- Fra slave til fange. Skrittet er ikke så langt. Mine foreldre var fjerde generasjon bak murene i min familie, så at jeg ble sperret inne da jeg var 19 år er ikke oppsiktsvekkende, sier Dorsey Nunn. Etter 11 år i et mannsfengsel bestemte han seg for å arbeide for fengslede mødres rettigheter.
Publisert: 26. Feb 1999, kl. 10:13 | Sist oppdatert: 13. Feb 2024, kl. 16:42
Dorsey Nunn. Foto:Ina Tin

Av Ina Tin

Dorsey Nunn står på talerstolen på Berkeley universitetet i San Francisco. Sammen med en stor gruppe ildsjeler har han klart å samle 4000 deltakere til tre dagers konferanse om fengselsindustrien i USA. Akademikere, aktivister og tidligere fanger fra hele landet har for første gang satt hverandre stevne. - Dette er den mest fantastiske dagen i mitt liv, utbryter Dorsey oppe på scenen og ler.
Han ler mye og buldrende, også når han etterpå forteller om sine egne valg i livet. Hvorfor han etter å ha opplevd et mannsfengsel fra innsiden bestemte seg for å jobbe for fengslede mødre. Og hvorfor han gråt da han besøkte fengsler uten våpen i New Zealand.

- Det første som slo meg da jeg gikk i fengsel, var alle de fargede. Det var flere svarte og latinos der enn jeg hadde sett i hele mitt liv. Det neste jeg ble sjokkert over var de som manglet: De hvite. Hvorfor var det slik? Det spørsmålet fikk jeg ikke ut av hodet. Selv havnet jeg der fordi jeg var et skikkelig rasshøl - , Dorsey stopper opp og bryter ut i en latter som holder på å sprenge båndopptageren. - Hvordan skal du oversette det uttrykket? Nei, det som overrasket meg var alle de andre, de som jeg ville trodd hadde en karriere foran seg som leger og advokater. Jeg begynte å mistro systemet.
Dorsey var allerede som 17-åring far til to barn med to forskjellige kvinner. Da han gikk i fengsel på livstid et par år senere mistet han kontakten med sønnen sin, men moren til datteren hans utfordret ham:
- Du må ta en utdannelse i fengslet, for når du kommer ut er jenta ditt ansvar.
Dorsey syntes i første omgang det var meningsløst siden han satt inne på livstid, men han får ikke understreket sterkt nok hvilken betydning denne utfordringen fikk:

- Hun fylte hodet mitt med tanken om utdannelse og ansvar for barnet mitt. Det å vite at jeg var en del av min datters liv holdt meg oppe da jeg ikke visste når jeg ville bli løslatt, da det var fengselsopprør og jeg ble angrepet med tåregass. Hun ga meg drømmer og håp, sier Dorsey, og forteller med latter hva som skjedde da han ble løslatt på prøve etter 11 år, og hadde gjennomført 10 års skolegang innenfor murene med det mål å overta ansvar for datteren:
- Jeg ringte moren til datteren min og sa: «Jeg er ute, jeg har spart pengene mine og skal skaffe en leilighet. Nå vil jeg ha datteren min.» Hun svarte det antakeligvis alle fornuftige mødre ville sagt: «Fuck you!» Dorsey ler igjen, og beklager at han aldri har klart å overbevise moren om hvilken fantastisk gave hun ga ham da hun satte disse grillene i hodet på ham i fengslet.
Dorsey sier han takker skjebnen for at han sonet sin dom på et tidspunkt da USA fortsatt mente at forbrytere var verdt noe, at fanger skulle gis muligheten til rehabilitering. - Jeg gjennomførte 10 års skolegang i løpet av den første tiden. De ga meg bøker og jeg fikk hjelp, jeg lærte virkelig å lese og skrive i mer enn én betydning. - Men holdningene endret seg i løpet av soningen min. Begrepet rehabilitering forsvant ut av lovgivningen, og straff ble stående som den eneste målsetting med fengslet. Jeg merket endringene på kroppen. De pengene som tidligere ble lagt i bøker og utdannelse gikk nå til kuler og piggtråd.

Artikkel 1

"Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd."
Menneskerettighetserklæringen

- Hvis jeg hadde sonet noen år senere, hadde jeg antakelig ikke vært en fri mann i dag. De som kom inn for lignende eller mindre lovbrudd på senere tidspunkter, har ikke kommet ut og vil antakelig ikke gjøre det heller. Lovbruddene har ikke endret seg, men samfunnets holdning til forbrytere har endret seg voldsomt.
I 1980 stod Dorsey Nunn på gaten med lærdommen fra mer enn et tiår innnenfor murene.
- Jeg husker jeg gråt den dagen jeg kom ut. De fleste trodde jeg var overveldet av glede over å være fri. Men jeg var overveldet av å innse hva slags menneske jeg var blitt for å overleve forholdene i fengslet. Det burde ikke være slik at mennesker i et av verdens rikeste land må bruke vold eller galskap for å overleve.
Dorsey fikk jobb i en organisasjon som arbeidet for å bedre forholdene i San Quentin der han hadde sonet. Han begynte å besøke fanger. En dag besøkte han death row der han hadde flere venner.
- De hadde ennå ikke forstått at samfunnet hatet dem, og var mer enn villig til å ta livet av dem. Det forstod jeg da jeg kom utenfor murene. Innenfor murene trodde de fortsatt på mirakler. Det var en fryktelig visshet som jeg ikke klarte å bære. Jeg begynte å misbruke narkotika. Det skulle ta meg to år å komme ut av det igjen.

En dag fikk Dorsey en ny utfordring av en kvinne. Han intervjuet lederen av en organisasjon som driver juridisk rådgivning for fengslede mødre. Hun la ut om kvinners spesielle problemer i fengsler og kom stadig tilbake til en særlig forkortelse. Dorsey betraktet seg selv som fengselsekspert, og kunne ikke skjønne at hun hadde bedre oversikt over fengselsbandene enn han. Han ble mektig imponert. Det viste seg at tittelen «gynekolog» skjulte seg bak forkortelsen. Det var et ord han aldri hadde befattet seg med.
- Jeg begynte å tenke på kvinner jeg selv hadde kjent og som havnet i fengsel. Jeg tenkte på moren min som døde alt for ung, utslitt av konstant ansvar for en masse barn. De kvinnene i min familie som havnet bak lås og slå etterlot seg barn som mor tok seg av. Jeg hadde aldri reflektert over disse sammenhengene før.
Dorsey fikk jobb i organisasjonen for de fengslede mødrene og begynte å besøke kvinner i fengsler over hele California og å besvare brev fra fanger som ba om juridisk bistand.
- Jeg la fort merke til forskjellen. De mannlige fangene var opptatt av fengselsforholdene, mens kvinnene var bekymret for hva som skjedde med barna deres når de hadde mistet foreldreretten. Jeg ble oppmerksom på hvor forskjellig kvinnelige og mannlige fanger ble behandlet av samfunnet. Det handler ikke bare om at mange flere menn enn kvinner sitter i fengsel, og at menn får mer oppmerksomhet fordi de ofte tyr til vold. Det gjør sjelden kvinner, men forskjellen består også i at en kvinne betraktes som ansvarsløs når hun havner i fengsel, hun mister all respekt. En mor som svikter vil aldri bli tilgitt. Mens en tidligere straffedømt far som jeg selv, kan få nye sjanser. Det har jeg alltid sett som dypt urettferdig.

Da jeg begynte å besøke kvinner i fengsel, så jeg hvem som ikke kom til besøksrommene. Mennene. Jeg var skamfull.
Etter åtte år med juridisk rådgivning for kvinnelige fanger er Dorsey ikke i tvil om hva de opplever som verst:
- Det verste er at foreldreretten tas fra dem. De føler seg fullstendig verdiløse i samfunnet. Det aller vanskeligste for meg har vært å svare kvinnene på spørsmålet om hva som hender med barna. Sannheten er at barna antakelig ender opp som neste generasjon fanger.
Kvinners helseproblemer i fengslene er et tema Dorsey Nunn har fått intimt kjennskap til i løpet av disse årene. - Jeg hadde aldri forestilt meg at jeg kom til å sitte og ha intime samtaler om kvinners kropp. Jeg var ikke forberedt på det, og jeg syntes det var opprørende at omstendighetene tvang disse kvinnene til å betro seg til meg. De samtalene ville aldri ha funnet sted dersom det ikke hadde vært for de umenneskelige forholdene de utsettes for, den tortur og mangel på medisinsk behandling disse kvinnene opplever.

Myndighetene har sett seg lei på den tidligere fengselsfuglen Mr. Nunn som kjemper for kvinners rettigheter. - Nå blir jeg nektet adgang til kvinnefengslene. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har jo fortiden mot meg, de finner på en unnskyldning for å nekte meg kontakt med fangene. De har vel blinket meg ut som en av de få mennene på dette feltet. Jeg er stor og har en dyp stemme, og jeg roper ofte og mye på demonstrasjoner. Dorseys latter buldrer frem igjen.
- Jeg har vært så heldig å være omgitt av sterke kvinner, og har lært å ha og vise medfølelse. Hvis jeg bare hadde forholdt meg til menn, er jeg sikker på jeg ville sittet et sted og vært full, sier Dorsey i et nytt latterutbrudd.
Han jobber fortsatt for mødre i fengsel, og har i tillegg startet behandlingstilbud for narkomane, «Fri til slutt», et senter som nå gir behandling til omtrent 100 mennesker hver dag. - Senteret er startet av tidligere fanger, vi har nå 34 ansatte og holder budsjettene, jeg var nettopp på styremøte der. Jeg spør meg hvorfor tidligere innsatte som så mange mennesker mistror, klarer å gjennomføre et slikt prosjekt. Hvorfor går ikke andre i gang?

- Jeg mener vi trenger trygghet i våre nærmiljøer. Jeg tror man får det til gjennom å styrke nærmiljøene, utvikle dem. Når folk snakker om å slå hardt ned på kriminalitet blir jeg syk. Det eneste de er opptatt av er gjenvalg. Derimot er jeg mer enn villig til å høre på folk som sier, la oss gjøre en virkelig innsats, la oss vise medfølelse.

På en reise til New Zealand fikk Dorsey besøke et fengsel og oppdaget at det ikke fantes våpen i vakttårnene. - Jeg gråt. Jeg hadde aldri forestilt meg at det fantes fengsler uten våpen. I USA skyter de fra vakttårnene hvis noen forsøker å rømme, eller hvis slåsskamper i luftegården ikke tar slutt på kommando. Jeg tenkte på vennene mine i San Quentin som ble drept på denne måten. Hvorfor har ingen i det amerikanske fengselsvesenet, med alle sine millioner, dratt til New Zealand på studietur. De kunne lært at det finnes alternativer. Høytrykksvann var nok i det landet. Jeg måtte innse at verdien på et menneskeliv var satt høyere i New Zealand enn i USA.

Dorsey er tilbake i USA og har tatt fatt på nye utfordringer, som gigantkonferansen på Berkeley. - Så mange mennesker har aldri før vært samlet for å diskutere alle aspekter av den voksende fengselsindustrien. Spørsmålet var dels hva som skjer med de som ofres i systemet, men også hvordan det påvirker samfunnet at fengselsindustrien vokser seg inn i den amerikanske økonomien.
- Det var en fantastisk tilfredsstillelse å se så mange mennesker møtes for å utforske disse spørsmålene. Det var et stort skritt fremover.
Dorsey Nunn ser vanviddet i å utfordre holdningene i et land som betrakter seg selv som best i klassen. - Jeg gjør det likevel, fordi systemet ikke bare truer meg, mine barn og barnebarn, men fordi det også truer deg. Vi holder på å utvikle et system som ikke bare truer oss, men resten av verden. Vi kommer til å eksportere systemet til resten av verden. Derfor gjør jeg det jeg gjør, sier Dorsey Nunn i California.

Publisert i AmnestyNytt 1998/5