Stopp vold mot kvinner: Vold mot kvinner i krig og konflikt

Det var først under og etter de grusomme krigene i Yugoslavia og Rwanda tidlig på 1990-tallet at bruken av voldtekt og seksualisert tortur ble allment kjent som et velbrukt middel for å oppnå militære, strategiske mål i krigføringen. Mediene flommet i en periode over av de grusomste beskrivelser av overgrep, tvungen voldtekt og groteske lemlestelser. Men ved disse krigenes slutt endte også pressens engasjement, og stillheten som råder tillater at denne formen for overgrep fortsetter andre steder i verden.

I følge internasjonal humanitær lov, er seksualisert vold og voldtekt i krig forbudt. Der seksualisert vold benyttes som et våpen i krig, har det vist seg at det er en velorganisert, institusjonalisert og i mange tilfeller normalisert taktikk.

Hvorfor skjer det?
Seksuelle overgrep finner som regel sted på alle sidene i en væpnet konflikt, og det finnes flere grunner til at en slik taktikk innføres. For det første er de samfunnsmessige konsekvensene enorme. En gruppe eller et samfunn hvis kvinner er voldtatte har forskjellige måter å takle dette på, men det er ikke sjelden at kvinnene straffes ytterligere ved at de utstøtes eller på andre måter er ofre for sosiale sanksjoner i eget samfunn. Ekteskap går i oppløsning, selvmordstallene øker og de uønskede barna lider. Videre signaliserer voldtekt av motstanderens kvinner at motstanderen ikke klarer å beskytte sine egne og på den måten ikke er 'ekte menn'. Det går på selvfølelse, sikkerhet og moralen løs.

I det tidligere Yugoslavia er slektskap patrilineært, det vil si at barnets etnisitet følger farens etniske tilhørighet. Under krigen i Yugolsavia var voldtekt av kvinner en utbredt krigsstrategi også med det formål å øke ens egen befolkning.

For de som utfører voldtekten - det er som regel gruppevoldtekter - er hensikten, utover å påføre fienden skader, å forsterke 'brorskapet' blant soldatene, eller hva som kalles 'brotherhood among men'. Nølende soldater trues med harde straffer hvis ordren ikke etterfølges, og risikerer at eget rykte som en 'ekte mann' ødelegges.

Hvor skjer det?
Grunnet frykt for ytterligere forfølgelse, skam og sosiale sanksjoner finnes det store mørketall, og til tross for det internasjonale forbudet pågår denne formen for krigføring i Kongo, i Kurdistan i Tyrkia og Irak, i Burma, Darfur og i Den sentralafrikanske republikk. UNFPA presenterer følgende nedslående statistikk i sin rapport 'Sexual Violence Against Women and Girls in War and Its Aftermath: Realities, Responses, and Required Resources':

Anslagsvis 23 200 til 45 600 kosovoalbanske kvinner ble voldtatt mellom august 1998 og august 1999, perioden da konflikten med Serbia var på det sterkeste.

I 2003 svarte 74% av en tilfeldig utvalgt gruppe liberianske flyktningekvinner i Sierra Leone at de hadde blitt seksuelt misbrukt før de ble tvunget fra sine hjem i Liberia.

Forskere regner med at mellom 50 000 og 64 000 internt fordrevne kvinner har blitt utsatt for kjønnsbaserte overgrep i løpet av Sierra Leones langvarige borgerkrig.

Under og etter en rebelloffensiv i Brazzaville i Kongo i 1998 oppsøkte 2000 kviner medisinsk behandling for seksualisert vold. 10% av disse rapporterte om voldtektsforårsakede graviditeter.

40% av kvinnene i en undersøkelse i Rwanda rapporterte at de ble voldtatt under folkemordet i 1994.

Rammes bare kvinner?
Det er viktig å huske på at voldtekter og seksuelle overgrep i krig også rammer menn og gutter, om enn i mindre grad. Forskere, akademia, og media glemmer ofte denne gruppen i sine undersøkelser og beskrivelser - noe som leder til ytterligere stigmatisering av menn og gutter utsatt for seksualisert vold.

Amnesty og vold mot kvinner i krig og konflikt
For kvinnene og jentene, og for de menn og gutter, som utsettes for seksualisert vold, slutter ikke krigen når våpnene legges ned. De psykiske og fysiske ettervirkningene må de leve med resten av livet. På grunn av dette og på grunn av brutaliteten og ekstremiteten i denne krigsstrategien, ønsker Amnesty å ha fokus på denne formen for overgrep.