Når hun entrer talerstolen blir det stille i salen. Klart, alvorlig og intenst formidler Amnestys første kvinnelige generalsekretær sitt budskap. Burma har sin Aung San Suu Kyi. Amnesty International har fått sin Irene Khan.
Publisert: 2. okt 2001, kl. 14:05 | Sist oppdatert: 13. Feb 2024, kl. 16:42
Foto: Ina Tin

Av Ina Tin

Vever skikkelse, verdig fremtoning. Ikledd krøller og sari. Hun drukner omtrent mellom ivrige mennesker som svermer rundt henne. Hun lytter oppmerksomt.

På det internasjonale rådsmøtet i Dakar i Senegal i august fikk Amnestys nye generalsekretær, Irene Khan, symbolsk overbrakt det brennende lyset av Pierre Sané som i nærmere ti år har vært Amnestys stemme og ansikt utad. Irene Khan blir den første kvinne og den første muslim som leder verdens største menneskerettighetsorganisasjon. AmnestyNytt møtte henne i Dakar.

Hvilken lærdom tar du med deg fra din bengalske barndom til arbeidet i Amnesty?

Jeg husker at jeg som barn, jeg må ha vært omkring seks år, var vitne til voldsomme opptøyer mellom muslimer og hinduer i Calcutta. Familien min ble

tvunget til å flykte. Så allerede tidlig i livet så jeg konsekvensene av konflikt mellom mennesker. Under borgerkrigen i Bangladesh i 1971 skjedde de mest grusomme overgrep. Jeg gikk på videregående skole og var, som man er i den alderen, meget mottakelig for inntrykk. Jeg var vitne til at faren til en av mine skolekammerater ble drept. Slike redsler har satt uutslettelige spor. Men jeg opplevde også at folk gikk sammen om å bygge opp igjen et nytt liv etter krigen. Det ga håp om at akkurat slik vold og ondskap kan slå rot mellom mennesker, ligger godhet som en mulighet. Hvis vi kommer sammen kan vi skape forandring.

Hvem er Irene Zubaida Khan?
  • Muslim, født i Dhaka i Bangladesh i 1956.
  • Utdannet advokat ved University of Manchester og Harvard Law School med spesialisering innen internasjonal rett og menneskerettigheter.
  • Jobbet 20 år for FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) bl.a. i Sørøst-Asia, Pakistan, Storbritannia og Irland. Hennes fokus har vært sikring av flyktningers og internt fordrevnes rettigheter.
  • Fra 1995 ledet hun UNHCRs arbeid i India med ansvar for 200 000 flyktninger.
  • I 1999 ledet hun FNs team i Makedonia.
  • Gift og mor til en datter på 12 år. - Tok over stafettpinnen som generalsekretær i Amnesty International fra Pierre Sané på det internasjonale rådsmøtet (ICM) i Dakar 17. august i år.

Vil ditt utgangspunkt som kvinne og muslim prege arbeidet i Amnesty?

Min oppvekst som kvinne i et muslimsk og et asiatisk samfunn er en del av meg, og jeg kommer til Amnesty som den jeg er. Men jeg vil ikke gjøre meg til talskvinne for nettopp dette perspektivet. Derimot vil jeg fremme større forståelse for mangfold i Amnesty. Som en demokratisk bevegelse bør vi ha rom og respekt for ulike synspunkter og synsvinkler.

I tjue år arbeidet du for FNs høykommissær for flyktninger. Hvordan har arbeidet med flyktninger påvirket din forståelse av menneskerettigheter?

Det har lært meg hvor viktig det er å se individene bak tallene. I flyktningkriser handler det om store menneskemengder, 500 000 over grensen fra Kosovo til Albania, 300 000 internt fordrevne i Burundi. I flyktningarbeidet handler det om leirer, og vi leser i avisen om enorme flyktningleirer. Når man derimot jobber i leiren ser man mennesket og lidelsene i det enkelte telt. Da innser man hva menneskerettigheter handler om.

For 23 år siden forsøkte du å få en lærlingplass i Amnesty uten å lykkes. Hvorfor søkte du deg til Amnesty den gang?

Jeg var nettopp ferdigutdannet jurist. Gjennom studiet ble det klart for meg at jeg ikke var opptatt av forretningsjuss eller strafferett, men av det menneskerettslige aspektet. Jeg var på jakt etter en plass som kunne gi næring til min interesse for menneskerettigheter, derfor gikk jeg til Amnesty. Jeg fikk ikke plassen, men jeg kom faktisk til å samarbeide med Amnesty i et prosjekt om rettighetene til mentalt syke. Da jobbet jeg i den internasjonale juristforeningen.

Nå, mer enn tjue år senere, hvorfor har du valgt Amnesty?

I de siste tjue årene har jeg arbeidet innenfor FN-systemet for én type mennesker, flyktninger. Jeg ønsker å overføre den kompetansen jeg har fått gjennom flyktningarbeidet til Amnesty. Jeg har arbeidet med menneskerettigheter på et svært praktisk plan, få flyktninger ut av fengsel, få myndigheter til å åpne grensene, sørge for at kvinners rettigheter blir respektert i flyktningleirer, gi beskyttelse til foreldreløse barn. Jeg vil bruke mine erfaringer med praktisk menneskerettighetsarbeid i en større sammenheng, og håper at jeg kan motivere en bevegelse av mennesker til å gjøre en innsats. Noe av det mest spennende som har skjedd de siste 30 – 40 årene er veksten i de frivillige organisasjonene, en folkelig bevegelse av mennesker som forsøker å endre sin egen og andres verden gjennom internasjonal solidaritet. Jeg vil være del av dette.

Men det er mange relevante organisasjoner...

Amnesty er unik. Det er mange organisasjoner som jobber med menneskerettigheter, men det er svært få som faktisk mobiliserer mennesker over hele verden for å arbeide sammen på et felles verdigrunnlag. Andre organisasjoner driver solid etterforskning og leverer gode rapporter som påvirker beslutningstakere, andre jobber sammen i løse nettverk. Men at et så stort antall mennesker, mer enn én million medlemmer, over hele verden samarbeider så tett og intenst for menneskerettighetene, det gjør Amnesty unik. Amnesty gikk foran og fikk satt spørsmålene på dagsorden i en tid da menneskerettighetdebatten var lite utviklet. Alt dette er egenskaper som gjør Amnesty enestående.

Akkurat nå er Amnesty kommet til et spennende punkt i sitt eget liv. Organisasjonen forandrer seg, må håndtere bevegelsens vekst og mangfold. Det er en virkelig spennende tid å bli en del av Amnesty i.

Amnestys nye generalsekretær, Irene Kahn, fikk symbolsk overbrakt Amnesty-lyset fra sin forgjenger, Pierre Sané. ©AI

Hvordan vil Amnesty komme til å merke at den første kvinne og den første muslim nå leder organisasjonen?

Mange Amnesty-medlemmer er kvinner, og Amnesty har gradvis jobbet mer og mer med kvinners rettigheter. Vårt kjønnsfokus kan bli tydeligere. Flere kvinner i organisasjonen må få posisjoner der de kan påvirke tenkningen i organisasjonen. Når menneskerettigheter brytes, blir kvinner og menn ofre på lik linje. Likevel fører maktforholdene i vår verden til at kvinner er mye mer sårbare enn menn i mange situasjoner. Det har tatt menneskerettighetsbevegelsen lang tid å innse at kvinners rettigheter er menneskerettigheter. Denne erkjennelsen kom først i Wien i 1993, for bare åtte år siden. Jeg tror Amnesty kan spille en vesentlig rolle ved å fokusere på kvinners rettigheter, men her må organisasjonen samarbeide med de mange kvinnegruppene som mobiliserer og kjemper for å få sine saker på dagsordenen, det være seg vold, diskriminering på arbeidsmarkedet eller barns rettigheter. Disse kvinnegruppene eksisterte ikke da Amnesty startet for 40 år siden. I dag er kvinnebevegelsen en av de mektigste sosiale bevegelser og som den ledende menneskerettighetsorganisasjonen bør Amnesty samarbeide med disse gruppene.

Brudd på kvinners rettigheter skjer i massivt omfang. Vold i hjemmene er et verdensomspennende problem. Hvordan skal Amnesty klare å opprettholde fokus på det enkelte individ, det enkelte offer?

Jeg tror det er mulig. Når vi snakker om vold mot kvinner virker det veldig upersonlig og overveldende, men hva handler det egentlig om? Vi snakker om kjønnslemlestelse av unge jenter i Vest-Afrika, vi snakker om vold i hjemmene i samfunn der myndighetene ikke kommer kvinnene til unnsetning, vi snakker om æresdrap i Pakistan, kvinner som blir drept fordi de forsøker å leve det livet de selv ønsker.

Du har fokusert på kjønnsperspektivet, hva med ditt muslimske perspektiv?

Jeg tror det er viktig fordi det i debatten har vært sterke tendenser til å se på menneskerettighetene som et produkt av vestlig tenkning. Slik jeg ser det vil man finne respekt for menneskelige verdier og for det enkelte individets verdighet i alle religioner og kulturer. Dette er en grunnleggende sannhet som må formidles, og jeg tror at jeg som muslim har lettere for å nå frem med dette synet overfor mine trosfeller i den muslimske verden enn en ikke-muslim.

Din muslimske bakgrunn kan åpne nye dører...

Det håper jeg! Menneskerettigheter må ikke være et privilegium for mennesker bare i en del av verden. Rettighetene tilhører alle mennesker i kraft av det å være menneske.

- Mener du det er klokt å bruke religion som et argument for menneskerettigheter? Religion kan vel brukes både som et argument for og imot menneskerettigheter?

Religion lar seg bruke, ja, men det vesentlige er at folk innser at religion ikke er til hinder for respekt for menneskeverdet. Religioner er blitt til for å gi respekt til mennesker. Religiøse og kulturelle forskjeller står ikke i veien for at det verden over finnes en universell aksept av visse grunnleggende standarder for oppførsel.

-På dette verdensmøtet i Dakar blir Amnestys ansvar for å bekjempe brudd på menneskerettighetene utvidet. Så vidt jeg har hørt deg tale, gjør du deg til talskvinne for at Amnesty skal kjempe for å sikre alle menneskerettighetene for alle mennesker. Hvordan vil du gi Amnestys medlemmer mot til å bestige den barrikaden?

- Amnesty har allerede beveget seg langt i denne retningen. Medlemmene på dette møtet har gitt uttrykk for at de anerkjenner at Amnesty må endre seg når verden er i endring. De mest omfattende bruddene på menneskerettighetene i vår tid er brudd på sosiale og økonomiske rettigheter. I Afrika, for eksempel, er et av de største problemene nå hvordan man skal sikre HIV- og AIDS-syke retten til å kunne få behandling. Amnesty-medlemmer har alltid vært modige og vil heller ikke være redde for å bevege seg dit behovene er nå.

Vi må bygge opp ekspertise på områdene som er nye for oss. Vi må være åpne for nye måter å jobbe på og bygge allianser med folk som har arbeidet i dette feltet før oss. Mye arbeid må gjøres, men jeg tror at den grunnleggende erkjennelsen av menneskerettighetenes udelelighet, at alle menneskerettigheter gjelder for alle, aldri har blitt betvilt i Amnesty.

- Så du ser ikke spranget som for stort for Amnestys medlemmer?

Jeg tror folk blir med i Amnesty fordi de vil kjempe for menneskerettighetene. Amnesty har utviklet ekspertise på visse områder ,og det er derfor medlemmene har drevet omfattende arbeid mot tortur, for samvittighetsfanger og etter hvert også for flyktninger. Jeg tror medlemmene også nå vil ta imot nye utfordringer.

- Hvor henter du inspirasjon til å stå midt i kampen fra?

Det er et stort spørsmål! Jeg antar at jeg henter den fra min bakgrunn. Som kvinne i et muslimsk samfunn, som jente i en familie med bare jenter. I et slikt samfunn må man kjempe hvis man vil gjøre noe meningsfylt. Jeg har hentet inspirasjon fra alle de menneskene som har kjempet hardt for å skape en mening med tilværelsen. Selv tilhører jeg de privilegerte i et fattig samfunn. Min familie er ikke fattig, og jeg nyter godt av en god utdannelse. Jeg har sett kvinner uten utdannelse, uten ressurser, fattige kvinner, landsbykvinner, jeg har sett hvordan de har kjempet og lykkes i å få noe ut av livet. Jeg har sett kvinner i min egen landsby i Bangladesh danne grupper og i felleskap ta opp små lån – mikrokreditter – for å kjøpe en ku, selge melken på markedet, spare pengene, kjøpe kyllinger og fortsette slik for langsomt å bygge opp livene sine i felleskap. De viser oss virkelig at ved å mobilisere i felleskap, arbeide i felleskap kan du endre verden.

Når vi snakker om kvinners rettigheter står derfor sosiale og økonomiske rettigheter sentralt. Man kan ikke gjøre seg håp om å bedre kvinners rettigheter uten at de får adgang til utdannelse, arbeid, eiendom og land. Først da er de i stand til å kjempe for sine egne rettigheter.

- Hvordan kom du selv dit du er i dag?

Moren min var overbevist om at det viktigste en kvinne kan ha er utdannelse. Hun var fast bestemt på at hennes tre døtre skulle få utdannelse slik at vi selv kunne velge. Selv ble hun gift som 15-åring etter en begrenset skolegang. Hun kjempet mot alle typer sosiale og kulturelle hindringer, ikke bare for å få oss på skole, men for å sende oss til utlandet slik at vi skulle få den utdannelsen som kunne sette oss i stand til å gjøre det vi nå gjør.

I dag ser jeg på meg selv som en verdensborger. Jeg har bodd og føler meg hjemme i mange land. Vi lever i en tid der informasjon er global og grenser forsvinner. Det skaper en internasjonal følelse som jeg opplever at beriker meg. Her i Amnesty føler jeg meg hjemme. Amnesty er virkelig en flerkulturell og mangfoldig bevegelse.

Når man ser på verdenskartet er Norge en nordlig utpost. Det gjør inntrykk å vite at man i Norge er så engasjert i det som hender helt andre steder på kloden. Mye av den styrken Amnesty har i dag skyldes store norske bidrag til den internasjonale bevegelsen. Jeg håper at nordmennene fortsatt vil delta i bevegelsen og bidra til at vi i felleskap kan gjennomføre den endringen som Amnesty står foran.

Publisert i AmnestyNytt 2001/3.