AmnestyMagasinet 2, 2009: Løkken og lemmen

Jeg har en film som surrer rundt og rundt i hodet mitt. Den viser en ung kvinne som føres inn i et tomt rom. Rommet har bare betongvegger uten vinduer eller dekorasjoner. Det eneste som finnes der er en renneløkke festet i en krok i taket, og en fallem i gulvet. Den unge kvinnen tar sine siste skritt i livet fram til løkken og lemmen.

Foreldrene får ikke vite noe. Advokaten får ikke vite noe. Verden får ikke vite noe. Disse kappekledte mennene er så fornøyde med sin egen kløkt at man skulle tro de hadde løst kreftgåten. Men de har bare drept et barn.

Delara Darabis historie er nok et bevis på hvordan dødsstraffen korrumperer menneskene som er satt til å administrere den, og et helt samfunn. Det kan virke som om det å få tatt livet av denne 23 år gamle kvinnen som er dømt for et drap som ble begått da hun var 17, har vært et overordnet mål for en hel statsadministrasjon. For omtrent en uke siden fikk jeg en telefon fra den iranske ambassaden i Oslo. Det har jeg aldri fått før. De ringte for å forsikre meg om at iranske myndigheter var svært oppsatt på å unngå å måtte (sic.) henrette Delara Darabi. Ifølge denne «stemmen fra Teheran» kunne jeg være trygg på at myndighetene meglet mellom offerets pårørende og Delara Darabis familie. De var rett ut sagt like opptatt av at Delara ikke skulle henges som meg. Beviset på dette skulle være at de hadde sørget for en to måneders utsettelse av henrettelsen.

Kan jeg nå tro noe annet enn at mannen på telefonen løy? Kan jeg tro noe annet enn at telefonen var nok et forsøk på å få meg, men særlig Amnesty, til å se en annen vei mens de forberedte hengingen?

Delara Darabi er død. Hengt etter halsen av en stat som for tiden ser ut til å ha en ekstrem blodtørst. 141 mennesker har til nå delt Delaras skjebne i 2009. Vi som har sloss for Delaras liv noen år nå føler oss tomme. Jeg trodde faktisk vi skulle vinne denne kampen. Dessverre opplever med jevne mellomrom vi menneskerettighetsaktivister at vi taper. Når mennesker dør fordi vi taper er det nesten ikke til å bære. Men det er nettopp nå vi må fortsette. Vi må ta fatt i sinnet vårt og vende det mot iranske myndigheter. De skal ikke både drepe Delara og knekke vårt engasjement. Vi får bygge på det engasjementet Delara skapte og vende det mot bødlene igjen og igjen.

La oss minne mannen med telefonen om at uansett hvor mange avledningsmanøvre han gjør, så blir han aldri kvitt oss før hans oppdragsgivere faktisk slutter å føre menn, kvinner og barn inn i et rom med en renneløkke og en fallem.