Portrett: Mitt folk har lidd mer enn meg

Yangon: - Hver eneste dag vi mister er et stort tap for Burma, sier Aung San Suu Kyi til AmnestyNytt i det første personlige intervju etter løslatelsen.
DELCreated with Sketch.DELCreated with Sketch.DEL
Publisert: 29. Mai 2002, kl. 11:54 | Sist oppdatert: 25. sep 2008, kl. 01:11

- I kveld må du be mange bønner for å betale tilbake til oss de minuttene du stjeler av Aung San Suu Kyis tid, sier U Tin Oo, viseformann i Den nasjonale liga for demokrati (NLD). Han setter opp verdens bredeste smil idet han viser meg inn på partilederens kontor etter at jeg har ventet i åtte timer. - Be for at vi i NLD blir klonet slik at vi blir mange nok til å gjøre den jobben som venter i Burma.

Aung San Suu Kyi ble løslatt mandag 6. mai etter 19 måneders husarrest. Til sammen har hun tilbrakt mer enn sju år i fangenskap siden 1989. I 1990, mens hun var under husarrest, vant NLD en brakseier ved valget. Men de militære lot henne aldri slippe til makten. I alle disse årene har Aung San Suu Kyi vært selve symbolet på samvittighetsfangen, mennesket som er fratatt friheten på grunn av sin fredelige utøvelse av fundamentale menneskerettigheter.

«Jeg har gjort et valg»

Aung San Suu Kyi ser uforskammet godt ut. Hennes kjennetegn, de hvite jasminblomstene er på plass i håret. Hun svarer rolig og gjennomtenkt på mine spørsmål med elegant Oxford-engelsk. At denne kvinnen symboliserer håp for 42 millioner burmesere er med ett forståelig. Men selv vil hun ikke høre snakk om at hun har ofret noe i kampen for Burmas frihet.

- Jeg liker ikke å bruke ordet «offer.» Man gjør et valg. Jeg har valgt å gå inn i kampen for demokrati, ingen tvang meg til å gjøre det. Det er ikke riktig å gjøre noe og deretter si «Å, så mye jeg har ofret.» Hvis du føler det slik, burde du ikke vært involvert fra begynnelsen av. Hvis du sier at du ofrer mye, sier det egentlig at du ikke er helt ærlig i din forpliktelse overfor saken. Jeg har måttet gi fra meg visse ting, men jeg ser ikke på det som et offer. Mange mennesker har lidd i vår kamp for demokrati, mange har lidd mye mer enn meg. Jeg har ikke noe å klage over i forhold til dem.

«Vi tar ikke fangene ut med makt»

Militærregimet har løslatt over 280 politiske fanger i løpet av de siste to årene, men fremdeles sitter over 1500 politiske fanger i fengsel. Suu Kyi ble selv løslatt fra husarrest i 1995 for så å bli arrestert igjen. De fleste burmesere jeg prater med tror ikke helt på at løslatelsen av Suu Kyi vil vare.

- Dette er for godt til å være sant, det er sikkert et triks fra myndighetene, sier en servitør i et tehus.

- Du har blitt arrestert etter løslatelse før, hva gjør det annerledes denne gangen?

- Det har skjedd forandringer i Burma siden min forrige løslatelse, sier Suu Kyi. - Og denne gangen føler jeg at forandringene har gått rette veien. Atmosfæren rundt løslatelsen min nå er mye bedre enn den var i 1995. Jeg liker å tro at det er mer forståelse mellom NLD og myndighetene i dag enn tidligere.

Burmesiske myndigheter er imidlertid tause om løslatelsen. Ikke et ord er i landets medier.

- Joda, alle vet at Aung San Suu Kyi er løslatt, sier Su Ri A og Kan Cha, to munker jeg møter ikke langt fra hovedkontoret til NLD som ligger rett bak Burmas viktigste buddhistiske helligdom, den gullbelagte Shwedagon-pagodaen. De ser blygt i bakken og tilføyer: - Men vi er munker og munker bryr seg ikke om politikk.

Så fniser de av sin egen hvite løgn og løper videre.

- Fremdeles sitter mange politiske fanger i burmesiske fengsler, flere av dem har sittet helt siden studentopptøyene du selv var med på i 1989. Hvilken strategi har dere for å få dem fri?

- En av de sakene som står øverst på vår dagsorden er å få alle politiske fanger løslatt så raskt som mulig. Men vi skal selvfølgelig ikke hente ut fangene med makt fra fengselet. Vi må ta det litt om gangen.

- Hvor viktig har menneskerettighetsorganisasjoner vært i prosessen for å få løslatt samvittighetsfanger, deriblant deg selv?

- Det er vanskelig å si. Men alle organisasjoner, alle myndigheter og alle enkeltpersoner som har gjort det de kan for å hjelpe oss, fortjener en takk. Alle menneskerettighetsorganisasjoner og humanitære organisasjoner gjør et viktig arbeid i dag.

- Hva er grunnen til at regimet har bestemt seg for å løslate deg? Prøver de å stoppe endringene i Burma, eller er de virkelig klare for en «ny gryning» som du kaller det?

Suu Kyi legger hodet på skakke og svarer:

- Faktisk har jeg aldri brukt uttrykket en ny gryning, myndighetene brukte uttrykket «et blankt ark» og det er journalister som har feilsitert meg på det i media. Min holdning er hvis dette er et blankt ark, vil vi ikke at arket forblir blankt for lenge. Vi vil fylle arket med ting som er godt for vårt folk.

«Jeg har en svakhet for Norge»

Demokratibevegelsen i Burma har fått uforbeholden støtte fra Vesten og USA siden 1988, og i 1991 ble den fengslede Aung San Suu Kyi tildelt Nobels fredspris. Hun kunne ikke forlate landet og hennes sønn mottok prisen på hennes vegne. Suu Kyi vil svært gjerne til Norge, men ikke først og fremst på grunn av Nobels fredspris, det er landet som har gitt støtte til henne og hennes folk hun først og fremst er opptatt av å treffe.

- Jeg har en helt spesiell svakhet for Norge. Jeg er tilbøyelig til å tro at Norge er et meget bra sted, for dere har vært veldig gode mot oss. Nordmenn har støttet vår kamp for demokratiet, fordi dere virkelig tror på demokrati og har empati med Burmas lidelser. Det er noe spesielt når land og mennesker viser en tilbøyelighet til å hjelpe, at de viser kjærlighet og medfølelse overfor mennesker de ser trenger det.

Til tross for reiselyst, Aung San Suu Kyi tar ingen sjanser og reiser ikke ut av Burma før hun er helt sikker på at myndighetene lar henne returnere. Hun håper imidlertid at et Norgesbesøk snart blir mulig. Men aller øverst på dagsorden står arbeidet for en demokratisk utvikling i Burma.

«Vi må gi og ta»

- Burmas generaler har de senere årene levd meget godt på å styre landet, tror du virkelig de er villig til å oppgi makten? Kan du inngå en avtale der de får amnesti for sine handlinger de siste årene?

- Jeg er alltid forsiktig med ordet «avtale.» Det ligger noe uhederlig i det. Jeg ser for meg at vi kommer frem til en avtale som begge parter kan leve med, og som kommer folk flest til gode. Det er det viktigste, derfor må vi være villige til å ofre enhver sak som ikke er til det beste for flertallet. Vi kan ikke inngå særavtaler som bare gagner noen få. En avtale innebærer selvsagt å gi og ta. Det samme vil du se i andre land som har gått fra diktatur til demokrati.

- I Øst-Timor sa opposisjonslederen Xanana Gusmão lenge nei til å være president, men nå har han gitt etter for press fra folket. Vil du være villig til å lede Burma?

- Det er for tidlig å si noe om dette nå. Jeg har aldri stilt betingelser for hva jeg skal gjøre eller ikke gjøre. Politikk er en svært flyktig beskjeftigelse og folkemeningen er ustadig. Jeg kan være månedens smak, neste måned er det noe nytt. Kom tilbake senere så kan jeg heller snakke om det da.

«Folket har makt»

«Is she really out, is she actually out, was she actually out, has she actually been out»

I første etasje på hovedkontoret til NLD er de i gang med engelskundervisning. 35 elever gjentar med entusiasme. Det er lite trolig at de vil glemme disse setningene bare dager etter at deres leder ble løslatt. Kvinner er i full sving med å lage nye flagg, t-skjorter og buttons.

- Ansiktene deres blomstrer som påskeliljer, sier NLD-talsmann U Lwin på 78 år. - Nå er de lykkelige, de kommer til å leve lenge. Når jeg ser på dem vet jeg at vi kommer til å vinne.

Mange unge burmesere ønsker at det skal komme nytt blod inn i NLD, men partiet har slitt med å få ungdommen til å engasjere seg.

- De unge lengter etter demokrati, men samtidig er mange redde for å involvere seg fordi de vet hva som har skjedd tidligere. Hva vil du gjøre for å trekke de unge til partiet?

Suu Kyi rister sakte på hodet.

- De kan ikke få begge deler. De kan ikke si at de vil være en del av kampen og samtidig være redde. Hvis de vil være involvert, må de involvere seg og glemme at de er redde. Og vi har flere unge mennesker i NLD. Jeg tror imidlertid at du vil se at kampen for demokrati blir ledet av en liten minoritet i alle land, en håndfull mennesker som har forpliktet seg fullstendig og er villig til å møte alle vanskeligheter. Det er bare når situasjonen begynner å åpne seg at flere og flere blir med. Det kommer ikke som noen stor overraskelse at det samme skjer hos oss.

- Hva tror du det burmesiske folket føler nå ved din løslatelse?

- Folk håper for det beste. Jeg må innrømme at mange håper uten å gjøre så mye rent praktisk. Men det er forståelig at etter å ha levd undertrykket i så mange år, så vet ikke burmeserne lenger helt hva de kan gjøre. Du kan kanskje si at de ennå ikke har nok selvtillit til å gå den veien. Jeg har tidligere brukt Václav Havels uttrykk om de avmektiges makt. Folk trenger å forstå at de har makt, at de har noe å bidra med for fremgangen i dette landet. Det er dette jeg vil få burmeserne til å innse.

«Sanksjoner gir en politisk melding»

- Hva mener du er det mest overhengende problem for befolkningen i Burma i dag?

- Jeg tror de fleste er mest opptatt av sitt daglige liv, ting som helse, utdannelse, og barn. Alle disse tingene er viktige i den vanskelige økonomiske situasjonen vi lever i. Folk har ikke mulighet til å gi barna den helsen eller utdannelsen de trenger. Dette er nok den største bekymringen for vanlige folk, men jeg tror mange ikke innser at dette er knyttet til politikk.

Demokratibevegelsen i Burma har oppfordret til boikott av militærregimet, et virkemiddel som Aung San Suu Kyi har gått inn for. I de kommende forhandlingene med regimet kan NLDs holdning til fortsatte sanksjoner være et viktig forhandlingskort.

- Er du fortsatt for sanksjoner?

- På mandagens pressekonferanse sa jeg at vi ikke har skiftet standpunkt fordi vi ennå ikke har diskutert det med myndighetene. Jeg tror ikke vi har funnet bevis for at sanksjonene har skadet det burmesiske folket, fordi de har vært klart begrenset, og mange av de som har lidd under boikotten har tilhørt næringslivet. Selvfølgelig er vanlige ansatte blitt utsatt, men vi har ikke funnet bevis for at store antall burmesere har lidd som følge av sanksjonene. Uansett er den store majoriteten av virksomheter i Burma etablert av land som ikke har innført sanksjoner, så hva er egentlig alt dette snakket om sanksjoner?

- Du tror ikke sanksjonene har spilt noen rolle i det hele tatt?

- Sanksjoner spiller en rolle, de gir en politisk melding. Men når folk snakker om sanksjoner, snakker de som oftest om de amerikanske sanksjonene. EU har egentlige ikke innført sanksjoner. Når man vet at de fleste investorer i Burma kommer fra andre land enn USA, skjønner man at det har vært et unødig oppstyr om disse sanksjonene.

- I de siste årene, selv når landet var isolert, har problemer som aids og prostitusjon spredt seg i landet. Hva tror du er løsningen på disse problemene, og gjør myndighetene nok for å løse dem? Eller benekter de dem?

Aun San Suu Kyi nikker ettertenktsomt før hun svarer.

- Mye må bli gjort, spesielt med hiv-problemet. Dette er noe alle i landet bør være forberedt på å samarbeide om, fordi problemet påvirker hele landet. Og hvis noe påvirker et helt land, vil det påvirke hele verden, så dette er et problem dere bør være like opptatt av som vi burmesere.

«Hver dag vi mister er et tap for Burma»

Burmas folk er klar over hvilke prøvelser Aung San Suu Kyi har gått igjennom for sitt land og sitt folk. Hun blir belønnet med en nesten altoppslukende kjærlighet som har fått burmeserne til å sette opp bilder av henne på altrene ved siden av Buddha-statuene. Det påstås til og med at Burmas buddhaer begynte å gro bryster som en tributt til demokratibevegelsens leder.

- Aung San Suu Kyi er en meget sterk kvinne. Det er håp for Burma nå, sier en drosjesjåfør som ber om å få være anonym. Han vil ikke kjøre i nærheten av NLD-kontoret fordi han har hørt at sivilkledd politi skriver ned skiltene på de som tar med utlendinger dit og deretter arresterer dem. - Jeg støtter NLD uten å være medlem. Familien min er det viktigste, jeg har ikke råd til å drive politikk.

- Mange mennesker er avhengig av deg, de føler at uten deg finnes det ikke håp om frihet. Er det et tungt ansvar å bære?

- Mange spør meg om det er en tung byrde. Jeg vet ikke om jeg vil kalle det en byrde. Det er et ansvar, men ikke et tungt ansvar, av mange grunner. Jeg ser objektivt på det. Dette er politikk og jeg aksepterer mitt ansvar, men jeg bærer det ikke for tungt.

- Veien mot et åpnere samfunn, som for eksempel i Kina, har ikke alltid vært smertefri, er det noe du vil være spesielt forsiktig med i utviklingen av Burma?

- Det er alltid det samme man må være forsiktig med når raske endringer skjer, det være seg i Kina, Vietnam eller Burma. I noen tilfeller kommer endringene så fort at institusjoner blir veltet overende før man har funnet brukbare erstatninger. Da sitter folk igjen uten et fundament i sitt daglige liv som de kan stole på. Det kan være farlig og kan også bety oppbrutte familier og samfunn, og mangelen på sosial omsorg. Økonomisk utvikling må gå hånd i hånd med utvikling av institusjoner som er nødvendige for å erstatte de tradisjonelle institusjonene som går tapt i prosessen.

- Ingen har godt av at prosessen går for fort, vi må ta en dag av gangen, sier U Lwin når jeg snakker med ham før intervjuet. - Det har skjedd mye fælt, men på et tidspunkt må vi begynne å glemme. Vi kommer aldri noen vei med så god hukommelse. Vi er buddhister, må vite.

«Demokrati!»

Intervjuet nærmer seg slutten, og Aung San Suu Kyis medarbeidere kikker utålmodig på klokken. Vårt ti minutters intervju er blitt til minst tjue. De siste spørsmålene blir stilt fort mens kameraene settes klare. Hvor lang tid tror Aung San Suu Kyi det vil ta Burma å bli et virkelig demokrati?

- Det er veldig vanskelig å si noe om det, la oss bare håpe at det skjer så fort som mulig. For vi føler at hver dag vi mister er et stort tap for Burma.

- Hvordan ser det nye Burma ut i dine øyne?

- Demokrati. Det er ett ord, men det inneholder mange institusjoner.

Mariann Ruud Hagen er frilansjournalist

Amnesty om Myanmar

280 politiske fanger er løslatt i Myanmar (Burma) siden desember 2000, ifølge Amnestys registreringer.

1500 politiske fanger holdes fremdeles fanget.

Så sent som i november i fjor ble Salai Tun Than, som er fra den etniske minoriteten Chin, dømt til sju års fengsel for på fredelig vis å be om demokratiske endringer. Amnesty betrakter den 70-årige professoren som samvittighetsfange og ber om umiddelbar løslatelse.

Min Ko Naing er en annen samvittighetsfange som har vært fengslet siden 1988. Som studentleder sto han i spissen for demokratibevegelsen som den gangen protesterte mot 26 års militærregime. Mange andre studenter fra den gang sitter fremdeles bak lås og slå. Min Ko Naing sitter fengslet under særdeles strenge forhold og Amnesty er alvorlig bekymret for hans helsetilstand. AI Norges Myanmar-koordinator, Hans Olav Lahlum frykter at den neste nyheten fra Myanmar kan være at studentlederen er død i fengsel.

Tvangsarbeid

blir fortsatt brukt av militæret. Amnesty har ferske opplysninger om at militæret tvangsrekrutterer sivile fra de etniske minoritetene i Shan-, Mon- og Karenstatene.

ILO og regjeringspartiet SPDC har nylig inngått avtale om å opprette en ILO-tilstedeværelse i landet fra juni i år som skal bistå i avskaffelsen av tvangsarbeid.

Norske grupper aktive

Mange Amnesty-medlemmer er kjent med problemene i Myanmar. I dag jobber 20 norske Amnesty-grupper for samvittighetsfanger i landet. To grupper har holdt på med saker i Myanmar siden 1991. I løpet av de siste ti årene har omtrent 50 samvittighetsfanger fra Myanmar fått hjelp fra grupper i Norge. De fleste har også arbeidet for Aung San Suu Kyi. Gratulerer til dem alle, og lykke til videre med arbeidet for å få løslatt de myanmarske samvittighetsfangene.