«Si nei til vold!»

Murpussen har for lengst begynt å slå sprekker. Som de fleste boligblokkene i Murmansk bærer denne preg av at oppussing for lenge siden ble en umulig luksus. Vi finner ikke et eneste skilt, og oppgangen er mørk. Det lukter fukt. Litt usikre banker vi på en beskjeden dør med en svær sikkerhetslås. Døren står på klem og raskt kommer et smilende ansikt til syne i dørsprekken: «Velkommen inn!»

Rundt et bord på et lite advokatkontor i Murmansk sitter fire kvinner og forteller om kvinners liv i Russland. For dem alle fire handler det om menns vold mot kvinner.

«Hverdagsforbrytelser»

- «Hverdagsforbrytelser i hjemmet» er en merkelapp som blir satt på alt fra slag til grov vold i hjemmet. Politiet sier at den slags ikke er deres sak før de har fått ordre fra sine overordnede om å ta seg av det. En slik ordre har de ikke fått, sier kvinneaktivisten Tatjana Antonova. Hun har både vært med å starte krisesenteret Prijut (ly) og støttenettverket Skanna (forkortelse av «Si nei til vold»). Sistnevnte gir sosial-psykologisk og juridisk bistand til kvinner.

Hun mener en negativ trend forsterkes av flere momenter: politiets unnfallenhet, at få saker om vold i hjemmet kommer frem til retten og at kvinner ofte trekker sine anmeldelser tilbake. Menn straffes ikke for sin vold mot kvinner i Russland.

Økonomisk bundet

- Politiet kom en dag til oss på krisesenteret Prijut og ba oss gi en kvinne og hennes datter beskyttelse mot ektemannen, forteller hun for å illustrere. - Kvinnen var fullstendig mørbanket. Hun bodde på senteret en måned, og fikk økonomisk og juridisk hjelp til å forberede sak mot ektemannen. Da det gikk opp for henne at mannen risikerte tre års fengsel, sa hun: «Da tilgir jeg ham heller».

- Det var en stor skuffelse, innrømmer Tatjana. Ikke minst fordi mange krefter ble nedlagt for å hjelpe kvinnen til å få overgriperen dømt.

- Men i Russland er kvinnen økonomisk avhengig av mannen. Selv om mannen slår, bringer han mat på bordet. Den samme problemstillingen ses på krisesentre i andre land, men vi har ikke det sosiale sikkerhetsnettet dere har, understreker Tatjana.

Likevel husker hun en annen kvinne som greide å bryte ut
- Sammen med sine tre barn oppsøkte hun Prijut, og med vår hjelp klarte hun å komme seg fri fra mannen. Hun overlever nå alene med de tre barna ved jevnlig å dra til Tana og prostituere seg.

Tatjanas konklusjon er klar: - Så lenge det ikke finnes et sosialt og økonomisk sikkerhetsnett, vil kvinner bli tvunget til å holde ut i voldelige forhold.

Ljubov Bulaeva har sittet taus. Hun er jurist og leder en organisasjon for barns rettigheter, «Barn av Tsjernobyl». Nå bryter hun inn:

- Jeg kan snakke av egen erfaring. Faktisk frykter jeg for min datters liv. Svigersønnen min drikker seg ofte full. Da knuser han tingene i hjemmet deres og slår datteren min foran øynene på barna. Selv om hun eller naboene tilkaller politiet, dukker de aldri opp. Heldigvis er datteren min på vei til å få skilsmisse. Jeg tror hun vil klare seg siden hun har arbeid selv og er forberedt på å ta ekstra-jobber for å få endene til å møtes.

Nød, alkohol, konflikt

De fire kvinnene diskuterer hvorfor russiske menn slår. De er enige om at arbeidsløshet og alkoholisme er en del av forklaringen, men også det gamle patriarkalske kjønnsrollemønsteret.

Den økonomiske krisen som kom med overgangen fra sovjetstyre til fri markedsøkonomi, har skjøvet et stort antall russere under fattigdomsgrensen. Mange tyr til flaska og volden i hjemmene øker. Det er som oftest kvinner som rammes.

Psykologen Alja Kalinina gir terapi til kvinner som kommer til Skanna. Hun påpeker at konflikter som har pågått lenge alltid vil føre til en følelsesmessig utblåsning.

- Reaksjonene er forskjellige, men det ligger en slags lovmessighet i at det får et fysisk utløp. Jeg tror verken lav utdannelse eller voldsomt temperament er faktorer som kan forklare menns vold mot kvinner, sier Alja.

Tatjana tror på en forandring. - Dagens unge er mindre fastlåst i sovjettidens patriarkalske kjønnsroller enn dagens generasjon av middelaldrende. Det gir håp om mindre vold, sier hun.

«Glemt» paragraf

I Russland er det ingen egen lov som kriminaliserer vold i hjemmet. Det er i prinsippet dekket av den alminnelige straffeloven. Men staten tar ikke vold i privatsfæren på alvor og overgriperne går fri, derfor har menneskerettighetsmiljøer og kvinneorganisasjoner i Russland fremmet et krav om en egen lov eller en egen paragraf i straffeloven som kriminaliserer vold i hjemmet. Amnesty støtter dette kravet. Flere lovforslag har vært fremmet, men disse har ikke nådd gjennom i den lovgivende forsamlingen, Statsdumaen.

- De folkevalgte mente et slikt uttalt forbud mot vold i den private sfære ville føre for mye med seg. De mente staten da måtte stille opp med krisesentre, støtteapparat og sosialhjelp, sier Tatjana, og tilføyer tørt:

- De aller fleste representantene i Statsdumaen er menn og utmerkede konemishandlere som ikke ville lage en lov mot seg selv.

De andre tre nikker: - Loven mot vold i hjemmet ble lagt til side mot at det skulle bli innført en egen paragraf i straffeloven. Men da straffeloven ble revidert på 90-tallet, var den nye paragrafen «glemt», forklarer advokaten Irina Pajkatsjova som i tillegg til sin advokatgjerning leder Kola-juristforbundets kvinneutvalg og er stedlig representant for menneskerettighetsorganisasjonen Memorial.

Selv om det ikke er fri rettshjelp til kvinner som anmelder sine menn, tar Irina mange saker på frivillig basis. Men det er vanskelig å nå frem i rettsapparatet.

- Jeg føler et stort ansvar for disse kvinnene. Jeg er den eneste advokaten her i Murmansk med vold i hjemmet som spesialfelt. Hvis jeg holder opp, vil ingen ta disse sakene.

Store hjerter

Alle de fire kvinnene jobber gratis for støttenettverket Skanna. De bytter på å ta kvelds- og helgevakter på advokatkontoret til Irina der de får lov å holde til. Skanna har ikke råd til egne lokaler.

Gjennom Skanna arbeider kvinnene både med enkeltsaker og bevisstgjøringsarbeid. Sammen med krisesenteret Prijut har de fått til et samarbeid med politiskolen der de bidrar til videreutdanning av politi.

- Selv om kvinner som blir utsatt for vold er helt avhengig av hjelp fra organisasjoner som Skanna, får vi ingen statsstøtte, sier Tatjana.

Det eneste de har fått er bidrag til kommunikasjonsutstyr fra et lokalt teleselskap.

Reaksjonene på kvinnenes arbeid spenner fra støtte til motstand. Deres drivkraft er engasjement. - Alle her har et stort hjerte, sier psykologen Alja og smiler til de andre. - Vi kan ikke lukke øynene for urettferdighet og vold. Vår måte å si fra på, er å hjelpe andre. Det er min profesjonalitet som får meg til å holde motet oppe. Jeg ser at jeg gjør en god jobb og får anerkjennelse for det.

- Selv om få saker fører frem, finner jeg stor tilfredsstillelse i å kunne hjelpe noen få, sier advokaten Irina. Og aktivisten Tatjana oppsummerer: - Min belønning er når jeg ser en kvinne slutte å gråte, når hun smiler for første gang på lenge.

Hverdagsliv

-Myndighetene fører ikke statistikk over overgrep mot kvinner, men anslag viser at.

-14.000 kvinner dør hvert år av mishandling i hjemmet.

-Hver tredje russiske kvinne blir jevnlig banket opp av sin ektemann.

-Politiet griper ikke inn mot vold i familien og vil ofte ikke ta imot anmeldelser.

-Kvinner som anmelder vold, inkludert voldtekt, blir mistenkeliggjort og tvinges til etterforskning som både er ydmykende og psykisk belastende.

-Rettsvesenet avviser ofte voldssaker.

-Kvinner som blir utsatt for vold i hjemmet oppnår ikke rettferdighet gjennom rettsvesenet og er i realiteten rettsløse.

-Voldsutøverne går fri.

-Russland har ratifisert FNs kvinnekonvensjon.

Amnesty krever at russiske myndigheter beskytter kvinner mot vold i hjemmet ved å

-vedta en lov som eksplisitt stadfester at vold i hjemmet er en forbrytelse;

-lette adgangen til å anmelde saker om vold i hjemmet;

-gi politiet opplæring i problemet med vold i hjemmet, med et særlig fokus på kvinners situasjon.

Fengselsliv

-Amnesty mottar jevnlig rapporter om mishandling og tortur, inkludert voldtekt og andre former for seksuelle overgrep mot kvinner på politistasjoner og i fengsel.

-Kvinner i arrest og varetekt er ofte overlatt til mannlige politifolk og voktere.

-Kvinner er ikke sikret å ha advokat tilstede under avhør.

-Selv om forholdene for innsatte i kvinnefengsler er noe bedre enn i fengsler og leirer for menn, er heller ikke her de sanitære og helsemessige forholdene tilfredsstillende.

Amnesty har mottatt rapporter om at kvinner ikke får utlevert sanitetsbind og derfor blir tvunget til å bruke innmaten i madrasser som bind.

-Russland har ratifisert FNs torturkonvensjon.

Amnesty krever at russiske myndigheter beskytter kvinner i fengsel ved å

-gi politiet opplæring i internasjonal rett og det absolutte forbud mot tortur og mishandling;

-informere polititjenestemenn om det straffeansvar bruk av tortur fører med seg, uansett rang;

-etablere en uavhengig instans med makt til å innkalle vitner, etterforske og straffeforfølge alle tilfeller av tortur, inkludert voldtekt, og mishandling;

-sikre at kvinnelig sikkerhetspersonell er til stede under avhør og foretar all kroppsvisitering;

-sikre at det ikke er kontakt mellom mannlige voktere og kvinnelige innsatte uten at en kvinnelig vokter er tilstede.