringsanstalt utenfor Oslo. Et fengsel som sliter med mange hardt belastede langtidsdømte og folk dømt til forvaring på ubestemt tid. Her har han hatt sin gang i nærmere ett år, og i seks måneder øvd daglig med håndplukkede fanger. Sammen har de skapt en oppsetning av Becketts Endgame.

Beckett og Bent på Ila

Når publikum låses inn til forestillingen på Ila fengsel, beveger man seg fra det solfylte og saftiggrønne gresset til det lukkede og fargeløse rommet. Man trer ikke bare inn i fengselet, men inn i Becketts univers. Scenen er et ribbet rom med to små vinduer. Relasjonene mellom de fire menneskene som er stengt inne i rommet er tilsvarende ribbet for menneskelig varme. De venter hver i sin isolasjon på livets slutt, snakker forbi hverandre og forteller meningsløse historier uten begynnelse og slutt.

Når fangen Bent åpner forestillingen ved å tre inn på scenen som den giktbrudne tjeneren Clov, har han tatt imot en sjelden utfordring. Etter mange år bak murene, kom Jan Jönson til ham og sa: «Bli med og spille Beckett. Bruk deg selv og dine erfaringer fra fengselet på scenen.»

- Jeg syntes det virket interessant og kastet meg ut i det. Å utfordre seg selv på det man synes er småskummelt, tror jeg er bra. Det krever jo litt å skulle opptre med mye tekst og mye koreografi på en scene foran en hel masse mennesker. Man må stå på og ville det, forklarer han for AmnestyNytt når premieren er overstått med glans.

Bents tolkning av Clov står imponerende stødig gjennom den 2,5 timer lange enakteren på engelsk. Han virker fortrolig med Becketts absurde univers og mestrer både det langsomme tempo, stillheten og de lange monologene.

- Det handler kort fortalt om fire mennesker som er havnet i en isolert situasjon, forklarer Bent. - Hva de gjør, sier og tenker.

Han mener man kan relatere en del av skuespillet til en fengselssituasjon, bruke en del følelser og frustrasjoner derfra.

- Jeg tror at vi som kjenner et fengsel har lettere for å leve oss inn i stemningen i Endgame, sier han.

Barrieren brutt

Stykket er krevende.

- Jeg føler meg helt tappet etter forestillingene. Det er så intenst, sier Bent.

- Teateret gjør noe med en. Man vokser på det. Før var jeg kanskje reddere for andre mennesker og usikker på om jeg skulle greie det. Den barrieren har jeg greid å hogge i stykker.

- Bent gjør en fantastisk innsats, han er utrolig god, sier Jan Jönson. - Men det har tatt ham seks måneder å komme dit. Da jeg traff ham var han ikke så åpen. Han satt taus og betraktet det hele. Nå står han foran publikum og holder ingenting tilbake.

Ikke alle klarer overgangen. Fangen som skulle spilt den blinde herren Ham i Endgame, trakk seg få uker før premieren. Jönson måtte ta over rollen hans.

- Jeg jobbet med to fanger i rollen som Ham, forklarer den svenske instruktøren. - De hadde omtrent samme problem. De var redde for å blottlegge seg gjennom Becketts tekst. De likte stykket. De sa at jeg hadde vist dem en tillit de aldri hadde opplevd før. Derfor ville de gjøre det. Så, da de gikk inn i stykket, kjente de at det lå for nært deres eget liv. De hadde ikke den psykiske styrken og det låste seg for dem. En var inn og ut av rollen flere ganger. Vi snakket mye, satt i cellen hans i timevis. Han skulle snart ut etter å ha sittet inne i mange år. Han sa: «Min største drøm er å komme ut og få meg jobb. Jeg orker ikke å spille en blind person som sitter fastlåst til sin rullestol.»

" Når han om kvelden får blomster og applaus så overser han nøklene. Han har vunnet. Han er ikke i fengsel lenger."
Skuespiller og instruktør Jan Jönson

Å bli bekreftet

Jan Jönson er overbevist om at kraften i Becketts skuespill kan overvinne det destruktive i en fengselssituasjon.

- Fangene som spiller, får en bekreftelse på at de er mennesker som får kjærlighet og applaus. De opplever at folk reiser langveisfra for å se dem spille, uttrykke seg, fortelle om sine liv. De ser at det fungerer, at de har kontakt.

- For en uke siden var ikke Bent som jeg ser ham nå. Dette er kanskje et vendepunkt i hans liv. Han har øvd og øvd. Lenge. Han stoler på at det han gjør er rett, men han visste ikke om publikum ville være enig. Nå opplever han publikums anerkjennelse og er overlykkelig. Han er ikke i fengsel lenger. Han kan ignorere fengselsmurene for han har bevist noe. Når han om kvelden får blomster og applaus så overser han nøklene. Han har vunnet.

Jönson forteller om fangene i San Quentin som klarer fengselstilværelsen bedre etter Beckett-oppsetningen.

- De har fått massevis av brevvenner, de har kassevis med brev. De bruker dagene til å sprette brev, tapetserer cellene med dem. Da Samuel Beckett fikk greie på det, lo han. Han elsket det.

En dødsdømt

Jan Jönson velger ut sine skuespillere ved å gå rundt i fengselet og snakke med fangene, fortelle om seg selv og få dem til å snakke. Da han jobbet med oppsetningen i San Quentin, ville en dødsdømt fange snakke med ham.

- Jeg kom til cellen hans omkranset av vakter og iført en ansiktsmaske. Masken skulle beskytte meg mot fangen, sa de. Da jeg sto i døråpningen og så på ham, følte jeg at det ville være umulig å snakke iført en maske. Fangen sa: «Jeg er ikke farlig.» Han hadde rett. Dem man frykter, er vaktene. Jeg ble sittende lenge og snakke med fangen. Han ville spille en rolle og ba innstendig om å få bli med. Han fortalte at han skulle henrettes om et år. Jeg tenkte «Herregud, da rekker han ikke premieren». Jeg sa ingenting og vi begynte å lese stykket. Han satt ved bordet, sto på bordet, sto på gulvet. Han var over alt. Han skrek ut sine replikker. Han var gjennomsvett da vi var ferdige. Så sa han «Now it’s done. Jeg har gjort det. Det er bare et problem, min mor fikk ikke se det.» Han var så forandret at det begynte å gå rykter på dødsgangen om hans forløsning. Det oppsto sjalusi blant de andre fangene, de ville ha samme mulighet. Den dødsdømte måtte slutte å delta på prøvene, men jeg fortsatte arbeidet i cellen hans. Hver fredag var jeg hos ham og fortalte hvordan arbeidet med oppsetningen skred fremover. Det gjorde jeg i ett år. Han førte dagbok over det. Så ble han henrettet.

"- Skal man ta med seg et skuespill inn i fengselsverdenen, skal det være det beste. Det skal være Beckett."
Skuespiller og instruktør Jan Jönson

Å miste sitt språk

Mannsfengselet Kumla og kvinnefengselet Hinseberg i Sverige, San Quentin i USA og nå Ila i Norge. Jan Jönson kjenner alle disse fengslene fra innsiden. Er et fengsel et fengsel?

- I San Quentin sitter folk som skal henrettes. Det er et arsenal av våpen. Ingen overvåkningskameraer, bare levende vakter med våpen som ikke viser barmhjertighet. Stemningen er ladet av angst. De jeg traff sitter der for alltid, fengselet er deres liv. Happy, som spilte Estragon, traff jeg da han hadde sittet inne i 30 år, nå har han sittet i 38. Happys mor så sønnen sin gå i fengsel da han var 14 år, han kommer aldri hjem igjen. De kommer inn unge og formes av forferdelige forhold.

- Her hjemme sitter man relativt lenge, men det finnes visse rettigheter. Ingen dødsstraff, ikke våpen og ikke den evige angsten. Men samtidig like nattsvart. Man er berøvet sin frihet, man mister sitt språk, man brytes ned uansett om man senere skal ut. De fleste kommer ut og er brutt ned. De er i dårligere befatning enn da de kom inn.

- Jeg tror ikke et sekund på fengselet, utbryter Jönson.

- Intet menneske blir bedre av å berøves sin frihet. Uansett hva man har begått, er ikke fengsel svaret. Man må ta tak i folk som har det dårlig og begår ugjerninger på en annen måte.

Å gi det beste

Hva driver en skuespiller til å prøve krefter med fengselssystemet?

- Jeg har et behov for å dele ut av min rikdom med mennesker som ikke har noen ting. For meg er Beckett innenfor murene blitt den beste måten å virkeliggjøre det på. Man kan ikke komme til fengselet med et dårlig teaterstykke. Skal de ha noe, skal de ha det beste. Som beskriver deres verden, deres venten og lengsel. Det finnes i Becketts skuespill.

Jönson opplevde at Samuel Beckett, som ikke hadde et fengsel i tankene da han skrev sine skuespill, åpnet dørene for ham da han fikk høre om hans fengselsoppsetninger.

- Samuel Beckett sa jeg hadde gitt skuespillet Mens vi venter på Godot et ekstra liv som han ikke hadde tenkt på. Da han fikk greie på at fangene på Kumla i Sverige rømte etter å ha spilt stykket, lo han så han ristet og fikk åndenød. Han elsket det at de nektet å vente innenfor murene. Han sa: «Det er det beste som har hendt det stykket siden jeg skrev det.»

Publisert i AmnestyNytt 2003/3.