Homofiles skjebne i dagens Russland

Forrige uke var Trondheims gater fylt med regnbuefarger og masse kjærlighet. Sammen med 8000 fremmøtte, deltok Amnesty International på PRIDE-paraden under banneret “Å elske er en menneskerett”. Den solfylte folkefesten ble samtidig en alvorstynget påminnelse om at mennesker verden over verken deler retten til å elske hvem de vil, eller har muligheten til å løfte regnbueflagget. 
 
DELCreated with Sketch.DELCreated with Sketch.DEL
Publisert: 21. sep 2017, kl. 15:05 | Sist oppdatert: 7. jun 2018, kl. 11:42
Torsdag 14. september arrangerte Amnesty International “From Russia with Love - Livet som LHBT-aktivist i dagens Russland”. Patricia Kaatee, politisk rådgiver i Amnesty International i Norge, holdt samtalen med russiske “Valentina”, som kom til Trondheim for å fortelle om LHBT-personers situasjon i et stadig mer autoritært og diskriminerende Russland.
 
Til tross for at LHBT-personer opplever diskriminering, tortur og i noen land også dødsstraff for sin seksuelle legning, åpnet Patricia Kaatee samtalen med å minne oss på at LHBT-personers rettigheter på verdensbasis har hatt en positiv utvikling. 22 land tillater i dag likekjønnet ekteskap, og i 63 land får LHBT-personer omfattende statlig beskyttelse.
 
I Russland har utviklingen derimot gått i motsatt retning de siste årene. I 2013 ble det vedtatt en lov som kriminaliserer positiv omtale av LHBT til mindreårige, noe som i praksis legaliserer diskriminering basert på seksuell legning. Valentina fortalte at loven har bidratt til å gjøre Russland til et svært utrygt sted for LHBT-personer. Loven har ført til en legitim «heksejakt» på LHBT, og gjør mange innbyggere til angivere for myndighetene.
 
Valentinas arbeidsplass Maximum, som jobber for LHBT-rettigheter i Murmansk, ble selv utsatt for et gassangrep av en nasjonalistisk gruppe i 2015. Politiet konkluderte senere med at angrepet ikke var en forbrytelse, men en måte å uttrykke “sin mening” på. “Tillatelsen til å uttrykke sin mening i dagens Russland, gjelder for alle som ikke motsetter seg myndighetenes politikk”, mente Valentina. Interesseorganisasjoner, som Maximum, blir klassifisert av myndighetene som “utenlandske spion-organisasjoner” og på denne måten delegitimert som upålitelige propagandagrupper.
 
I Valentinas hjemby Murmansk er det kun 5 eller 6 personer som er åpent homofile, av en befolkning på 320 000 innbyggere. Dette illustrerer hvordan lovgivningen skaper frykt i lokalbefolkningen; en frykt for å hjelpe LHBT. “Hvis du hjelper LHBT-personer kan det gå utover familien din, hjemmet ditt og jobben din, og dette gjør at de fleste ikke lenger tør å stå opp for menneskerettighetene”, mente Valentina. Valentina derimot, kommer til å fortsette sitt arbeid for LHBTs rettigheter i Russland, men frykter at den negative utviklingen kommer til å fortsette. 

I den russiske republikken Tsjetsjenia ble nylig over hundre antatt homofile menn bortført og torturert. Bortføringene skjedde i et så stort omfang at det synes å være del av en koordinert kampanje. Mennene skal ha blitt torturert, mishandlet og tvunget til å angi andre personer med samme såkalte “avvikende legning”. På spørsmål fra publikum om russiske myndigheter kommer til å ta ansvar for de alvorlige menneskerettighetsbruddene, var Valentina nølende, i alle fall på kort sikt. Hun mener LHBT-aktivister i Russland har en lang kamp foran seg, men at det ikke betyr at man kan gi opp kampen.
 
Amnesty International har allerede samlet inn over en halv million underskrifter for å stanse forfølgelsen av homofile menn i Tsjetsjenia. Ett brev kan kanskje ignoreres, men tusenvis av brev er vanskeligere å overse. Signer Amnestys aksjon her.