Makedonia kan overleve

Konflikten i Makedonia begynte ikke da det første skuddet ble fyrt mot makedonsk politi eller mot de albanske geriljakrigere våren 2001. Konflikten er en konsekvens av Makedonias manglende vilje til å sikre menneskerettighetene og løse minoritetsproblemer i landet. Det kan gå mot full krig, men mulige fredelige løsninger er ennå ikke prøvd.
Publisert: 5. jun 2001, kl. 15:19 | Sist oppdatert: 25. Feb 2010, kl. 02:11

Makedonia er den eneste republikken som unngikk å bli trukket med i krigene som fulgte Jugoslavias oppløsning. Av over to millioner innbyggere i Makedonia er 66 prosent etniske makedonere og 23 prosent albanere, ifølge den offisielle statistikken. Resten er tyrkere, roma, serbere og andre. Albanere hevder at de utgjør mer enn 30 prosent av befolkningen.

Makedonia har inntil nylig blitt omtalt som et positivt eksempel for fredelig multietnisk sameksistens på Balkan. Man unngikk borgerkrig. Muligens ikke på grunn av gode forhold mellom de etniske gruppene, men på grunn av samarbeid mellom politiske ledere på begge sider som trass i uenighet har valgt politisk samarbeid.

Likevel har Makedonia helt siden uavhengigheten fra Jugoslavia i 1991drevet en ekskluderende politikk overfor den albanske befolkningen. Forholdet mellom etniske makedonere og albanere har de siste årene vært preget av segregering geografisk, økonomisk og sosialt.

En albaner i landsbyen Poroj, nær Tetovo, forteller til Helsingforskomitéen hvordan han og et tredvetalls andre menn ble arrestert og mishandlet av makedonsk spesialpoliti i etterkant av bombeangrepene i mars 2001. Foto: Sylo Taraku

Etniske makedonere og albanere tilhører forskjellige kulturer og religioner. Albanere er hovedsakelig muslimer mens makedonere er gresk-ortodokse kristne. De snakker ulike språk og det er lite kommunikasjon mellom folkegruppene. Albanere er geografisk konsentrert i vest ved grensen mot Kosovo. I multietniske byer som hovedstaden Skopje bor og lever makedonere og albanere atskilt.

Flere episoder der makedonsk politi har brukt overdreven vold mot albanere har ført til økt mistro fra albanernes side mot staten. Kosovo-krigen har økt distansen ytterligere. Albanere sympatiserte med sine albanske "brødre" i Kosovo, mens etniske makedonere sympatiserte med serbere. Makedonere fryktet at et albansk-dominert Kosovo ville føre til økt nasjonalisme blant albanere i Makedonia. Makedonere fryktet dessuten at flyktningstrømmen fra Kosovo kunne destabilisere landet og endre den etniske balansen.

Albanere i Makedonia har helt siden 1991 krevd konstitusjonelle rettigheter: Grunnlovsendringer som gir albanere status som statsbærende nasjon, universitet på albansk, bruk av albansk som likestilt offisielt språk, desentralisering, en korrekt folketelling, og større integrering i administrasjonen og økonomien.

Grunnloven av 1991 er ifølge albanere kjernen til konflikten fordi den gir grunnlag for diskriminering av albanere og deler folk i førsterangs og annenrangs borgere.

Etniske makedonere generelt føler at de "eier" staten og ser på albanere som "inntrengere". Også blant makedonske politikere er holdningen at makedonere "gir" albanere rettigheter, mens albanere bare krever å "få". "Vi har gitt albanere mer enn nok rettigheter", sa Filip Petrovski, representant for regjeringspartiet VMRO-DPMNE, til Helsingforskomitéen i april 2001.

Den norske Helsingforskomitéen besøkte en del landsbyer og traff skremte albanske sivile i landsbyer rundt Tetovo, som fortalte om mishandling, trakassering og trusler fra de makedonske sikkerhetsstyrkene som kjemper mot den albanske geriljaen NLA (National Liberation Army).

Opprettelsen av NLA er et resultat av makedonske menneskerettighetsbrudd og diskriminering av albanere. Men også resultat av at albanske politiske partier har lovet mye til sine velgere uten å oppnå mye. Den moderate albanske politiske lederen i Makedonia, Arben Xhaferi, fra partiet DPA (Democratic Party of Albanians), sa: "Jeg lykkes ikke i å endre grunnloven. Makedonerne er ikke rede til det."

Flesteparten av de 3-4000 innbyggerne i Selce, en landsby ved Tetovo som ble utsatt for omfattende granatangrep i mars, flyktet til Kosovo. De tør fremdeles ikke komme tilbake fordi de føler seg truet av de makedonske spesialstyrkene. Foto: Anne Marit Austbø

Også i Kosovo var den moderate lederen Ibrahim Rugova innstilt på å kjøre en langvarig og fredelig kamp for albanernes rettigheter, men etter dårlige resultater, kombinert med økt undertrykkelse fra regimet til Milosevic, ble det rom for opprettelsen av Kosovos frigjøringshær UCK.

Det internasjonale samfunnet (FN, NATO, OSSE, EU) har bedt om en fredelig løsning, men har samtidig gitt støtte til makedonske militære aksjoner mot geriljaen. Flere land har til og med gitt militærstøtte til regjeringen.

Oganisasjoner som Helsingfors-føderasjonen, Amnesty International og Human Rights Watch har lenge advart mot konfliktpotensialet som hviler i menneskerettighetsovegrepene og diskrimineringen av den albanske befolkningen i Makedonia. I en rapport fra 1996 skriver Human Rights Watch at "I stabilitetens navn tenderer både FN og OSSE mot å forsvare status quo i Makedonia og overse menneskerettighetsbrudd. Man retter bare forsiktig kritikk mot et vennlig regime som oppfattes som en stabiliserende faktor. Men menneskerettigheter er fundamentet for varig stabilitet. Varig fred kan kun sikres ved etableringen av et demokratisk system som garanterer fulle rettigheter til alle borgere".

Uten sterk engasjement fra det internasjonale samfunn kommer ikke politikere, fra begge sider i Makedonia, til å løse problemene langsiktig. Det har de vist i de siste ti årene. Hvis de feiler, kan militante grupper, både blant albanere, men også blant etniske makedonere, få økt støtte og voldsspiralen kan ende i en humanitær katastrofe - om ikke i en ny Balkan-krig. Derfor er det viktig at det internasjonale samfunn legger stort press på myndighetene for å garantere individuelle menneskerettigheter til alle borgere og skape et inkluderende samfunn der alle folkegrupper har like rettigheter. Makedonia har fremdeles sjanse til å overleve som et multietnisk samfunn.