I 2022 arrangerte Qatar fotball-VM. Mesterskapet ble knyttet til systematiske menneskerettighetsbrudd av migrantarbeideres rettigheter og ofrene er ikke blitt kompensert.

Innholdsfortegnelse

Problemet

For første gang i historien ble verdensmesterskapet i fotball for herrer arrangert i Midtøsten - i Qatar. Her er over 90% av befolkningen på 2.6 millioner migrantarbeidere uten statsborgerskap. Migrantarbeiderne som blant annet kommer fra Bangladesh, Filippinene, India, Kenya og Nepal har bygget stadioner, t-baner, veier og annen infrastruktur. Det er de som jobber som taxi-sjåfører, sikkerhetsvakter og bemanner servicebransjen. Fotball-VM la grunnlaget for en eksponsiell befolkningsvekst.

Det er disse arbeiderne som gjorde VM i Qatar til en mulighet. Likevel har de blitt utnyttet på det groveste i et land hvor myndighetene har satt menneskerettighetene nederst på listen over prioriteringer i forberedelsene til mesterskapet.

Ved tildeling av VM i 2010 hadde Qatar imidlertid verken infrastrukturen, fotballstadioner eller arbeidskraften som var nødvendig for å arrangere et så stort idrettsarrangement. Dermed ble de helt avhengige av migrantarbeiderne for å ruste opp landet til fotball-VM.

Fotball-VM er en FIFA-turnering, og det er den globale fotballorganisasjonen som tildeler turneringen. Dets medlemmer er det nasjonale fotballforbundene. Før Qatar ble tildelt fotball-VM gjorde ikke FIFA undersøkelser eller vurderinger av de menneskerettslige konsekvensene av å gi VM til Qatar (såkalte aktsomhetsvurderinger). De burde ha identifisert risikoen ved en slik tildeling, og fulgt opp for å forhindre at deres turnering bidro til menneskerettighetsbrudd i deres næringskjede.

Amnesty International, og flere andre, har undersøkt arbeidsforholdene til migrantarbeiderne i Qatar og avslørt systematiske brudd på menneskerettighetene deres.

Fortsatt er det mange som ikke får utbetalt lønn, som lever under dårlige boforhold, ikke får skiftet jobb eller forlate landet, som ikke kan fagorganisere seg og derfor ikke har kollektiv forhandlingsrett. Dette gjør det vanskelig å kjempe for bedre arbeidsvilkår.

Kafala-systemet

Hovedproblemet for migrantarbeiderne i Qatar er at deres forhold til arbeidsgiveren deres er preget av et maktforhold som er ekstremt skjevt som gjør at mange migrantarbeidere mister kontrollen over sitt eget liv.


Qatar opererer med kafala-systemet, som er utbredt i regionen. Det er en «sponsorordning» hvor hver migrantarbeider trenger en sponsor for å få jobb i Qatar. Sponsoren sørger for arbeids- og oppholdstillatelse (og fornyelse av denne), arbeidsgiverens tillatelse har i lang tid vært nødvendig for å kunne skifte jobb eller forlate landet.


Kafala-systemet er ikke i tråd med internasjonale menneskerettigheter.

I tillegg er det mange som jobber under farlige arbeidsforhold, blant annet eksponert for ekstrem varme. Når migrantarbeiderne dør avdekkes sjeldent dødsårsakene fordi dødsfallene ikke undersøkes.

Ytrings-, forsamlings- og pressefriheten er sterkt begrenset i Qatar. Det betyr at det er vanskelig for vanlige borgere, sivilsamfunsorganisasjoner og media å avsløre brudd på menneskerettighetene i landet uten restriksjoner eller at en risiker represalier.

Noen år før VM inngikk Qatar en avtale med den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO, og begynte å gjennomføre en rekke reformer som skulle bedre situasjonen til migrantarbeiderne. Dessverre er disse ikke blitt godt nok implementert til å skape meningsfulle endringer i livet til mange migrantarbeidere.

Siste fra Twitter:

Rapport: FIFA bør matche VM-prispengene for å kompensere for utnyttede migrantarbeidere

Da FIFA tildelte Qatar VM i 2010, var de omfattende bruddene på arbeidsrettighetene allerede godt dokumentert.

FIFA visste, eller burde ha visst, at det enorme byggearbeidet og andre tjenester som kreves for å være vertskap for VM, ville hvile på skuldrene til sårbare migrantarbeidere med alvorlig risiko for utnyttelse.

Dette kommer frem i Amnestys nye rapport.

Amnesty mener at FIFA burde gi kompensasjon for alle overgrep knyttet til å arrangere fotball-VM i Qatar.

Les en oppsummering av rapporten her.

Her kan du lese rapporten:

Felthistorie

Amnestys etterforskning i Qatar

I 2015 reiste Amnesty-etterforsker Mustafa Qadri til Qatar for å undersøke arbeidsforholdene til innvandrere. Her møtte han Ramesh, en nepalsk arbeidstaker, som var blitt fratatt passet sitt og var tvunget til å arbeide under elendige forhold.

Her møter vår etterforsker migrantarbeideren Ramesh.

Er du interessert i å fordype deg i situasjonen i Qatar kan du finne en oversikt over Amnesty Internationals rapporter her.

Internasjonalt press har gitt noen resultater, spesielt i form av juridiske reformer:

  • Ikke lang tid etter at Qatar ble tildelt fotball-VM av FIFA begynte enkelte internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner og noen medier å undersøke arbeidsforholdene i landet, og den øvrige menneskerettighetssituasjonen. Avsløringene har vært katastrofale, noe som førte til økt press på det kommende VM-vertskapet. Deretter begynte det å komme noen viktige reformer som kunne bidra til å endre situasjonen for den voksende befolkningen av migrantarbeidere.

  • Qatar signerte i 2017 en avtale med den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) hvor de lovet å harmonisere lokal lov og praksis med internasjonale standarder.

  • Qatar har så vedtatt lover som i teorien vil sikre muligheten til å skifte jobb eller forlate landet uten arbeidsgivers godkjennelse, klagemekanismer for migrantarbeidere som føler de blir utnyttet, et lønnsbeskyttelsessystem, et fond for utbetaling av ubetalte lønninger, minstelønnsstandarder, en egen arbeidsmiljølov for «domestic workers», mm.

Dessverre er det langt mellom liv og lære. Qatar har fortsatt til gode å innføre reformer som er i tråd med internasjonale menneskerettigheter og eksisterende reformer har ikke blitt implementert på en måte som skaper verdige arbeidsvilkår.

Hva gjør FIFA?

FIFA er dessverre alt for passive og har i liten grad brukt sin innflytelse til å presse frem tilstrekkelige menneskerettslige garantier i Qatar.

FIFA har for å sikre at de omtrent 20-30.000 arbeiderne som arbeidet direkte med VM-prosjekter har nytt bedre arbeidsforhold, i tråd med det som kalles «Workers’ Welfare Standards». De nye standardene gjelder likevel ikke for over 2 millioner andre migrantarbeidere. Disse respekteres heller ikke alltid av arbeidsgiverne.

FIFA har også etter hvert anerkjent at de er bundet av FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. De har også vedtatt en menneskerettighetspolicy, og nye kriterier for tildeling av fotball-VM som også stiller krav til menneskerettslige vurderinger.

FIFA har dessverre vært alt for forsiktige med å uttale seg om situasjonen, og virker å ville stå på sidelinjen fremfor å komme på banen og legge press på Qatar.

I mars 2022 overleverte Amnesty International 280.000 signaturer fra fotballfans fra hele verden som krever at FIFA tar grep for å bruke sin innflytelse ovenfor Qatar.

Amnesty overleverer 280k underskrifter hos FIFA i Zürich

Hva med NFF?

Som medlemmer av FIFA har de nasjonale fotballforbundene et delansvar for menneskerettighetssituasjonen i Qatar, der hvor det kan knyttes til FIFAs operasjoner eller dets næringskjede. De bør også jobbe for å sikre at FIFA opprettholder sitt ansvar for å respektere menneskerettighetene (tildeling, policy, mm.)

Sportsvasking

Sportsvasking er et konsept som beskriver når stater bruker idrett, ved å være vertskap for mesterskap, kjøpe- eller sponse klubber, for å rette flomlysene vekk fra menneskerettighetsbrudd som staten kritiseres for og over på idretten. Når vi referer til sportsvasking, snakker vi egentlig om et grep som er ment å styrke internasjonal- og nasjonal anseelse for staten som bedriver det.. Språkrådet kåret “sportsvaske” til årets ord for 2021 og ordet blir flittig brukt i norske medier og debatter.

NFF har anerkjent i at de i lang tid hadde et for passivt forhold til situasjonen, men som følge av engasjementet blant norske supportere og klubber i 2021 ble det tatt grep. Det ble stemt mot boikott, men forbundet forpliktet seg til å jobbe med 26 tiltak som skulle bidra til varige endringer i Qatar og bekjempe sportsvasking.

Amnesty International har hatt dialog med NFF (og andre nasjonale fotballforbund i andre land) over flere år hvor Amnesty har spilt inn forslag til hvordan NFF kan bidra til å sette søkelyset på menneskerettighetsbrudd i Qatar, og presse på for å skape endringer.

Landslaget gikk i bresjen gjennom markeringer fra landslagsspillere og trenere. Ved bruk av bannere, t-skjorter og sosiale medier inntok landslaget et tydelig standpunkt. Dette bidro også til at flere landslag fulgte etter.

Landslaget

Hva krever Amnesty?

Qatar må reformere arbeidslivet i landet slik at migrantarbeideres rettigheter i tråd med internasjonale standarder, og Qatar og FIFA må kompensere migrantarbeiderne som har fått rettighetene sine brutt.

Qatar må sørge for at de juridiske reformene blir implementert og etterlevd slik at arbeiderne kan få innfridd disse rettighetene i praksis, og at de får utbetalt full lønn, kan organisere seg, har rettssikkerheten ivaretatt og står fritt til å avslutte arbeidsforholdet uten tillatelse fra arbeidsgiver.

Under FIFA-kongressen i 2022, tok Lise Klaveness, med mandat fra norsk fotball til scenen for å kritisere FIFA for ikke å ha gjort nok for å ivareta migrantarbeidere eller kompensere dem for tort og svie.

I den påfølgende FIFA-kongressen i 2023, presenterte NFF et forslag om at FIFA skulle granske hvorvidt de hadde etterlevd sin plikt til å kompensere menneskerettighetsbruddene knyttet til VM. Dette ble vedtatt på kongressen av FIFA, noe som er et gjennombrudd. Like før kongressen hadde Amnesty International og Avaaz levert over 1 million underskrifter som krevde at migrantarbeiderne skulle kompenseres.

Norsk fotball slo ring om menneskerettighetene

Flere supportere engasjerte seg i menneskerettighetssituasjonen i Qatar på vei mot VM. Landslagets markeringer har ikke bare inspirert andre fotballspillere, men også fans. Blant annet 35 skoleelever, som ved to anledninger stod i bar overkropp på Ullevål-tribunen under landskamp, med «HUMAN RIGHTS ON AND OFF THE PITCH» skrevet på magene deres. Se film fra seansen her:

Se dokumentarene fra NRK her:

Qatar har enorme menneskerettslige utfordringer. Diskriminering av migrantarbeidere, kvinner og LHBT-personer er et stort problem. Det er ikke ytringsfrihet, rettssikkerheten er ikke garantert og det er et land hvor dødsstraff utøves. Amnesty International har fokusert sitt arbeid på migrantarbeideres retttigheter.

Kort oppsummert er utfordringen for mange migrantarbeidere i Qatar at de er ekstremt sårbare for å bli utnyttet fordi de i alt for stor avhengig av en arbeidsgiver som har for stor makt over dem. Det er så å si umulig å utfordre arbeidsgiveren uten å forvente alvorlige represalier. Utnyttelsen av- og overgrep mot migrantarbeidere foregår med stor grad av straffefrihet og skadene kompenseres ikke.

Qatar har innført arbeidslivsreformer i de senere år, men disse går ikke langt nok og våre undersøkelser viser at håndhevelsen ikke er god nok. Se mer i vår siste rapport “Unfinished Business: What Qatar must do to fulfill promises on migrant workers’ rights”.

I løpet av de siste 10 årene har Amnesty International avdekket hvordan migrantarbeidere allerede ved rekruttering i hjemlandet blir dratt inn i en situasjon det er vanskelig å komme seg ut av. Skyhøye rekrutteringspriser har blitt betalt av migrantarbeidere som ønsker en bedre fremtid. Gjeldstyngede migrantarbeidere har deretter opplevd at kontraktene erstattes ved ankomst i Qatar og at vilkårene er dårligere enn de ble lovet, samtidig som de fratas passene sine og dermed utsettes for tvangsarbeid. Mange migrantarbeidere har opplevd både lønnstyveri og farlige arbeidsforhold, noe de i liten grad har kunnet beskytte seg mot ettersom de fortsatt ikke har rett til å fagorganisere seg.

Utnyttelsen av migrantarbeidere er bygget rundt kafala-systemet, sponsorsystemet som tvinger migrantarbeidere inn i et skjevt maktforhold med sin arbeidsgiver, som sørger for arbeidstillatelsen og bestemmer om du kan skifte jobb eller forlate landet. Arbeidsgivere blir sjeldent stilt til ansvar for utnyttelsen eller tvunget til å kompensere familiene til de som har mistet livet på grunn av arbeidsrelaterte årsaker. Dette fordi Qatar ikke etterforsker dødsfallene blant migrantarbeidere på en tilfredsstillende måte. Dermed knyttes ikke dødsårsakene til arbeidsforholdene og arbeidsgiverne blir ikke stilt til ansvar. Se mer i vår rapport In the prime of their lives”: Qatar’s failure to investigate, remedy and prevent migrant workers’ deaths.

Det er fremskritt å spore i Qatar. I 2017 inngikk myndighetene en avtale med den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO. Målet var å stanse den utbredte utnyttelsen i arbeidslivet og harmonisere lokal lov og praksis med internasjonale standarder.

Qatar ratifiserte f.eks. FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, samt konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Dessverre reserverte de seg mot retten til å fagorganisere seg som påvirker migrantarbeidere spesielt.

Spesielt på det juridiske er det gjort fremskritt. En oversikt:

  • Det er laget klagemekanismer (labour committees) for arbeidere som føler de har blitt urettferdig behandlet.
  • Det er opprettet et fond som skal bidra til å utbetale ubetalte lønninger, og det er etablert et lønnsbeskyttelsessystem. I tillegg er det innført en ny minstelønn.
  • Qatar har fjernet behovet for en såkalt «exit permit» (utreisetillatelse) og «non-objection certificate» som hindret arbeidstakere i å forlate landet eller skifte jobb med mindre de fikk arbeidsgivers tillatelse (sentrale elementer i det såkalte Kafala-systemet).
  • De har vedtatt en lov for mennesker som arbeider i hjemmet («domestic workers») som skal begrense arbeidstimer, daglige pauser, en ukedag fri og feriepenger.
  • Det er også gjort grep for å unngå eksponering for ekstrem varme, spesielt i sommer halvåret.
  • Migrantarbeidere som jobber direkte på FIFA-prosjekter har også særskilte velferdsstandarder som sikrer en bedre ivaretakelse av deres rettigheter, men dette gjelder kun for omtrent 20.000 av de omtrent 2 millionene migrantarbeiderne i landet.

Qatar har, i lovverket sitt, fjernet to sentrale pilarer i kafala-systemet. Kravet om et såkalt "non-objection certificate" (samtykke fra arbeidsgiver til jobbskifte) og kravet om en "exit-permit" (samtykke fra arbeidsgiver til å forlate landet).

Dessverre består elementer av kafala-systemet. Fortsatt er migrantarbeidere bundet til arbeidsgiveren som har ansvar for å søke om-, fornye eller kansellere oppholds- og arbeidstillatelsen. Dersom en migrantarbeider søker om ny jobb vil derfor arbeidsgiver varsles og kan bestemme seg for å kansellere arbeidstillatelsen som dermed setter migrantarbeideren i risiko for å bli deportert. Arbeidsgiver kan også anmelde den ansatte for "absconding" (stikke av fra jobben) som kan straffes med fengsel.

Migrantarbeidere er også ofte avhengig av sin arbeidsgiver til bolig og mat.

Det er også i stor grad straffefrihet for passkonfiskering og villedende rekrutteringspraksis.

Minstelønnen i Qatar er på 1.000 qatarske riyal ($275), mens arbeidsgiverne må dekke matutgifter på 300 riyal og boutgifter på $500 riyal dersom ikke de gir dette direkte. Denne er ikke revidert siden den ble innført, og har derfor ikke utviklet seg i takt med prisøkningen.

Ja. I 2020 publiserte f.eks. Amnesty International en rapport knyttet til byggingen av "Al-Bayt Stadium" som Qatar Meta Coats (QMC) var ansvarlig for.

På denne stadion, som kostet €770m, gikk ca. 100 migrantarbeidere opptil 7 måneder uten lønn.

Situasjonen var kjent for arbeidsdepartementet og VM-arrangøren i opptil ett års tid, men kompenseringen begynte først da Amnesty International tok opp saken med dem.

Migrantarbeidere som Amnesty International intervjuet opplevde også problemer rundt fornyelse av oppholdstillatelsen sin, noen hevdet de hadde problemer med å søke nye jobber fordi de ikke fikk tillatelse fra arbeidsgiver og mange hadde også betalt høye og ulovlige rekrutteringskostnader for å få jobb hos QMC. Rekrutteringen kostet mellom $900-2.000, og innebar at flere av migrantarbeiderne måtte ta høyrentelån for å få jobben.

I 2020 publiserte Amnesty International rapporten “Why do you want to rest?”: Ongoing abuse of domestic workers in Qatar. Under er noen sentrale funn fra rapporten om en av de mest sårbare gruppene migrantarbeidere:

  • Det er ca. 370k som jobber i hjemmet i Qatar – Amnesty intervjuet 105 av dem.

  • 85% av de Amnesty intervjuet hadde ikke fridager

  • 86% jobbet over 14t uten hvile

  • 30% verbalt trakassert

  • 14% fysisk mishandlet

  • 5% seksuelt misbrukt

Amnesty International krever at Qatar utarbeider en handlingsplan for å sikre rettighetene til denne gruppen. Qatar bør også harmonisere lovverket sitt med relevante internasjonale konvensjoner som ILO-konvensjon 189 om «domestic workers». Ved å ratifisere konvensjonen vil Qatar bl.a. sikre at de kan tilbringe fridagen utenfor hjemmet, få overtidsbetaling, mm.

Qatar bør også sørge for tilstrekkelig bevisstgjøring rundt rettigheter og plikter for både den berørte gruppen og arbeidsgiverne. I tillegg bør en sørge for at inspeksjonsapparatet er godt nok til å avdekke menneskerettighetsbrudd og stille arbeidsgivere som utnytter "domestic workers" til ansvar. Det er også behov for å sørge for krisesentre hvor disse kan søke beskyttelse og opphold dersom de blir utnyttet.

Det er viktig å vurdere hvordan man eventuelt deltar. Amnesty International forsøker gjerne å få dialog med idrettsutøverne for å forklare hvilken kontekst de skal delta i og vi ser at medieoppmerksomheten er viktig for å belyse problemene. En stor risiko ved å avholde slike arrangement i land som begår alvorlige menneskerettighetsbrudd og det er at utøverne blir en del av propagandaen (sportsvaskingen). Det betyr ikke at Amnesty International fraråder å delta, men vi mener det er viktig å være sin egen rolle bevisst.

Flere av disse reformene går ikke langt nok til å være i overenskomst med internasjonale menneskerettigheter. Dessuten er implementeringen for svak. Problemene kan skyldes smutthull i lovverket, att de ikke er tilpasset migrantarbeidernes virkelighet eller at oppfølgingen ikke er god nok.

I 2022 opplever migrantarbeidere fortsatt at:

  • Noen arbeidsgivere ikke tillater ansatte å skifte jobb eller forlate landet
  • At det i praksis fortsatt kreves arbeidsgivers tillatelse for å skifte jobb
  • At arbeidstakere straffes for å stikke av fra jobben (absconding)
  • At lønnstyveri fortsatt er utbredt
  • Byråkratiske tvistemekanismer (labour committees)
  • Straffefrihet for arbeidsgivere
  • At dødsfall blant arbeidstakere ikke etterforskes og familiene ikke kompenseres
  • At migrantarbeidere ikke kan fagorganisere seg

Sportsvasking er et konsept som beskriver når stater bruker idrett, ved å være vertskap for mesterskap, kjøpe- eller sponse klubber, for å rette flomlysene vekk fra menneskerettighetsbrudd som staten kritiseres for og over på idretten. Når vi referer til sportsvasking, snakker vi egentlig om et grep som er ment å styrke internasjonal- og nasjonal anseelse for staten som bedriver det.. Språkrådet kåret “sportsvaske” til årets ord for 2021 og ordet blir flittig brukt i norske medier og debatter.

Fotballag, forbund, supportere eller andre må selv beslutte om de ønsker å delta i-, se på eller på annet vi bidra til VM. Amnesty International har ikke oppfordret til boikott, men fraråder heller ingen å boikotte hvis det er det de ønsker.

Vår rolle er å være en vaktbikkje for menneskerettighetene, som skal dokumentere og avsløre menneskerettighetsbrudd. I dette tilfellet har vi satt søkelyset på migrantarbeidere i Qatar og identifisert hvilken risiko som er knyttet til å levere VM i Qatar 2022. Vi vil fortsette å dele våre funn og anbefalinger med alle som er interessert i menneskerettighetssituasjonen i Qatar slik at man kan få en god forståelse av hva som foregår på bakken.

Amnesty International fortsetter å be landslag og fotballforbund om å bruke deres innflytelse på FIFA og myndighetene i Qatar til å presse frem endringer i situasjonen for migrantarbeiderne i Qatar og oppfordre lokale myndigheter til å fullt ut reformere landets arbeidsliv.

I Norge var Tromsø IL først ute med å kreve at NFF skulle boikotte VM i Qatar. Deretter stilte flere norske klubber og supportere seg bak samme krav. Etter et ekstraordinært fotballting i juni 2021 ble det imidlertid avgjort at Norge ikke skal boikotte VM. Men NFF forpliktet seg til en handlingsplan på 26 punkter knyttet til menneskerettigheter i Qatar og internt i FIFA som de må følge opp uavhengig av om Norge kvalifiserte seg eller ei til VM.

På NFF sine nettsider kan man følge med på hva forbundet har gjort knyttet til menneskerettighetssituasjonen i Qatar.

Ingen landslag har besluttet å boikotte VM i Qatar.

Det er viktig å vurdere hvordan man eventuelt deltar. Amnesty International har blant annet hatt dialog med de norske idrettsutøverne for å forklare hvilken kontekst de skal delta i og vi ser at medieoppmerksomheten er viktig for å belyse problemene. En stor risiko ved å avholde slike arrangement i land som begår alvorlige menneskerettighetsbrudd og det er at utøverne blir en del av propagandaen (sportsvaskingen). Det betyr ikke at Amnesty International fraråder å delta, men vi mener det er viktig å være sin egen rolle bevisst.

Det er staten Qatar som sitter med hovedansvaret for å promotere, beskytte og respektere menneskerettighetene i landet. Qatar er forpliktet til å opprettholde internasjonale menneskerettigheter ved at de har ratifisert blant annet FNs konvensjoner på sivile og politiske rettigheter, samt konvensjonen på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter.

FIFA, den globale fotballorganisasjonen, som er basert i Sveits, skal fremme fotball globalt, arrangere turneringer og opprettholde spillets lover og regler. De skal også fremme etikk og fair play, samtidig som de skal hindre korrupsjon, doping og manipulering. Medlemmene i FIFA er de nasjonale fotballforbundene. FIFA «eier» VM og er hovedbeslutningstaker for turneringen.

FIFAs menneskerettslige ansvar stammer, blant annet, fra FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. Det betyr blant annet at FIFA har ansvar for å;

  • Unngå å forårsake eller bidra til negative menneskerettslige konsekvenser gjennom sine aktiviteter og å gjennomføre tiltak dersom det skulle forekomme,
  • Søke å forhindre negative menneskerettslige konsekvenser der disse kan knyttes direkte til deres virksomhet, i hele deres næringskjede.

FIFA burde altså ha gjennomført såkalte aktsomhetsvurderinger for å vurdere de menneskerettslige konsekvensene av å gjennomføre VM i Qatar, og tatt grep for å forhindre menneskerettighetsbrudd. Hvis dette ikke var mulig, burde en annen stat ha fått mesterskapet.

Selv Qatar sitter med primæransvar, så fratar ikke dette FIFA det ovenfornevnte ansvaret. FIFA har også enorm innflytelse, som eier av VM, og burde derfor den innflytelsen til å legge press på Qatar til å ivareta menneskerettighetene til migrantarbeiderne i landet.

I 2010 ble Qatar tildelt fotball-VM for 2022 av FIFA. Siden da har hundretusenvis av migrantarbeidere møtt menneskerettighetsbrudd mens de har jobbet for å bygge stadioner, hotell, transport og annen infrastruktur som er nødvendig for å arrangere verdensmesterskapet.

Da FIFA tildelte Qatar VM i 2010, var de omfattende bruddene på arbeidsrettighetene allerede godt dokumentert.

FIFA visste, eller burde ha visst, at det enorme byggearbeidet og andre tjenester som kreves for å være vertskap for VM, ville hvile på skuldrene til sårbare migrantarbeidere med alvorlig risiko for utnyttelse.

Likevel, til tross for disse advarslene, ga FIFA begivenheten på flere milliarder dollar til Qatar, uten å pålegge landet noen betingelser for å styrke beskyttelsen av arbeidsrettigheter. Overgrepene som fulgte var forutsigbare.

Nei. Dette ansvaret deler FIFA med myndighetene i Qatar.

Amnesty International oppfordrer FIFA og Qatar til å sette opp et omfattende kompensasjonsprogram med full deltakelse fra arbeidere, fagforeninger, Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) og sivilsamfunnet.

De må også lære av erfaringene fra andre lignende programmer, for eksempel ordningen som fulgte etter Rana Plaza-katastrofen i Bangladesh i 2013, der mer enn 1300 arbeidere mistet livet.

Målet må være å identifisere hvem som har opplevd menneskerettighetsbrudd, avdekke hva de har blitt utsatt for og sørge for at de får en rettferdig kompensasjon.

For å kompensere for det enorme antallet av overgrep som har blitt begått siden 2010, da FIFA tildelte vertskapsrettigheter til Qatar uten å kreve reformer av arbeidslivsrettighetene i landet, bør FIFA i det minste å matche de 440 millioner dollar som de deler ut i premiepenger ved verdensmesterskapet.

Summen på 440 millioner dollar vil sannsynligvis være det minimum som er nødvendig for å dekke en rekke kompensasjonskostnader og for å støtte initiativer for å beskytte arbeidernes rettigheter i fremtiden.

Imidlertid kan den totale summen for å tilbakebetale ubetalt lønn, de ulovlige rekrutteringshonorarene betalt av hundretusenvis av arbeidere og erstatning for skader og dødsfall ende opp med å bli høyere, og bør evalueres som en del av en deltakende prosess med arbeidere, fagforeninger, sivilsamfunsorganisasjoner, Den internasjonale arbeidsorganisasjonen og andre interessenter.

Det skal være overkommelig for FIFA som antas å tjene US$6mrd på fotball-VM og allerede har US$1,6mrd i reserver. Qatar på sin side er ett av verdens rikeste land, per innbygger, og har US$450mrd i sitt pensjonsfond.

Tromsø IL var den første klubben som tok initiativ til en boikott av VM i Qatar, og flere klubber stod sammen om dette standpunktet. Andre klubber ønsket å bruke andre virkemidler.

Tromsø IL tok høsten 2021 initiativ til et samarbeid med Amnesty International og den tidligere migrantarbeideren Malcolm Bidali i forbindelse med lanseringen av en ny tredjedrakt med en QR-kode designet inn i drakten, som ble brukt mot Viking i siste serierunde. QR-koden ledet til en nettside hvor Tromsø IL, Amnesty og NFF bisto med informasjon om menneskerettighetssituasjonen i Qatar.

Rosenborg og Bodø-Glimt hadde også en markering under oppgjøret klubbene imellom høsten 2021.

Svært lite. De har ikke brukt innflytelsen de har ovenfor Qatar til å presse VM-vertskapet i nevneverdig grad. Dermed har ikke situasjonen på bakken endret seg kraftig i tilstrekkelig grad.

FIFA har innført noen særskilte velferdsstandarder for migrantarbeidere som jobber på prosjekter som er direkte tilknyttet FIFA-operasjoner i Qatar, som gjør at disse arbeiderne som kun utgjør ca.20.000 av de drøyt 2 millionene migrantarbeidere i landet får bedre arbeidsforhold.

FIFA har også tatt noen langsiktige grep som har viktige implikasjoner for menneskerettighetene. I 2017 innførte de menneskerettslige kriterier som en del av vurderingene ved tildeling av VM-mesterskap. I 2017 publiserte de også en egen menneskerettslig policy som følger FNs prinsipper.

I likhet med FIFA, vil forbund som sender landslag til å delta i fotball-VM ha følgende ansvar:

  • Unngå å forårsake eller bidra til negative menneskerettslige konsekvenser gjennom sine aktiviteter og å gjennomføre tiltak dersom det skulle forekomme,
  • Søke å forhindre negative menneskerettslige konsekvenser der disse kan knyttes direkte til deres virksomhet, i hele deres næringskjede.

Det krever, blant annet, at de gjennomfører såkalte "aktsomhetsvurderinger" (human rights due diligence) før de sender et lag til VM slik at de unngår å forårsake eller bidra til menneskerettighetsbrudd. Dette kan f.eks. skje gjennom bruk av hotell, sikkerhetsvakter, transport eller annet hvor man benytter seg av arbeidskraften til migrantarbeidere som opplever menneskerettighetsbrudd.

The Business and Human Rights Resource Centre tok nylig kontakt med 12 forbund hvis landslag har kvalifisert seg til VM (Argentina, Belgia, Brasil, Kroatia, Danmark, England, Frankrike, Tyskland, Nederland, Serbia, Spania og Sveits), for å undersøke om de gjorde slike aktsomhetsvurderinger.

Per 02.02.2022 hadde Belgia, Brasil, Kroatia, Tyskland, Netherlands og Sveits svart - Svarene deres kan dere finne her. Argentina, Danmark, England, Frankrike, Serbia og Spania hadde ikke svart.

I dialog mellom Amnesty International og NFF har sistnevnte gjort det klart at de jobbet med en veileder som skal hjelpe forbundet med slike vurderinger i fremtidige turneringer.

Amnesty vil også etter VM fortsette med å dokumentere og belyse menneskerettighetsbrudd i Qatar og se til at reformene fungerer i praksis og ikke bare forblir på papiret når det internasjonale søkelyset forsvinner.

VM-komiteen har fremholdt, over lang tid, at det er 3 dødsfall som er arbeidsrelaterte knyttet til bygging av stadioner, og ytterligere 37 dødsfall som ikke er arbeidsrelaterte. Qatars sier selv det er dødd 414 migrantarbeidere mellom 2014-2020 som følge av arbeidsrelaterte årsaker. Dette tallet gjelder dog på landsbasis, på tvers av alle prosjekter. VM-komiteen og FIFA anser ikke dødsfallene for å være i tilknytning til VM.

Qatars egne tall viser at over 15.000 ikke-qatarske borgere har mistet livet mellom 2010-2019 (uavhengig av alder, kjønn, yrke, e.l.).

Amnesty sin etterforskning viser at Qatar tilskriver inntil 70% av dødsfallene til “akutt pustesvikt”, “hjertestans” eller “ukjent dødsårsak”. Dette forteller oss at Qatar ikke etterforsker dødsårsaken. De to førstnevnte kategoriene forteller ikke noe om dødsårsaken, kun at de døde.

Qatar hevder at de ikke kan gjennomføre mange obduksjoner pga. kulturelle hensyn, men dette stemmer ikke. En kan blant annet gjøre såkalt “ikke-invaderende” obduksjoner ved å stille de rette spørsmålene, til de rette personene og undersøke medisinjournaler, mm. for å finne frem til dødsårsakene.

Identifiseringen av dødsårsaken er viktig. Dersom det er knyttet til arbeidet trigger det en kompensasjonsplikt fra arbeidsgiver. Ytterst få blir kompensert.

FIFA og VM-komiteen mener at de kun har ansvar for migrantarbeidere som jobber direkte på FIFA-prosjekter (omtrent 1% av den totale migrantarbeiderbefolkningen i Qatar gjør det), hvor det er bevist at dødsårsaken er arbeidsrelatert.

De som arbeider på FIFA-prosjekter er omfattet av et bedre vern enn den øvrige migrantarbeiderbefolkningen, men også de er ofte utsatt for lange arbeidsdager, utnyttelse, forurensing, uhygieniske og overbefolkede boliger, ekstreme temperaturer, mm. som bidrar til å utsette dem for risiko.

Qatar styres av et autoritært regime som ikke har pressefrihet. Reportere uten grenser rangerer Qatar på som no.128 på sin pressefrihetsindex.

Qatar utøver en vilkårlig håndtering av ytrings- og pressefriheten. Landet har anti-terror- og cyberkriminalitetslover som operer med vage definisjoner som både begrenser ytringsfriheten og skaper utydelige rammer for hvilke ytringer som er tillatt. Myndighetene hevder at lovene kun har til hensikt å beskytte seg mot terror, mot falske nyheter eller sikre offentlig orden, men de benyttes også til å gripe inn i ytrings- og pressefriheten gjennom overvåkning, konfiskering av kommunikasjon, nedstenging av nettsider, arrestasjoner, mm.

Kritikk av emiren er straffbart. Det samme er det å fornærme det qatarske flagget, ærekrenke religion, blasfemi eller oppfordring til å "kaste regimet".

Amnesty International er bekymret for at vi kan se en tiltakende tendens til at Qatar strammer grepet om ytrings- og pressefriheten, og at rettssikkerhetsgarantiene i landet ikke er gode nok. Noen eksempler:

  • Den tvungne forsvinningen, arrestasjonen og isoleringen av den tidligere migrantarbeideren Malcolm Bidali (nå løslatt), som ikke hadde gjort annet enn å blogge.
  • Brevet som ble sendt på vegne av «Supreme Committee» til Josimar, med beskjed om å fjerne innhold på sine nettsider knyttet til avsløringer rundt saken til Abdullah Ibhais.
  • Arrestasjonen av Halvor Ekeland og Lokman Ghorbani fra NRK kan tolkes som et signal til internasjonal og nasjonal presse om hva som kan skje dersom man driver kritisk journalistikk i Qatar.

Malcolm Bidali er en kenyansk statsborger som tidligere jobbet som sikkerhetsvakt i Qatar. Han ankom landet i 2018, og etter hvert ble han tilbudt muligheten til å blogge om arbeidsforholdene i landet med støtte fra en organisasjon som jobber for migranters rettigheter. Under pseudonymet Noah Articulates publiserte han gripende beskrivelser av hvordan situasjonen var for migrantarbeidere i landet.

Den 26. april 2021 ble han utsatt for phishing, slik at han ble avslørt og lokalisert. Sikkerhetsstyrkene anholdt ham den 4. mai samme år, og så forsvant alle spor etter ham. I 26 dager ble han holdt i isolasjon i det som var en tvungen forsvinning. Han fikk ringe sin mor den 20. mai etter at den kenyanske konsulen hadde lobbiert på hans vegne. Underveis hadde han blitt avhørt uten advokat til stede.

Forlenget isolasjon, slik Bidali ble utsatt for, kan ansees som tortur (spesielt dersom det forekommer i over 15 dager, ifølge FNs spesialrapportør). Bidali ble holdt i 26 dager sammenhengende, isolert i 23 timer om dagen, slik at det utgjør tortur og en tilståelse må ansees som tvungen og kan derfor ikke brukes.

Den 29. mai publiserte myndighetene en pressemelding hvor det sto at Bidali var siktet for å ha mottatt betaling fra en fremmed agent og for å fremme desinformasjon ment for å skade staten Qatar. Bidali hadde ikke mottatt denne informasjonen da han ble fortalt at han ble løslatt med betingelser to dager senere. Han hadde reiseforbud. Myndighetene hevdet også at han hadde fått juridisk assistanse, noe han ikke hadde. Når Bidali så fikk se siktelsene viste det seg at det ikke dreide seg om betaling fra fremmed agent, men heller om hans online aktivisme.

I en rettsstat har man krav på å bli fortalt hvorfor man arresteres (og evt. siktes) på en måte som forstås av den arresterte. Dette er nødvendig for å kunne utfordre arrestasjonen/siktelsen om man ønsker det. Man har også rett på både juridisk og konsulær bistand.

28. Juli ble han presentert med en «criminal order», datert 14. juli, og inntil denne dagen hadde hverken Bidali eller advokaten mottatt informasjon om siktelsen hverken formelt eller uformelt. På det tidspunktet hadde de bare to dager på å bestemme seg for om de ønsket å anke.

Bidali risikerte å bli straffet for å spre falske nyheter med intensjon om å straffe staten Qatar, under art.6 av den omstridte cyberkriminalitetsloven fra 2014, som kunne innebære en straff på 3 år i fengsel og en bot på QAR 500k ($137k). Denne loven burde enten endres kraftig slik at den er i tråd med internasjonale menneskerettigheter eller avskaffes. Art.6 begrenser ytringsfriheten og straffer lovlige ytringer. Qatar endret også nylig straffeloven slik at den rammer lovlige ytringer.

Bidali ble til slutt dømt til å betale en bot på QAR25k ($6.8k) før han ble deportert. En organisasjon hjalp han med boten.

Abdullah Ibhais er en tidligere kommunikasjonsdirektør for «Supreme Committee» i Qatar, og er jordansk statsborger.

Han ble arrestert 12. november 2019 for misbruk av offentlige midler, bestikkelser, forsøk på bestikkelser og å ha skadet «Supreme Committee». Han var anholdt i seks uker, og de første ni dagene fikk han ikke møte advokaten sin. Under avhørene truet de ham med at han ville være fengslet i 6 måneder uten advokat eller kontakt med familien, at de ville utsette ham for fysiske overgrep og de truet ham med at familiens sikkerhet ville være i fare dersom han nektet å signere en forhåndsutfylt "tilståelse". Denne signerte Ibhais. Dagen etter, foran påtalemyndigheten, trakk Ibhais tilståelsen som han sa var blitt fremtvunget. Han ble løslatt 21. desember 2019 etter en urettferdig rettssak etter en tilståelse som HRW hevder ble tvunget frem.

Ibhais ble dømt til 5 års fengsel og en bot på 150.000 riyaler (US$41,197) i april. Denne dommen anket Ibhais, og som så ble løslatt på kausjon helt til han skulle møte NRK i november. Etter den siste arrestasjonen sultestreiket Ibhais i én måned i protest.

Ibhais ble arrestert kort tid etter at han hadde snakket offentlig om saken sin, i det som virker som represalier for å ha snakket ut om sine opplevelser.

Ibhais anket dommen og i desember 2021 ble straffen redusert til 3 år i fengsel. Han var ikke selv til stede i rettssalen, som varte i få minutter, hvor dommen ble lest opp. Myndighetene har ikke lagt frem andre bevis mot ham enn "tilståelsen" hans. Ibhais har igjen anket saken, og venter på ny rettssak i Doha Central Prison.

Alle har krav på juridisk assistanse og en rettferdig rettssak. En domfellelse kan ikke bygge ene og alene på en tilståelse. Denne tilståelsen ble tvunget frem. En uavhengig granskning av disse påstandene bør iverksettes, og de som har tvunget frem tilståelsen bør stilles til ansvar.

Dommen mot Ibhais bør annulleres og han bør løslates umiddelbart.

Ibhais bør også motta nødvendig helsehjelp mens han sitter fengslet, spesielt tatt i betraktning at han har sultestreiket tidligere.

21. November 2021 ble Ekeland og Ghorbani arrestert, og holdt 32 timer i varetekt i Qatar. De var i Qatar på oppdrag for NRK for å dekke arrangementene knyttet til ett-årsmarkeringen før VM, samt lage reportasjer om situasjonen for migrantarbeidere i Qatar.

NRK hevder at de først kun hadde mottatt skriftlig tillatelse til å ta med seg kameraer inn i Qatar, men så insisterte på- og fikk en generell filmtillatelse. Denne gjaldt i de flotteste områdene i Doha.

Abdullah Ibhais ble arrestert kun timer før NRK-journalistene skulle intervjue ham – sannsynligvis pga. all den negative medieoppmerksomheten Ibhais skapte.

Samme dag intervjuet migrantarbeidere som jobbet på stadion VM-finalen skulle spilles (to av disse arbeiderne ble plukket ut for dem, og virket godt vant til intervjuesituasjoner). Migrantarbeidere de så snakket med fortalte dem om tilbakeholdelse av lønn, at de ikke hadde fridager, at de hadde lange arbeidsdager og heller ikke hadde tilgang til passet sitt. Intervjuene ble ikke gjort uten at de ble overværet av overordnede. De færreste ville la seg intervjue.

Kvelden de ble arrestert hadde de dekket en seremoni som markerte at det var ett år igjen til VM. Her utfordret journalistene VM-ambassadører, mf. om menneskerettighetssituasjonen i Qatar. Etter seremonien intervjuet de sjefen for «Supreme Committee», Hassan Al-Thawadi. Etter intervjuet ble de arrestert på hotellet.

De ble avhørt uten juridisk- eller konsulær bistand. Kamera og telefoner ble konfiskert.

Arrestasjonen ble begrunnet med at de hadde filmet på et privat område (labour camp) uten tillatelse – NRK har innrømmet at de filmet på et privat område de ikke hadde skriftlig tillatelse, men hevder at de fikk dette muntlig av en «camp boss». Amnesty mener at arrestasjonen er en overreaksjon som sender et signal til den internasjonale pressen om hva som kan skje hvis du driver kritisk journalistikk i Qatar. Det undergraver pressefriheten. Det samme gjelder konfiskeringen av kameraer og telefoner, og sletting av opptak.

Ekeland og Ghorbani ble ikke dømt for noen kriminell handling.

Sodomi og sex mellom menn er kriminalisert, og kan straffes med opptil syv år i fengsel under art. 285 i straffeloven. Mange lever derfor i skjul i stedet for å kunne leve ut sin identitet i åpenhet. FNs Arbeidsgruppe for vilkårlige arrestasjoner fortalte i november 2019 at fem personer var fengslet for sodomi på det tidspunktet de besøkte landet, men dette er tallet som var oppgitt av myndighetene, og kunne ikke på uavhengig vis verifiseres.

Human Rights Watch har dokumentert at flere lhbt+ personer overvåkes og arresteres på grunn av deres aktivitet på nett. Myndighetene har fortsatt å begrense retten til ytringsfrihet både i lov og i praksis, også for lhbtiq-personer.

Land
Om Qatar

Qatar er et monarki i Midtøsten. Landet grenser til Saudi-Arabia i vest, og landet har maritime grenser også mot Bahrain, De forente arabiske emirater og Iran. Befolkningen på rundt 2,6 millioner innbyggere er kulturelt sammensatt, med tallmessig dominans av gjestearbeidere fra flere land; den opprinnelige qatarske befolkningen er i klart mindretall. Offisielt språk er arabisk.

Qatar styres av kongefamilien Al Thani. Etter et absolutt styre fra selvstendigheten i 1971 har det i senere år vært en viss politisk liberalisering, og en ny grunnlov trådte i kraft i 2005. Grunnloven stipulerer et skille mellom den lovgivende og den utøvende makt, og etablert av en folkevalgt nasjonalforsamling, Majlis al-Shura, med 45 medlemmer, hvorav 30 skal velges og 15 utpekes. Fortsatt har emiren den utøvende makten, og i praksis også de lovgivende og grunnlovgivende funksjonene, mens regjeringen domineres av emirens slektninger. I praksis styres Qatar derfor eneveldig.

Kilde: Store norske leksikon

Menneskerettigheter
Slik brytes menneskerettighetene:

Qatar har begrenset ytrings- og pressefriheten i landet, både i lov og i praksis. Landet har anti-terror- og cyberkriminalitetslover som opererer med vage definisjoner som både begrenser ytringsfriheten og skaper utydelige rammer for hvilke ytringer som er tillatt. Dødsstraff, som ikke har blitt utøvd i landet de siste 20 årene, utøves nå igjen, og rettsikkerheten er ikke garantert. I tillegg til dette, opplever både kvinner, LHBT-personer og migrantarbeidere å bli diskriminert i Qatar:

  • Vergesystemet gjør at kvinner under 25 ikke har mulighet til å gjøre daglige aktiviteter som å forlate landet eller å signere en kontrakt uten tillatelse fra en mannlig verge.
  • Ifølge loven kan samtykkende seksuell omgang mellom menn over seksten år straffes med inntil syv års fengsel.
  • Utnyttelsen av migrantarbeidere er bygget rundt kafala-systemet, sponsorsystemet som tvinger migrantarbeidere inn i et skjevt maktforhold med sin arbeidsgiver, som sørger for arbeidstillatelsen og bestemmer om du kan skifte jobb eller forlate landet. Selv om det er innført reformer de siste årene, viser undersøkelser at håndhevelsen ikke er god nok.