Bundet av ære - historien om Guantánamo

"Honour Bound" står det på inngangspartiet til den amerikanske fangeleiren på Guantánamo. Men de ti siste årene har vært alt annet enn en ærefull beretning om amerikanske myndigheters behandling av mistenkte i "krigen mot terror". Fortsatt har vi ikke sett slutten på historien.

Publisert: 5. sep 2011, kl. 15:41 | Sist oppdatert: 4. jul 2013, kl. 21:31
Lenestolen ser myk ut, polstret og kledd med beige stoff. Foran stolen står et moderne TV-bord med TV og DVD-spiller. Det er ikke noe annet i det kjølige betongrommet – bortsett fra et par lenker, som er boltet fast i gulvet foran stolen med tykke kjettinger. Dette er TV-stuen, hvor fangene i den toppsikrede Camp 5 i fangeleiren på Guantánamo på skift ser på TV, film eller hører på radio.

Velkommen til Guantánamo Bay. Fangeleiren som er blitt en politisk kasteball blant amerikanske politikere, og hvor 165 fanger er isolert fra omverdenen på tiende året uten dom. Ytterligere seks fanger er dømt ved den særlige militærdomstolen og avsoner sin straff i leiren.

Ingen rettigheter
Fangene er pågrepet under USAs såkalte krig mod terror og fraktet til fangeleiren på Cuba. Størstedelen er statsborgere fra Afghanistan, Pakistan, Jemen og Saudi-Arabia. Både Amnesty International og Associated Press har dokumentert hvordan mange av fangene – som kommer fra noen av de fattigste landene i verden – er blitt angitt av sine landsmenn mot en klekkelig dusør for tips om mulige al-Qaida-sympatisører og talibanere.

Nå venter fangene på at en militærkommisjon skal ta opp sakene deres, så de enten kan bli frikjent eller dømt. Sone dommene sine eller komme hjem til familien. De vet ikke når det skjer, eller om deres sak overhodet kommer for en militærkommisjon. De er fanget i et juridisk tomrom – et sted hvor rettigheter ikke fins. De kan helt offisielt beholdes her - bare på indisier - inntil de råtner eller dør av alderdom. Ingen av de ansatte på Guantánamo vil forholde seg til det. De henviser til politikerne i Washington.

Wikileaks forteller historien
Organisasjonen WikiLeaks publiserte i april 779 fortrolige filer fra det amerikanske forsvaret. Filene inneholder materiale om alle tidligere og nåværende fanger på Guantánamo – deriblant en 89-årig senildement mann og en 14-årig gutt. Dokumentene er fra perioden 2002-2008 og gir for første gang et detaljert og uhyggelig innblikk i hva som har foregått bak murene i fengslet.

Blant annet bekrefter de at mange vitneutsagn fra fangene er oppnådd ved avhør der det er brukt tortur. Derfor er avhørsutsagnene ikke til å stole på, og de kan ikke anvendes ifølge internasjonale standarder for rettferdige rettssaker. Men det er akkurat det de blir i de sterkt kritiserte militærkommisjonene.

Eksempelvis har Abu Zubaydah og Khalid Sheikh Mohammed, begge nåværende Guantánamo-fanger, vært utsatt for såkalt waterboarding mens de var i CIAs varetekt. De to fangene har gitt opplysninger om flere hundre Guantánamo-fanger. Disse opplysningene er brukt til å utarbeide risikovurderinger om de enkelte fanger. Amerikanske dommere har derfor sådd kraftig tvil om risikovurderingenes pålitelighet.

Amnesty International har gjentatte ganger oppfordret amerikanske myndigheter til å løslate eller rettsforfølge fangene på rettferdig vis.
- Wikileaks-filene bekrefter det vi hele tiden har sagt om Guantánamo Bay. At mange er fengslet på falskt grunnlag og har blitt mishandlet og tilbakeholdt i årevis uten adgang til det amerikanske rettssystemet. Myndighetene må enten fremstille fangene for en sivil domstol – ikke en militær domstol – eller løslate dem, sier Susan Lee, som er leder Amnesty Internationals etterforskningsarbeid i USA.

Dårlig telefonforbindelse
Det amerikanske justisdepartementet har nylig løsnet opp på restriksjonene som til nå har forhindret Guantánamo-fangenes advokater i å lese Wikileaks-dokumentene. Det materialet som alle andre kunne lese på nettet, var ulovlig for forsvarsadvokatene å benytte på grunn av en spesiell sikkerhetsgodkjennelse, som gjør at de er tvunget til å følge regjeringens regler for klassifisert materiale. Dette har blant andre forsvarsadvokat David Remes, som representerer atten Guantánamo-fanger, protestert mot.

Men selv om advokatene nå har fått lov til å lese dokumentene, kan de ikke laste dem ned, lagre dem på dataen eller printe dem ut, fordi dokumentene muligvis inneholder fortrolige opplysninger.

Et memoskriv som kalles ”Threat Matrix” gir innblikk i hvordan avhørslederne har arbeidet for å fastslå fangenes identitet og finne deres eventuelle terrorlink. Arbeidet inneholder en god del gammeldags gjetning og detektivarbeid. Avhørsledere uten språkkunnskap snakket med fangene via en tolk, og kvaliteten på informasjonen fra fangene var som i en dårlig telefonforbindelse, har Jim Clemente sagt. Clemente stod for FBIs avdeling for adferdsanalyse på Guantánamo.

Celle på Camp 6 (c) US DoDYdmykelser og isolasjon
Den internasjonale Røde Kors-federasjonen besøkte Guantánamo i 2004, og deretter ble en fortrolig rapport lekket til avisen New York Times. Røde Kors anklaget det amerikanske militæret for blant annet å benytte seg av ”ydmykelser, isolasjon, ekstreme temperaturer og bruk av tvungne kroppsstillinger”. Røde Kors fant at konstruksjonen av et system, ”hvis formål er å produsere etterretning, ikke vil kunne bli anerkjent som annet enn en grusom og nedverdigende behandling og en form for tortur”.

Den amerikanske regjering har avvist beskyldningene, og Røde Kors har ikke kommentert rapporten, da de har inngått en avtale med det amerikanske militæret om ikke å fortelle om det de ser eller hører under sine besøk på Guantánamo.

På kne i brennende sol
Engang besto fangeleiren kun av Camp X-Ray. Krigen i Afghanistan akkurat hadde startet og de første fangene ankom Guantánamo den 11. januar 2002, direkte fra slagmarken eller fengslene i Bagram og Kandahar i Afghanistan. Bilder av oransjekledde mennesker som satt på kne i firkantede bur iført mørke solbriller, luer og fotlenker gikk verden rundt. Kun et tynt lag plastikk som et provisorisk tak beskyttet dem mot den brennende sola.

Tidligere fanger har fortalt hvordan det var tilbake i 2002. De forteller om tortur og hardhendte avhørsmetoder. Engelskmennene Shafiq Rasul og Ruhal Ahmed har til og med møtt sin tidligere fangevokter, amerikaneren Brandon Neely.

De tre møttes da engelskmennene etter nesten tre år på Guantánamo Bay ble sendt tilbake til Storbritannia uten tiltale. Den tidligere fangevokteren ville si unnskyld til dem. Møtet ble filmet av BBC.

- Mediene forsøkte alltid å fremstille det som et godt sted å være, og som om fangene ble behandlet bra. Men sånn var det ikke. Jeg satte jo bare uskyldige mennesker i bur, forteller Brandon Neely, som siden har angret på at han var en del av Guantánamo.

Fortellinger om tortur
En annen tidligere fange, Juma Al Dossary, satt på Guantánamo i fem år, en stor del av tiden i isolasjon, før han ble løslatt uten tiltale. Han har fortalt at han ble avhørt hundrevis av ganger, han ble slått, torturert med glasskår, piggtråd, sigaretter og seksuelt mishandlet.

Sudanske Noor Uthmann beskriver i et statement til militærkommisjonen den 7. februar 2011 at han ankom Bagram, en amerikansk base i Afghanistan, i mai 2002. Han forteller blant annet at han ble tvunget til å sove med armene lenket over hodet i 12 timer i strekk, at han ble avhørt utallige ganger i døgnet, og at det i perioder ble spilt ekstremt høy musikk 24 timer i døgnet.

- Jeg følte at disse menneskene (det amerikanske militæret og CIA, red.) ikke oppfattet meg som et menneske, skriver han.
Den 5. august ankom Noor Uthmann Guantánamo.
- Vi ankom etter mange timer i fly. Vi ble slengt omkring og sparket, og jeg fikk en rifle i hodet, så to av tennene mine ble knust.

Tiden i Camp 5 var den verste.
- Jeg satt i to år i en celle for meg selv. Jeg trodde jeg skulle gå ut av mitt gode skinn. Jeg ble avhørt daglig, og opplevde mange ydmykelser. På cella var det som i Bagram enten ekstremt varmt eller ekstremt kaldt. Det var også et mørkt avhørsrom, som vi kalte ”Helvete”. Vi ble ofte truet med å havne i det rommet, eller vi ble tvunget inn dit. Inne i rommet ble det enten spilt ekstremt høy musikk, eller også kunne man høre folk skrike.

Noor Uthmann hadde sittet på Guantánamo i ni år da hans sak kom opp for kommisjonen i februar. Han påstår at han aldri har vært medlem av al-Qaida eller Taliban. Den 15. februar i år inngikk han forlik ved militærkommisjonen og fikk en straff på 14 år.

Advokat foretrekker tiltale
Forsvarsadvokat David Remes vurderer det som bedre å bli fremstilt for en militærkommisjon enn ikke å få noen tiltale overhodet. Det er tidligere inngått forlik i saken til kanadieren Omar Khadr, som innrømmet at han hadde drept en amerikansk soldat og fremskaffet materiale med hensikt om å bruke det til terrorisme. Flere andre nåværende og tidligere fanger har også inngått forlik.

- Forliket betyr at de vet når de kommer ut, sier David Remes og fortsetter:
- Så mine klienter sier: Fremstill meg for en militærkommisjon, for de eneste som slipper ut, er de som har vært fremstilt for kommisjonen. Det er så ironisk, erkjenner David Remes til Amnesty.

Harry Potter og Shrek
Siden 2002 har mye skjedd, og etter at Barack Obama ble president i 2009 ser det ut til at fangene har fått bedre fysiske forhold. Camp X-Ray er blitt nedlagt, og nye og bedre bygninger er kommet til. Det er aircondition i cellene, og fangene kan ta kurs i kunstmaling og lese Harry Potter-bøker. Bibliotekaren i fengselsbiblioteket forteller at de amerikanske filmene Avatar og Shrek er de mest populære blant fangene, som angivelig også selv har valgt den brusen de får servert to ganger i uka.

- De innsatte elsker sin Pepsi, sier kjøkkensjefen Tim, som opplyser at fangene får omkring 4.000 kalorier om dagen og kan velge mellom seks forskjellige typer måltider.
Til hvert måltid serveres salat samt dressing, honning og olivenolje. Dertil flere forskjellige slags kaker og chips. I fruktavdelingen er bananer, papaya, mango og dadler populære. Til frokost får de yoghurt, melk, kjeks, juice, amerikanske frokostprodukter, brød, sjokolade og nøtter.

Fysiske forbedringer
Oberst Thomas, som har vært leder for Guantánamo-leiren det siste halvannet året, forklarer at man som sjef alltid forsøker å forbedre sin operasjon og de fasilitetene man er leder for.

- Så jeg tror det er det alle lederne har gjort med tiden. Det er langt fra X-Ray til Camp Delta og så i dag med Camp 5 og 6, hvor 90 prosent av de innsatte sitter, sier oberst Thomas, som har to presseoffiserer med ved intervjubordet for å forsikre seg om at “man refererer korrekt”.

De to presseoffiserene følger med overalt på omvisningen i fangeleiren. De registrerer alt som blir sagt – enten på papir eller på bånd.
På den måten vet vi hva som blir sagt, og siden vi ofte har utenlandske pressefolk på besøk må vi være sikre på at de ikke misforstår noe, sier Guantánamos øverste sjef.

Oberst Thomas er klar over at fengselet har et dårlig rykte, men det håper han å endre på. Alle sitater og bilder må imidlertid gjennom sensursystemet innen de kan godkjennes.

- Det er Washington DC som skal avgjøre hvordan det er her. Min misjon er å sikre disse mennene (fangene, red.). Jeg er soldat, og jeg gjør det jeg får ordre om, uansett hvor jeg er, så hva som skjer i Washington betyr ikke noe for meg, sier han.
Obersten har før besøkt fengsler i både Irak og Afghanistan, blant annet det beryktede irakiske fengslet Abu Ghraib, hvor grufull tortur er dokumentert.

- Guantánamo ligger blant topp fem hva angår den profesjonelle måten det er drevet på, forteller Thomas.
Ved inngangen til Guantánamo står en gruppe store betongpåler. De er malt hvite, og det står ”Honor bound” på dem. Bundet av ære. Fengselet er bygget etter en modell av et amerikansk fengsel i delstaten Montana, og fangene er inne i cellen 12-24 timer av gangen. Fangedraktene deres er enten beige eller oransje – oransje hvis de er under maksimal sikkerhetsovervåkning. Men det fremgår ikke hvor mange fanger som bærer den oransje drakta.

Cellene har en seng av betong dekket av en tynn madrass, og personalet har lagt frem de eiendelene det er lov å ha på cellen: flippflopper, såpe, en koran. Der er et toalett i cellen, og en blikkplate som fungerer som speil. Det er en krok, som ifølge offiseren er løs, så fangene ikke kan henge seg.

Selvmord og flytende avføring
På spørsmålet om hvordan den siste fangen som døde i fengslet begikk selvmord, blir offiseren synlig utilpass.
- Det var visst i Camp 6, sier Thomas.

De to presseoffiserene forsvinner fra døråpningen til cellen og hvisker sammen. Senere på dagen leverer de en pressemelding fra mai. Den opplyser at en 37-årig afghaner ved navn Inayatullah, som var ankommet til Guantánamo i 2007, er avgått ved døden den 18. mai 2011, og at det var mistanke om selvmord. I pressemeldingen står det: ”Vakter fant ham ikke responderende og uten åndedrett.” Det fremgår at mannen var planlegger for al-Qaida. Medierapporter sier at mannen hengte seg på cella.

USAs Forsvarsdepartement har ikke rapportert om selvmordsforsøk siden 2002. Nå heter det selvskadende oppførsel. Departementet anerkjenner 41 selvmordsforsøk til dags dato, men den amerikanske hæren avslørte i 2005 at det var 350 forsøk på selvskade bare i 2003.

Utenfor cella peker offiseren på en rød boks med lås, som sitter tilkoblet på døren.
- Det er en splashbox, forteller han.
- Hvis fangerne overfaller oss, får de i tiden etter all mat gjennom denne lemmen. På den måten kan de lære at det ikke lønner seg å kaste ting etter oss.

Vaktene forteller at fangene ofte kaster ekskrementer på dem, noe som har skjedd mange av vaktene.
- Det er jo nedverdigende å få ting kastet på seg, men jeg kunne allikevel stå med hevet hode med ekskrementer i håret og møkk dryppende ned i ansiktet på grunn av min tidligere jobb, hvor jeg arbeidet med kloakk. Men stanken er ufattelig avskyelig, og jeg ville jo heller luktet på en bukett roser, som en vakt, som kaller seg Mainard, uttrykker det.

Inne i Camp 6, som ligger ved siden av Camp 5, er det friere forhold for fangene, og cellene ligger ut mot et fellesareal. Et annet sted sitter en gruppe fanger i hvite drakter på benker i noe som minner om et skolelokale. De har laptoper foran seg.
- Vi forsøker å holde dem beskjeftiget, sier vaktsjefen.



Flere steder henger det plakater, hvor fangene har skrevet budskap på engelsk.
- Vi lar dem utfolde sin kreativitet, og de får lov til at si det de har på hjerte, forteller vaktsjefen i Camp 6.
Ingen av de ansatte vil ha frem noe som minner om detaljer. Detaljer som kan identifisere dem, eller brukes imot dem utenfor. Av samme grunn får den eneste kvinnelige vakten ikke lov til å ha kontakt med fangene. Derfor opptrer alle anonymt. Ingen navn, alder, rase, kjennetegn eller rang.

Fanget i limboland
Mye tyder på at fangeleirens mange hundre ansatte er sikret jobb i mange år fremover. For selv om president Obama som sin første embetshandling i januar 2009 utstedte et dekret om å lukke Guantánamo i løpet av et år, så står han overfor sterke politiske krefter både blant republikanerne og demokrater som for alt i verden vil unngå at fangene kommer inn på amerikansk jord eller stilles for en sivil domstol.

Obamas såkalte ”Guantánamo Review Task Force” offentliggjorde den 28. mai 2010 en rapport som foreslo å sende 126 av de daværende 240 fangene tilbake til sine hjemland eller andre land, som ville huse dem. 36 fanger skulle fremstilles for en domstol i USA eller en militærkommisjon. 48 fanger skulle bli i Guantánamo Bay på ubestemt tid. I tillegg skulle 30 jemenitter løslates hvis sikkerhetssituasjonen i Jemen ble bedre.

Siden har det lyktes å sende knapt 70 fanger hjem. Ingen av de over 600 løslatte gjennom tidene har noensinne mottatt erstatning for ulovlig eller uberettiget tilbakeholdelse.

Men 171 fanger sitter stadig fengslet i fangeleiren, og prosessen med å finne en løsning er langdryg. Det ble understreket da det amerikanske senatet i juni vedtok et forsvarsbudsjett som forhindrer at det noensinne brukes midler på å etablere fasiliteter i USA til fanger fra Guantánamo. Tidligere har det ellers vært på tale å overføre 100 fanger til et fengsel i Illinois. Senatet har også effektivt forhindret at fangene kan stilles for sivile domstoler i USA med dertil hørende sivile rettigheter.

Samtidig bukket Obama i januar 2010 under for politisk press om ikke å sende flere fanger tilbake til Jemen, hvor langt de fleste av de tilbakeværende fangene kommer fra. Det skjedde etter et mislykket forsøk på å sprenge et fly på vei til Detroit i luften. Bombemannen Farouk Abdulmutallab er nigerianer, men hadde angivelig mottatt al-Qaida-trening i Jemen.

Obama har sagt at "det har alltid vært vår hensikt å overføre internerte til de landene som fremkommer med forsikringer om at vår sikkerhet blir beskyttet.”

Det kan eller vil Jemen angivelig ikke, og den ustabile situasjonen landet denne våren har ikke gjort det lettere for de nåværende fangene. De har ikke håp om å komme hjem, og de har heller ikke håp om å bli stilt for en militær kommisjon.

- Forholdene på Guantánamo har muligens blitt bedre de siste årene, men dette er langt fra over. Det fortsetter å være en pinlig affære for den amerikanske regjering, som må sikre at disse mennene oppnår rettferdighet, erstatning og oppreisning, sier Susan Lee fra Amnesty International.

Oversatt til norsk av Anne Fougner Helseth.


TEMA: Ti år med krig mot terror
Amnesty.no retter søkelyset mot den såkalte krigen mot terror. I en artikkelserie vil vi oppsummere de ti siste årene, se på terrorkrigens konsekvenser for menneskerettighetene og hvor vi står i dag.

Les også:
Lovløs limbo - intervju med advokaten David Remes om den nåværende juridiske situasjonen for fangene på Guantánamo.

Tidligere artikler i serien Ti år med krig mot terror:
Europas skitne hemmelighet - om hemmelig fangetransporter i Europa, som ingen til nå er blitt holdt ansvarlige for.
- Norge har hodet i sanden - om etterforskningen av CIA mellomlandinger på norsk jord.

Eksterne lenker:
Hvem er fangene på Guantánamo? Se New York Times' tidslinje og grafikk over opprinnnelsesland og status.